ROMAN: Når en biperson griper ordet

Historisk basert diktning filtrert gjennom blikket til en upålitelig forteller.

  • Steinar Sivertsen
    Steinar Sivertsen
    Litteraturkritiker
Publisert: Publisert:
Grade: 4 out of 6
iconDenne artikkelen er over fire år gammel

Bjørn Olaf Johannessen: Reservisten. Roman. 125 sider Tiden

I 1968 ble svenske Per Olof Sundman tildelt Nordisk Råds litteraturpris for «Ingenjör Andrées luftfärd», en roman om den famøse polarekspedisjonen som trekløveret Salomon August Andrée, Nils Strindberg og Knut Fränkel ikke skulle overleve da de 11. juli 1887, på Svalbard, omsider entret korgen under en diger hydrogenballong i håp om å skulle bli de første som nådde Nordpolen.

Dit kom de aldri, noe den dokumentarisk orienterte prisromanen understreker til fulle. Dermed oppsto det som er blitt kalt et nasjonalt, svensk traume, og som også ligger til grunn for den sundmansinspirerte filmen «Ingenjör Andrées luftfärd» som regissøren Jan Troell ble oscarnominert for i 1982.

Samme stoff er utgangspunkt for debutboka til Bjørn Olaf Johannessen, født 1965, utdannet som sivilingeniør, til nå best kjent som dramatiker og filmmanusforfatter, bl.a. for Wim Wenders.

Mens Sundman tildeler Frænkel jeg-stemmen i sin tekst, lar den norske romandebutanten en av ekspedisjonens bifigurer, «reservisten» Vilhelm Swedenborg , han som forble «reserve» uten å få bli med på luftferden, formidle 56 dagboksnotater, av ulik lengde, om perioden 18. mai til 22. juli 1887, fra ekspedisjonen forlater Gøteborg, gjennom oppholdet på Spitsbergen til man er i ferd med å ankomme svensk havn igjen.

Nedtegnelsene er rettet til hustruen, datter av den svenske polarforskeren Nordenskiöld, rommer interessante fakta knyttet til ekspedisjonen og gir raske glimt av polarnaturen, men er først og fremst et vitnesbyrd om en upålitelig, selvopptatt, arrogant, usympatisk jeg-forteller som gjerne nedvurderer andre.

Slik stiller Johannessen seg på linje med Sundman som også gir et negativt bilde av «reservisten», han som plasseres i historiens skygge, men som uavlatelig antyder at han fortjener bedre.

Det er lett å konstatere at den demaskeringsprosessen som teksten sikter mot, er konsekvent gjennomført. Det er umulig ikke å ta avstand fra den selvgode, lett narraktige streberen som avtegner seg underveis. Men dermed blir også portrettet av jeg-personen ganske forutsigbart. Bare unntaksvis overskrider han rollen som historisk skurk, egosentrisk manipulator, velfortjent taper.

Så selv om grunnhistorien bak romanen er spenningsfylt – spesielt intens eller medrykkende blir denne teksten ikke.

Publisert:
  1. Litteratur
  2. Bjørn Olaf Johannessen
  3. Roman
  4. Anmeldelse
  5. Bokanmeldelse

Mest lest akkurat nå

  1. – Vi har hele tiden bedt Ropstad ta kontakt med Skatteetaten

  2. «Oilers går på en solid smell»

  3. Jærbuen var midtpunktet som alltid fikk ja - helt til han ville adoptere et barn.

  4. - Klar til å lede partiet fram til en ny leder er valgt

  5. «Nesten utrolig at Sandnes Ulf ikke klarte å score på sine store sjanser i kampen»

  6. Herlig, herlig Bryne-seier