Spel om Herrens strikkende løpegutt

Bare Jesus står over Hans Nielsen Hauge i kristennorge. Nå får opprøreren sitt eget spel i bursdagspresang.

Denne artikkelen er over to år gammel

«Det er nesten bare Jesus som er større».

Sitatet kom fra historieprofessor Knut Dørum som ble spurt om hvorfor Hans Nielsen Hauge var så populær blant KrF-ere i Norge. Det er 200 år siden Hauge ble forfremmet til herligheten, men fremdeles er denne mannens liv og lære en stor inspirasjon for kristne i Norge. Lekpredikanten er også mer enn spiselig for mange som ikke er tittgjengde på verken gudstjenester eller landsmøter i KrF. Vi kommer snart tilbake til hvorfor, men vi koster på oss en litt mer tabloid inngang til Hans Nielsen Hauges verden.

– De rette fikk jeg fort taket på. De vrange var det verre med. Når jeg først fikk taket på de vrange, begynte jeg å knote med de rette. Og foreløpig sitter jeg i ro. På et eller annet tidspunkt må jeg klare både rette og vrange mens jeg småløper, sa Tor Øyvind Skeiseid i februar.

Da satt han på Finnøy og jobbet med et spel om Hauge som skal ha premiere på Utstein Kloster 3. april, på påskeaften. Dagen markerer 250 år siden Hauges fødsel. Gjennom spelet skal han sammen med musiker Aril Schøld og skuespillerne Silje Vignes Flesjå, Svanhild Eggebø Spanne og Tolli Frestad formidle troslære, skaperånd og ikke rent lite galskap.

Les også

Avlysninger på teater og konserthus – kinoen holder åpent for 20 personer

Les også

Petrikirken blir TV-kirke: Tre gudstjenester sendes i påsken

Blant de 30 rollene de skal spille er selvsagt en stadig strikkende Hans Nielsen Hauge. Kappgang med strikking og teologis tenkning ble aldri en olympiske øvelse. Hans Nielsen Hauge er kanskje aller mest kjent for å ha mestrer denne trippelen. Han sang i tillegg, så egentlig er det en kvadrupel øvelse.

Tor Øyvind Skeiseid har nå, seint i mars, fått grepet om øvelsen.

– Nå klarer jeg både de rette og de vrange, mens jeg går. Resultatet er ikke nødvendigvis vakkert, men teknikken sitter. Vi er klare for premieren, når den nå blir, sier Skeiseid.

Koronarestriksjoner har dessverre ført til en utsettelse, men så snart det går, skal Skeiseid og restan av haugianerne på scener rundt i landet for å fortelle om, tulle med og synge om mannen som nesten 200 år etter sin død fremdeles påvirker folk og samfunn.

Vi skal ende opp på Vestlandet, men vi må ta den tunge turen om det sedate østlandet før vi ender opp i det progressive vestlandet.

Heng med mens Skeiseid tegner og forklarer.

Jammer og møie

Hans Nielsen Hauges foreldre var bønder – man var gjerne det på 1700-tallet – og de var sterke i troen. Man var gjerne det også på 1700-tallet. Sønnen skal tidlig ha interessert seg for religiøse spørsmål, og han gikk for å være en skarp, liten rakett den godeste Hans. Belest, handlekraftig og absolutt en kandidat til større oppgaver enn å gå bak plogen.

I misjonshistorien snakker man ofte om «kallet», det øyeblikket man får en åpenbaring om hva man skal gjøre i livet, og gjerne hvor man skal gjøre det. Kallet kan mange plassere nøyaktig i kalenderen.

For Hans Nielsen Hauge kom kallet 5. april 1796. Da jobbet han på marken, man gjorde gjerne det i 1796, og han sang salmen Jesu, din søde Forening at smage av Johan L.C. Allendorf.

Jesus, din søde Forening at smage

Længes og trænges mit Hjerte og Sind;

Riv mig fra alt det, mig holder tilbage,

Drag mig i dig, min Begyndelse, ind!

Vis mig ret klarlig min Jammer og Møie,

Vis mig Fordærvelsens Afgrund i mig,

At sig Naturen til Døden kan bøie,

Aanden alene maa leve for dig!

Hans Nielsen Hauge gikk altså der i sin jammer og møie, og da ramlet mynten ned. Han skulle ikke bare sose rundt bak plogen, han hadde et større oppdrag: «Bekjenne Herrens navn for menneskene og formane dem til å omvende seg».

Det var jo en forholdsvis voksen oppgave, men Hans Nielsen Hauge var ikke for katten. Er man kalt, så er man kalt, og han begynte å forkynne i nærområdene i Østfold.

Dermed gikk han rett inn i sjau og trøbbel.

Bare presten er prest

Verken kirken eller myndighetene ville ha frittgående, selvlærte predikanter, verken i Østfold eller aldre steder. På denne tiden hadde pietismen begynt å få skikkelig fotfeste. Noe av det viktigste for pietistene var at troen er et individuelt anliggende. Ditt forhold til Vår Herre var nettopp det: Ditt. 200 år tidligere hadde Martin Luther åpnet døren for en del av disse tankene i det vi kjenner som reformasjonen, og nå forsøkte disse hersens pietistene å sette dørene på vidt gap.

Øvrigheten ville ikke at kreti og pleti skulle organisere møter og forkynne. Å være prest var en jobb for presten, ikke for Hvermannsen.

Kong Christian VI av Danmark og Norge forbød legpredikanter å avholde gudelige forsamlinger – konventikler – uten sokneprestens godkjennelse. Konventikkelplakaten var en ordning som ble innført 13. januar 1741. Den skulle i grove trekk holde på status quo og sørge for orden i sysakene. Til nøds kunne en frimodig sjel holde en morgenandakt for sine nærmeste, eller dra en kort bibelfortelling for en liten flokk, men dett var dett.

Å ha frittgående predikanter fra Østfold var en trussel mot mangt og mye, særlig når de beveget seg ut av fylket. Og det gjorde Hans Nielsen Hauge.

Han dro til Oslo, der det var mer trøbbel og mer sjau.

Nå må vi spole litt fort framover.

Fanatisk og falsk

I årene 1797–1804 reiste han rundt i hele Norge. Han samtalte med mennesker han traff, og forkynte for forsamlinger. Samtidig var han aktiv som forfatter. Hauges skrifter fikk stor utbredelse. Grasrota tok godt imot, øvrigheta likte det forholdsvis dårlig.

Hauge ble flere ganger arrestert for overtredelse av Konventikkelplakaten av 1741, som forbød lekmenn å arrangere religiøse møter uten godkjenning fra soknepresten. Som oftest ble han løslatt etter få dager eller uker, men i 1799 satt han en måned i tukthus i Trondheim etter sju ukers varetektsarrest. Våren 1800 reiste Hauge til København for å legge fram sin sak for regjeringen, men oppga det da han kom dit. Derimot publiserte han nye opplag av sine skrifter og et par nye bøker, Den Christelige Lære og Christendommens Lærdoms Grunde.

Regjeringen i København fikk flere klager på Hauges forkynnelse. Han var en fanatiker, ifølge klagene. Mannen spredte mistillit til myndighetene og prestene, noe verken myndighetene eller prestene syntes var noe særlig.

I 1804 fikk regjeringen nok. De ba embetsmennene om å rapportere om Hauges bedrifter. Embetsmennene kunne melde tilbake om en svermer og folkeforfører som forkynte overtro, fanatisme og falsk kristendom. I tillegg utnyttet han religionen til økonomisk vinning, en disiplin som var forbeholdt etablissementet.

Hans Nielsen Hauge var en fare. Han ble arrestert, sluppet fri, finn erstatning og reiste rundt i landet for å etablere saltkokerier og alskens virksomheter. Troen var én ting, men her skulle det også arbeides. Hele folket skulle i arbeid, for lediggang var roten til alt ondt.

Jobbe, jobbe, jobbe – og dele

I tillegg til det himmelske aspektet var Hauge opptatt av praktisk arbeid. Spaden skulle i jorden. Han var en gründertype med store organisasjonsevner. Kristne, mente Hauge, måtte jobbe. Selv gikk han med strikketøyet på landeveien og deltok i gårdsarbeid sammen med dem han bodde hos. Pengene man tjente skulle helst pløyes tilbake i ny virksomhet og brukes til det felles beste for sin neste. Hauge som en opprører, både i religiøs, sosial og økonomisk forstand.

I praksis fungerte de haugianske vennesamfunnene som etablerte seg som et fellesskap der både åndelige og materielle verdier ble utvekslet etter behov. Foretakene fungerte som aksjeselskap og en slags kooperativer, og Gud var midt iblant dem, både i styrene og i det praktiske arbeidet. Det gjelder for de troende å bruke sitt gods og sine evner slik at rikdommen formerer seg. De rikes monopol på kapital og produksjon kunne brytes, mente Hauge.

Tro, kapitalisme og fellesskap. Jesus, bedriften, bedehuset og aktivitet. Arbeid, nøkternhet og sterk i troen. Høres det litt jærsk ut? Mhm. Hauges tanker slo virkelig rot, særlig på våre trakter. Og de lever ennå, 250 år etter at Hans Nielsen Hauge ble født.

– Har noen preget vårt område mer? Jeg tviler, sier Tor Øyvind Skeiseid.

Det er spor av Hauge over alt. John Haugvaldstad i Stavanger, for eksempel, med bedrifter, Josefinestiftelsen, Misjonsselskapet og Misjonsskolen.

– Men mest av alt sitter det nok hodene våre. Jobbe på, skape verdier, bidra til fellesskapet. Klart Hans Nielsen Hauge må ha sitt eget spel, sier Skeiseid.

Premieren 3. april på Utstein Kloster er altså utsatt. «Haugespor» skal spilles en rekke steder, både i og utenfor Rogaland, når forholdene tillater det.