Ti forsømte år etter Utøya

BOK: Etter rosetogene ble det altfor stille. Nok en bok tar et oppgjør med alt vi ikke har lært av 22. juli.

Rosetogene preget hele Norge etter terroren 22. juli 2011. Her fra Kiellandhagen ved Breiavatnet i Stavanger. Foto: Anders Minge

  • Sven Egil Omdal
    Sven Egil Omdal
    Journalist
Publisert: Publisert:

Grade: 5 out of 6

Stian Bromark: Ingen fred å finne. Res Publica.

Skorpen over sårene er så tynn at den rives av hver gang noen skriver en iskald og arrogant kronikk som gir ofrene selv ansvar for massedrapene, eller beskylder dem for å utnytte massakren politisk; at de drar «22- juli-kortet». Den er så tynn fordi vi ikke har tatt inn over oss hvor dype sårene etter den svarte dagen er, og hvor lang tid det tar å hele dem – i den grad slikt i det hele tatt er mulig.

«Det som er sikkert, er at traumekompetansen i Norge ikke var dimensjonert for en tragedie som 22. juli, at det nasjonale programmet varte for kort, og at ventetiden til psykolog er for lang», skriver Stian Bromark i en bok der han 10 år senere undersøker hvordan det er gått med overlevende som han intervjuet like etter massakren, og skrev om i boken «Selv om sola ikke skinner» (2012). I tillegg har han snakket med andre som har slitt med senskader fra terroren.

«Ingen fred å finne»

Overlevende etter Utøya har seks ganger høyere posttraumatisk stressnivå enn befolkningen ellers. Det bør ikke overraske noen, vi har tross alt nasjonale erfaringer med hvordan både krigsseilerne og konsentrasjonsleirfangene «slet med nervene» i mange tiår, mange av dem livet ut. Derfor er det dobbelt deprimerende å høre intervjuobjektene fortelle hvor lite hjelp de har fått, og hvor inkompetent den ofte har vært. I likhet med store deler av det psykiske helsevern, har også traumebehandlingen vært neglisjert. Ikke av mangel på kunnskap, men av mangel på vilje. Stian Bromark har solid grunnlag for å kalle sin bok om Utøya-ofrene ti år etter, for «Ingen fred å finne».

Stian Bromarks bok får god omtale av vår kritiker.

Han viser samtidig hvordan nettopp ønsket om å finne fred og nasjonal forsoning gjorde det som forskerne kaller «den lange sorgen», både lengre og dypere. Den politiske prosessen som skulle ha fulgt rosetogene, kom aldri i gang. Her overlapper Bromarks bok både Hallvard Notakers analyse av Arbeiderpartiets håndtering av terroren, og AUFs egen ferske antologi «Aldri tie, aldri glemme». Til sammen viser de tre bøkene konsekvensene av at partiet utviklet en form for berøringsangst, der man unngikk å diskutere hvor Behring Breiviks skrudde ideer kom fra, og hvor de fremdeles finnes. Som Brit Bildøen skriver i romanen «Sju dagar i august» (2014): «Det einaste folk ville og klarte å sjå, var roser, stjerner, englar. Som å feste eit lite Hello Kitty-plaster over eit gapande sår.»

Overdreven varsomhet

Bromark gjengir dette sitatet når han går over fra å diskutere de psykologiske senvirkningene til de politiske. Han intervjuer blant andre Liv Tørres, som var i regjeringskvartalet da bomben sprang, og som mistet en kollega som sto utenfor og ventet på henne. Tørres, som senere har vært generalsekretær i Norsk Folkehjelp og direktør ved Nobels fredssenter, sier at det var klokt å legge vekt på kjærlighet og roser og samhold i den første fasen, men at den varte for lenge.

Bromark viser hvordan denne lange perioden med overdreven varsomhet fra Arbeiderpartiets side har gitt rom for både ubetenksomme og ondskapsfulle beskyldninger mot de som overlevde Utøya. Han skriver at AUF er blitt stående alene i kampen for «aldri å glemme», noe partiledelsen også har innrømmet.

Listhaug ved vannskille

Flere av intervjuobjektene karakteriserer Sylvi Listhaugs famøse Facebook-post i 2018, der hun hevdet at Arbeiderpartiet gikk terroristenes ærend, som et vannskille. Jonas Gahr Støre sa at det var «som en trykkoker eksploderte». Men Erna Solberg ryddet overraskende raskt opp etter skadene, og slapp Listhaug nok engang til som statsråd. Fotballspillere som har tråkket over ankelen er ute lengre enn ministre som har tråkket over anstendighetens grense.

I bokens avsluttende del fører Bromark sammen de tre hovedsporene han har fulgt i en grundig og velskrevet tekst: den svake oppfølgingen av de overlevende og de dødes foreldre og søsken, presset på de unge AUF-erne som både måtte håndtere sorgen over tapte venner og stå imot hatet fra morderens sympatisører, og til slutt det manglende politiske oppgjøret. 

Det nasjonale minnesmerket på Utøya-kaien kommer ikke til å stå ferdig til 10-årsmarkeringen om to måneder. Det er i seg selv en skam, men rommer også en viktig symbolikk: Etter de første dagenes nasjonale samhold og rettssakens rolige forsvar av det systemet Behring Breivik forsøkte å sprenge og skyte i stykker, har vi ikke klart å ta de neste skrittene slik vi burde. Stian Bromarks bok føyer seg fint til de andre som forsøker å rette opp feilen.

Publisert:

Bokanmeldelser

  1. En siddis slåss best i nye Adidas

  2. Underholdende familiesaga om rase og identitet

  3. Ho skal ha ros for å gå mot trenden

  4. Gripende og provo­serende om Kielland-saken

  5. Vel­skrevet og over­bevisende debut­roman

  6. Ei skikkeleg morosam bok!

  1. Bokanmeldelser
  2. 22. juli
  3. Sven Egil Omdal
  4. Anmeldelse
  5. Bokanmeldelse