Seksualitet og sjalusi er en farlig miks

ROMAN: Sensuelt og dialogsterkt om komplisert kjærlighet.

Denne artikkelen er over ett år gammel

Line Blikstad: Etter det kom sommeren. 335 sider. Oktober.

Jeg kan si mye positivt om den tredje romanen til norsk-svenske Line Blikstad (f. 1973, debut 2001), men skulle ha ønsket at prologen – eller rammefortellingen, om du vil - hadde vært mindre informativ. Litt for mye av den dramatikken som gradvis bygger seg opp i løpet av det tilbakeskuende, seksdelte, seksuelt ladde pasjonsdramaet mellom en gift småbarnsmor og en ung mann, røpes allerede på de første sidene. Det tapper noe av suget, intensiteten, kraften i historien.

Åpningsscenen i romanen finner sted en tidlig morgen: En viss Glenn svømmer motstrøms i en elv tidlig en morgen og finner den langhårete Mia druknet. Han tenker «så lett hun er, som ingenting», før han forteller ambulansepersonalet som dukker opp at han «kjenner henne litt».

Deretter griper en kvinnelig jeg-stemme ordet og kommenterer tragedien. Det dreier seg om den gifte tobarnsmora Tove som tretti år etter det inntrufne er på hytta sammen med familien sin. Nå henvender hun seg brått til den døde bestevenninnen Mia gjennom orda «deg» og «du», og understreker at hun egentlig ikke vet «om det var sånn det var» da Glenn fant henne. For Tove «pleier å si at jeg har glemt» og «ikke kan snakke om det som skjedde.»

Men det er ikke sant at hun ikke husker. Fortelleren Tove husker bl.a. godt «den siste kvelden, da den uregjerlige Mia fortalte at Glenn og moren hennes hadde et forhold. Denne forbudte kjærlighetshistorien blir dynamoen i beretningen om det som skjedde før og etter drukningsulykken. Noe minnes hun. Men oftest må hun gripe til en fabuleringens og innbilningens estetikk, for slik å kunne illustrere at det «Å dikte er å fantasere sant» (John Irving).

Historien er ikke spesielt original og lukter utvilsomt av melodramatisk, klam triviallitteratur: En vakker kvinne med ekteskapsproblemer møter 20-årig mann, driftene presser på, en 14-årig jente overmannes av sjalusi, kvinnens datter påføres et traume, en graviditet inntreffer, døden rammer, en skilsmisse finner sted, vonde minner fester seg. - Hørt det før? Iallfall nesten, vil jeg tro. 

Men dette er like fullt en form for intimprosa med mange kvaliteter. Scenene er ofte livfulle, dialogene virker stramme og ledige, bruken av ledemotiv og litterære sitater fungerer bra, antydninger og mørklagte rom gir leseren stadig vekk anledning til å dikte videre på Toves sansenære, ettertenksomme historie. 

Samtidig blottlegges altså noen av de sentrale hemmelighetene i historien så tidlig i teksten at dramaet et stykke på veg tømmes for overraskelser.