Musikken og det uutsigelige

Øivind Hånes er aktuell med romanen «Det kan jeg ikke si».

BOK: Gåtefullt om forlis, klatretau og klassisk musikk.

  • Steinar Sivertsen
    Steinar Sivertsen
    Litteraturkritiker
Publisert: Publisert:
Grade: 5 out of 6

Øivind Hånes: Det kan jeg ikke si. Roman. 185 sider. Gyldendal.

Under lesingen av «Det kan jeg ikke si», den femtende skjønnlitterære boka til den Köln-bosatte forfatteren, musikeren og komponisten Øivind Hånes (f. 1960, debut 1991), gikk tankene flere ganger til Johan Sebastian Welhavens klassiske meta-dikt «Digtets Aand» (1844): «Hvad ei med Ord kan nævnes/ i det rigeste Sprog,/ det Uudsigelige/ skal Digtet røbe dog.»

Romanen til Øivind Hånes kretser rundt to forlis: Den nederlandske konseptkunstneren Bas Jan Ader (1942–75) forsvant da han skulle krysse Atlanteren i en 13 fots seilbåt som ledd i kunstprosjektet «In search of the miraculous». Førtitre år seinere finner man så seilbåten til 23-årige Evelyn Mencke-Jansen som totalvrak i brenningene ved Shetland. Begge disse forsvinningene reiser spørsmål som ikke uten videre lar seg besvare. Det hefter derfor noe vagt, ja, uutsigelig ved de historiene teksten prøver å nøste opp.

Evelyn er datteren til den snart femti år gamle Jens Ole Jansen, en tidligere konsertpianist som mistet sin cellospillende hustru før Evelyn fylte tre, som arvet en fargehandel, kjøpte en gammel skolebygning og flyttet til en frisisk landsby ved Østersjøkysten. Den aktive pianistkarrieren hans syntes å være forbi, uten at han finner fred. Han sykler, føler seg korsfestet mellom en avdød hustru og en forsvunnet datter, fornemmer stadig at klatretauene i den gamle gymsalen og tapeter av eldre årgang taler om det «Ingen kan vite sikkert», alt det han fornemmer, men ikke makter å uttrykke annet enn gjennom språklige bilder av typen «tanker store som hav eller små som mennesker, fargesterke som sommerfuglvinger, uklare som sotet glass og spinkle som en firstrøken c.»

Å vise til klatretau og tapeter som framfører et budskap, virker mer sært enn gåtefullt, kan hende. Men så takker hovedpersonen ja til å holde en konsert nesten tjuefem år etter at han trakk seg tilbake fra offentlighetens lys – og brått får teksten et voldsomt dramatisk-emosjonelt løft.

For i den kyndige, detaljerte omtalen av de ulike verkene som framføres fra konsertpodiet, aner man et kunstnerisk credo. Ved hjelp av et Steinway flygel, råd fra en dødsmaske av gips og mektig musikk skapt av geniet Bach eller andre klassiske komponister kommer hovedkarakteren nå i kontakt med de anelsene, emosjonene, hemmelighetene som han forgjeves har forsøkt å fange i språket.

Dette lyder kanskje svermerisk, eller som metafysisk tungetale, om du vil, men den kunstteoretiske dvelingen åpner like fullt for undring og meddiktning. I tillegg berører teksten bl.a. holocaust og etnisk rensing i dagens Israel.

Publisert:
  1. Bokanmeldelse
  2. Roman
  3. Anmeldelse
  4. Litteratur

Mest lest akkurat nå

  1. Smertene kan være sterkere enn ved fødsel. Emilie (24) får krampene daglig

  2. Berisha etter 14 års ventetid: – Kommer til å huske dette resten av livet

  3. – Vi sitter her og fryser. Politikerne har ikke bakkekontakt

  4. Fauci om omikronvarianten: Oppmuntrende funn om alvorlighetsgraden

  5. Brast i gråt etter bestemannspremie: – En drøm for meg

  6. Erstatning for tapt barndom: Nesten alle får nei