Ukens lyrikkguide

Tre lyrikere med ulikt utgangspunkt.

Publisert: Publisert:

  • Eirik Lodén

TROENS KJÆRTEGN I TUSMØRKET

**ARNOLD EIDSLOTT: «Vinden blåser dit den vil»

131 sider

Gyldendal**

Jeg har iblant vanskelig for å forklare for meg selv hvorfor Arnold Eidslotts (f. 1926, deb. 1953) dikt taler så sterkt til meg som de gjør. De aller fleste av dem er monotone, for ikke å si monomane variasjoner over ett tema: troen på Gud. De er budbringere fra en for meg ganske fjern livsfølelse. Likevel er jeg ikke i tvil om at stemmen tilhører en av våre største nålevende diktere. Eidslotts umiskjennelige poetiske autoritet må ha å gjøre med kombinasjonen av en urokkelig personlig oppriktighet og det bibelske språkets mer allmenne symbolkraft og resonansrom:

_Ingen smerte som denne

Men denne smerte er vår fødsel

Ved dette blir du gjenfødt menneske

Husk dette du som er frukten av hans død_

Her finner vi utidsmessige titler som «Aria over ekteskapets sakrament» og de besynderligste hilsener og hyllester — til Nietzsche, T.S. Eliot og Pascal («Missa Pascaliana»). En temmelig broket forsamling av ateister og katolske antisemitter og jansenister som Eidslott med sublim enveis envishet gjør om til medprofeter til Guds evige ære. Her hører vi om Maria Magdalena «bak det jødiske forhengs gåte» eller om Job: «Hans synd var / at Gud ikke var hans første // Bak havet av velstand og ære / lot han Herren stå som et spøkelse».

Leserne tiltales patriarkalsk som «sønn», «barn», «søsken», «brødre» og «medborgere». Diktene er formet som besvergelse eller bønn, og ofte settes et «Amen» etter. Flere dikt enn før har regelrett salmekarakter:

_Hellige natt som gav oss

Gud og Hans kjærlighet

Ordet det krybbefødte

Ordet fra evighet_

Samtidig skriver Eidslott alltid ut fra en moderne erfaring, et her-og-nå, «fra katakombene i din brutte ånd» og «det værendes røde fauna»:

_Du min botferdige sjel

Mitt tålmodige anrop

i åndens tusmørke

Du skimter i avgrunnen

det fjerne gjenskinn

av Kristi gåte her

Ikke som et fyrtårns

lys er Jesu Kristi

lindrende nærvær

Men solenes sol er

Kristus den tause

og bortvendte

Vår Frelser er oss nær

men vender vel også

sårsiden mot oss_

Takknemlighet er et gjennomgangstema hos Eidslott. Takknemlige bør også vi være, over de gavene han skjenker oss i ærverdig alder: «Troen ble oss gitt / som et kjærtegn i tusmørke».

LANGE DAGER, KORTE DIKT

**PER JONASSEN: «Lange dager»

46 sider

Oktober**

Per Jonassens (f. 1947, deb. 1998) nye samling lever iallfall et stykke på vei opp til forventningene fra den forrige, «Trengselstider» (2005). Som tidligere er det en tynn bok med korte dikt, men Jonassen har personlighet og temperament. Skjønt klarhet og enkelhet er et fellestrekk ved de to lyrikerne, avtegner det seg her en ganske annen kosmologi enn hos Eidslott:

_De sa han måtte bli som et lam

og legge livet sitt i hendene

til han som var far og frelser

Han krøp på alle fire

og så i et glimt

den gode hyrden med slakterkniven_

Jonassens uttrykk lider imidlertid litt under to nasjonale sykdommer som til sammen kanskje utgjør det norske syndrom: minimalisme og smålåtenhet. Solidaritet med småkårsfolk og motvilje mot makta som rår, er ikke nok - samforstanden eller indignasjonen må gjøres litterært interessante, det etiske må være estetisk formidlet, som det religiøse hos Eidslott. Og en avvæpnende svart humor til tross - man blir fort ferdig med et dikt som baseres på dobbeltbetydningen av tittelen «Under»:

«Fru Kvamme kjørte kniven i mannen / og hoppet ut av vinduet / men landet uten en skramme / på balkongen til naboen i etasjen under».

Men som oftest har også selv de tilsynelatende enkleste av Jonassens dikt tilstrekkelig med frisk sansning og språklig energi. Best er likevel de mest gåtefulle diktene, som undrende åpner seg for de tankedyp bare diktningen kan lodde:

«Under sølvmånen»

_Om mastene er høye

og skroget blankt

driver jeg for vær og vind

Elveprammen drar stødig fram

selv om kartet er i filler

og skipperen har tømt kompasset

Men på havets bunn

skal pram og skute møtes

for elva er som tida og gir ingen hvile_

LANGE NETTERS, STORE AVSTANDERS SPRÅK

**THOMAS MARCO BLATT:

Overalt bor det folk

53 sider

Kolon**

Thomas Marco Blatt (f. 1980) gjorde en talentfull - om enn noe skoleflink - debut i 2006 med samlingen «Slik vil jeg måle opp verden», som innbrakte ham Tarjei Vesaas' debutantpris. Det forplikter, og oppfølgeren innfrir stort sett. Blatt har sans for poetiske punchlines («ingenting er så trist som gladjazz»), men disse er heldigvis alltid innvevd i større refleksjoner og er ikke ment å bære teksten alene. Diktenes søken etter identitet er troverdig: «diktet er de lange nettenes og de store avstandenes språk». Metaperspektivet er tilbakevendende: «men om ordene har falt fra hverandre / er mumlingen kanskje en måte å holde ut på / slik diktet er en måte å holde på ordene, / ordene i diktet er hånden jeg rekker / lyden av diktene er lyden av alle». Det kan også arte seg som parafraser over dikterkolleger: Sigbjørn Obstfelder («en er en og to er to / vi leier en bil / vi flytter i lag»), Olav H. Hauge («det går an å stå opp tidlig / det går an å koke kaffe / og lese kinesiske dikt») eller T.S. Eliot («april er den verste måneden»). Disse oppnår lite annet enn å banalisere originalen. Mer personlig og talende er et vakkert minnedikt til Bjørn Aamodt.

Ondskapsfullt kunne man si at Blatt dermed plasserer seg i rekken av unge forfattere uten annet drivstoff å skrive på enn egen lesning og skrivning. Hans tekster bærer forståelig nok ikke samme avtrykk av levd liv som f.eks. Jonassens. Men slike «innvendinger» vil alltid være urettferdige, for ikke å si irrelevante all den stund de aldri bør hindre åpenbare talenter i å utvikle seg. Thomas Marco Blatt er uten tvil ett av dem.

Publisert: