Når sanger av Schubert endelig var satt på programmet, fikk vi tekstene servert på engelsk!

En konsert med ujevn kvalitet, skriver Arnfikk Bø-Rygg i sin konsertanmeldelse av Schubertframføringen.

Denne artikkelen er over to år gammel

Vignett: Konsert

Tittel:

Tekst: Arnfinn Bø-Rygg 

Verker av Rameau, Mozart, Schubert og Anestis Logothetis.

Johannes Held, baryton, SSO, dir.: Simon Gaudens.

Stavanger konserthus, torsdag kveld

Endelig fikk vi på årets første abonnementskonsert høre sanger – lieder – av Schubert, i en konsertserie som er viet stemmen. Schubert skapte denne sjangeren som vever det instrumentelle tett sammen med tekstene. De seks sangene som Johannes Held fremførte på en ganske overbevisende måte, var rimeligvis orkestreringer, i stedet for originalen som er for klaveret. Ikke alle orkestreringer er like vellykket, best klang Weberns bearbeidelse av «Du bist die Ruh». Den siste sangen, den kjente Erlkönig med tekst av Goethe, er også godt orkestrert av Max Reger. Men dette er en intenst dramatisk sang som Held ikke mestret i denne utgaven: Det ble ingen forskjell mellom farsstemmen og barnets stemme, som er selve nerven i sangen.

• En latterlig mangel i presentasjonen av sangene var at sangtekstene bare forelå på engelsk i programfolderen. Det må ha vært forvirrende for dem som fulgte med her, verre enn ingen tekst vil jeg si. Erlkönig på engelsk!
• Men kveldens første verk var det lille «Entrée de Muses» (Musenes inntog) fra Rameaus opera Les Boréades (1764). Det er et langsomt stykke med lange melodiske linjer som ble helt nydelig spilt av SSO.

Grafisk estetikk

Den gresk-østerrikske komponisten Anestis Logothetis (1921-1994) er kjent for sin personlige form for grafisk notasjon som gir hans verker en egenartet estetikk. Denne møter musikerne i verket som ble valgt torsdag, Polymeron, som utgjør en del av Himmelsmechanik (1960). I overensstemmelse med denne estetikken fikk vi en prøve på  kombinasjonen av detaljrike musikalske ideer og de utøvendes medskapende utforming av disse. Og dirigenten, Simon Gaudens, hadde laget veien mellom de syv bildene som vi også så på lerretet og som ga assosiasjoner til stjernebilder.

Olympisk storhet

Kveldens hovedverk var Mozarts siste symfoni (1788), den såkalte Jupiter-symfonien. Det var ikke Mozart som selv ga den dette navnet, men en impresario i London. Navnet er imidlertid godt kommet på: Verket stråler i C-dur og med overmenneskelig kraft og storhet. Det er en syntese av symfonisk og kammermusikalsk teknikk, av homofoni og polyfoni, og Mozart bryter med tradisjonen ved å gjøre siste sats, ikke den første, til strukturelt og emosjonelt høydepunkt.

Under Simon Gaudens spilte SSO denne symfonien med klare kontraster og mye fint detaljarbeid i førstesatsen, med klangpoesi og en egen ro i andresatsen. Grasiøst klang det i menuetten, mens finalen ble det nødvendige høydepunkt. Men spillet var ikke alltid helt presist og noen intonasjonsmessige skavanker hadde det også her og der. Men tolkningsviljen var det ingenting å si på, hverken hos dirigent eller orkester.