Odd Nerdrum: «Immanuel Kants siste dager» - Elegant om Kant

At Odd Nerdrum — kitschmaleriets ubestridte mester ogOslo-retrogardismens stefar - er en både penselfør og pennefør,reflektert og artikulert mann, har vi lenge visst.

  • Eirik Lodén
    Eirik Lodén
Publisert: Publisert:
iconDenne artikkelen er over 18 år gammel

Odd Nerdrum: Immanuel Kants siste dager 84 s. 199 kr. Gyldendal I Nerdrums regi blir filosofen Kant en av de store skurkene i det åndshistoriske drama; han er fremstilt som både modernismens og modernitetens far. Han jubler ved tanken på abstrakte malerier og maskintidsalderen, han vil skrive på glatt maskinprodusert papir og gå i glatte fabrikklagde sko. Han ser seg allerede i ånden som glatt marmorbyste. Han ringeakter håndverk og talent, og «kunsten skal ende i filosofi, som kun kan forstås av en elite.» Mennesket Kant er derimot i all sin skrøpelighet tegnet ikke uten sympati. Han er feig, smålig, hevngjerrig, misunnelig på Goethe, og han bærer på en mørk hemmelighet. Et liv fullstendig viet til filosofien har sine omkostninger. Kant fremstår som en selvlaget abstraksjon av et menneske, nærmest en tenkemaskin fra det samfunnet han imøteser med slik forventning. En mann som har kastrert seg selv åndelig, sviktet sin lidenskap, og som skammer seg over sine innerste lengsler. En mann som forakter kroppen og har forskrevet sin sjel, ikke til djevelen, men til Gud — i motsetning til dr. Faustus. En mann som får seg til å si: «Forelskelse burde vært avviklet.» Men i sluttscenen har han en galskapens storhet som nesten er en kong Lear verdig. Det er et ekstremt portrett, javel, en karikatur av mennesket og filosofen Kant; men etterhvert går det opp for oss at dette først og fremst er et drama om vår tid, en samtidskommentar og -kritikk. Kants siste dager er våre dager. I sin litterære debut (etter en eksperimentell scenedialog mellom Nerdrum selv og Edvard Munch) er han fremdeles den filosofisk anlagte polemikeren. For det er ikke bare fortiden Kant konfronteres med, som i et Ibsen-skuespill. Fremtiden oppsøker ham i skikkelse av «marmormannen», som den anklagende stengjesten i Don Giovanni. Denne representanten fra vår egen tid, en kunstmaler som lider nederlag i middelmådighetens tidsalder og slår seg på maleriforfalskning isteden, kommer naken inn på scenen - som tatt ut av et av Nerdrums egne malerier. Og samtidig som det viser seg at Han ikke er et pronomen, men fornavnet til den berømte Vermeer-forfalskeren Han van Meegeren, minner Han mistenkelig om et selvportrett idet han retter sin anklage mot Kant: «Du gav de evneløse rett til å leke seg. Hele verden er styrt av deres lek. De evneløse har kontrollen. Giften har virket.» En slags fremtidens mann er også den beundrende studenten som oppsøker Kant; han bærer det talende fornavnet Adolf og har klare stormannsgale trekk. Som en blanding av Hitler og Woodrow Wilson fabulerer han om den kommende verdensregjering og elitesamfunnet. «Hver gang det oppstår krig i landene, skal verdensregjeringen slå til og freden skal gjenopprettes.» Slik blir Kant utlagt som far til Det tredje rike, FN og USA/Nato. Ibsens «Gengangere» spøker i bakgrunnen. I Kants hus er det en tjenestepike som nok har Regine blant sine stammødre. Her er tale om et «blomsterværelse», som blir skueplass for den erotikken som filosofen frykter og avskyr. Da hans tjener vender seg mot ham, sier Kant: «Dette bæres ikke» - ordrett fru Alvings ord. Og til slutt sitter Kant, som har begynt å gå i barndommen og minnes morens omsorg, igjen alene og babler: «Gulost ... Gulost ...» - hvilket leder tanken hen på Osvalds berømte siste ord: «Solen. - Solen.» Spenningen mellom idédrama og psykologisk drama forhindrer at det hele blir for endimensjonalt, som diktning lett kan bli når man har polemiske sideærender. Dialogen flyter lett, samtidig som hver minste replikk har en tydelig funksjon - enten dramaturgisk, karaktertegnende eller tematisk. Her er omhu i detaljer, se bare hvordan Kant begynner å si «De» til tjeneren i det øyeblikk han slår hånden av ham. Det er intelligent, vittig og elegant gjort; dramaturgien er upåklagelig - kort sagt: godt håndverk. Dermed vil eventuelle skumlerier om kjendisfaktoren ved antagelse på teater og forlag i dette tilfellet falle på sin egen urimelighet; dette burde vært trykt og spilt uansett hvem opphavsmannen var. Og en bedre kompliment enn at han også her viser seg som en god håndverker, tror jeg ikke Nerdrum kan ønske seg. «Geniene» overlater han tydeligvis gladelig til herr Kant og hans etterfølgere

Publisert:
  1. Bokanmeldelse
  2. Litteratur
  3. Anmeldelse

Mest lest akkurat nå

  1. Når det blir farlig å gå på jobb

  2. David Brekalo: – Jeg gjorde en feil og vil beklage til alle

  3. Mann tatt for ruskjøring med barn i bilen

  4. Mange prøver seg, men få klarer å synge julen inn like godt

  5. Dette sa Gunnarsson som fikk Brekalo til å koke over

  6. Titusenvis uten strøm i vinterkalde Skottland og Nord-England