Like god som i brakdebuten

KRIM: Hun nikket til Alfred Hitchcock i debutromanen sin, nå flørter hun med Agatha Christie. Og vår anmelder nikker imponert.

Paula Hawkins imponerer igjen. Hennes tredje krimroman er spennende og veldig godt komponert.
  • Tarald Aano
    Tarald Aano
    Redaktør
Publisert: Publisert:
Grade: 5 out of 6

Paula Hawkins:

Langsom ild. Oversatt av Egil Halmøy. 345 sider. Cappelen Damm.

Krimsjangeren er full av sensasjonelle debutanter, krimdronninger og hva det nå måtte være forlagsbransjen og journalister henter fram av velprøvde klisjeer. Men ok, denne gang er det kanskje riktig å bruke denslags ord, for Paula Hawkins er kvinnen bak gigantsuksessen «Piken på toget».

Der klarte hun å komponere en nesten hitchcockaktig krimthriller om den alkoholiserte kvinnen som på sine togturer ser ting hun ikke bør se og deretter setter sammen sin egen historie et sted mellom virkelighet og fantasi. Meget bra utført, og spennende også som film.

Les også

Les vår anmeldelse av «Piken på toget»

Så kom nedturen med «Ut i vannet», men nå kommer tredjeboken, «Langsom ild», og Hawkins demonstrerer igjen at hun behersker krimfaget bedre enn de aller, aller fleste.

Også denne gang er kvinnene i hovedrollene, en ung og litt ustabil kvinne, to eldre søstre (den ene er riktignok død), en glemsom gammel dame som får med seg mer enn folk tror, og en bitter kvinne som anklager alt og alle for sin egen ulykke.

Spenningen utspilles rundt drapet på en ung mann på en husbåt – og alle kvinnene, og flere andre, blir involvert: Han er sønn av den ene av søstrene, den unge kvinnen hadde et forhold til ham, den bitre bor i husbåten ved siden av ...

På imponerende vis klarer Hawkins å veve alle disse historiene sammen på troverdig vis, og hun driver historien framover med rutinerte temposkifter, effektivt språk og godt komponerte cliffhangere. Hun nikker til en gammel mester også denne gang, men nå er det ikke Hitchcock som dukker opp i tankene: Det smaker Agatha Christie av denne historien og Miss Marple av den glemsomme snushanen.

Men for all del: «Langsom ild» er på ingen måte en gammeldags og begrenset hvem-gjorde-det-krim – Hawkins skildrer miljøer og karakterer med innsikt og dybde, her er det mye mer realisme og psykologi enn i Christies romaner (som fortsatt er blant mine krimfavoritter). Og selvsagt har alle kvinnene, og mennene, egne historier de bærer på, egne nederlag og tragedier som forfølger dem selv om de alltid forsøker å gå videre med sine liv.

Derfor er det bare å gjenta alle klisjeene; Hawkins er noe av det beste innen krimsjangeren akkurat nå. Så hvis noen vil kalle det en sensasjon, eller hente fram krimdronningtittelen igjen, så er det egentlig helt greit.

Publisert:

Bokanmeldelser

  1. Lokalt og livsviktig, men litterært under pari

  2. Nedtelling til et selvmord

  3. Begynner med en begravelse, som en finsk humorbok bør

  4. En rystende bok om oppdrettsnæringen

  5. Mímir feier ikkje akkurat dei svake sidene til Jon Michelet under teppet

  6. Nakstad om korona, seg selv, verdens­krigen, klima­krise og mer til – ikke særlig vel­lykket

  1. Bokanmeldelser
  2. Krim
  3. Bokanmeldelse
  4. Anmeldelse