Varierte debutanttekster

BOK: Prisverdig publikasjon i en kommersiell, klikkorientert verden.

Amalie Kasin Lerstang og Eivind Hofstad Evjemo (red.): «Signaler 2022». Antologi. 272 sider. Cappelen Damm.

Kulturpessimistenes budskap har for lengst etablert seg som en evangelisk sannhet: Boksidene krymper eller forsvinner helt i norske aviser. NRK svikter samfunnsoppdraget sitt på litteraturfeltet. Få litterære debutanter og lyrikksamliger anmeldes. Terningkastet bør helst vise 6, 5 eller 2 – altså signalisere et begeistret halleluja eller et drepende slakt – for å kunne lokke fram så mange tabloide klikk som mulig. Forlagene jager bestselgere heller enn å satse på kunstnerisk kvalitet.

Men så enkel og beksvart er stoda ikke. Det er for eksempel noe nesten heroisk knyttet til debutantantologien «Signaler» som årvisst er blitt sendt ut siden 1986. Her må leseren forholde seg til lutter ukjente navn og sprikende tekster – et konsept det lukter minimal presseomtale og verstselger av, vil jeg tro.

Samtidig viser historikken at «Signaler» har fungert upåklagelig. I årenes løp har en rekke kjente forfattere debutert nettopp i denne publikasjonen: Per Petterson, Karin Haugane, Jonny Halberg, Torild Wardenær, Brit Bildøen, Øyvind Rimbereid, Bertrand Besigye, Ingeborg Arvola og Mirjam Kristensen, for bare å nevne noen navn.

«Signaler 2022» åpner med et essayistisk, tenksomt forord av Eivind Hofstad Evjemo som etter ni år nå forlater redaktørstolen. Deretter følger tekstene til 12 debutanter, åtte kvinner og fire menn, de to eldste født i 1980, den yngste i 1999. Seks bidrar med romanutdrag, to har skrevet noveller, to leverer et knippe rytmisk frie dikt, en satser på kortprosa. I tillegg fins to tekster katalogisert som «fragmenter». Hele ti av bidragsyterne har gått på norske eller utenlandske skriveskoler.

Ingen tekst er så storarta at den utløser et spontant «wow». I et psykologisk-realistisk formspråk tar de fleste debutantene for seg forholdet mellom foreldre og barn, samlivskonflikter, brysom seksualitet, problemer på jobben, såre barndomsminner, kulturforskjeller, alvorlig sykdom og død. Det meste virker velkjent. Men ingenting framstår som direkte platt eller uinteressant.

Mest original er kanskje Julie Grindheims romanutdrag sentrert om den digre blekkspruten Molly. Dessuten skriver Anne-Lise Frøland følsomt om å miste en samboer og måtte forholde seg til en psykisk ustabil ungjente som trøstes av en afghansk asylsøker. Stavangerbosatte Eivind Raustøl demonstrerer dessuten billedskapende evne når han i portrettet av en mannlig anti-helt lar skyene dras over himmelen som en brudekjoles slep over kirkegolvet.