Hvor sterke klima­protester kan demo­kratiet romme?

KOMMENTAR: Vi må skille skitt fra kanel i diskusjonen om de grønne bevegelsenes antidemokratiske strømninger.

Hva slags sivil ulydighet skal det være rom for i et demokrati, spør Anna Kvam etter å ha lest Jon Naustdalslids bok «Klimatrusselen – krise for demokratiet?» Her fra da aktivister fra Extinction Rebellion limte seg fast på Stortinget.
  • Anna Kvam
    Anna Kvam
    Skribent
Publisert: Publisert:

Verdens ledere samler seg stadig om mer ambisiøse mål for å kutte klimagassutslippene. Likevel fortsetter de å øke. Dermed er det lett å si seg enig med forfatter og statsviter Jon Naustdalslid da han skriver at det ikke er «tvil om at dagens klimapolitikk er ein global politisk fiasko» i sin nye bok «Klimatrusselen – krise for demokratiet?»

Lanseringen kunne neppe vært mer aktuell. Extinction Rebellion (XR) høster jevnlig kritikk for aksjonene sine, blant annet da de nylig utløste en evakuering av stortingssalen ved å ha limt seg fast på galleriet. Flere politikere mente dette passerte en grense for hva som kan aksepteres innenfor demokratiets rammer.

Makt korrumperer

Men det er ikke bare aktivister som setter demokrati og klima på dagsorden. BI-Professor Jørgen Randers var nylig ute og ønsket seg et råd som skal ha kunne overprøve Stortinget i klimapolitikken. Forslaget er prinsipielt problematisk, og vanskelig å ta på alvor rent praktisk. Det er utfordrende å se for seg hvem rådet skulle bli valgt av, og hente legitimitet hos. Som demokratiforsker Barry Holden blir sitert på i Naustdalslids bok: «all makt korrumperer og absolutt makt korrumperer absolutt». Hvem sitter på makten til å kaste et overhus hvis de svikter?

Dette er blant flere vektige argumenter Naustdalslid fører til forsvar for demokratiet i møte med den ekstremt komplekse utfordringen klimakrisa er. Han underslår ikke at situasjonen vi befinner oss i er dypt alvorlig. Det er derfor heller ingen grunn til å bli overrasket over at flere setter spørsmålstegn systemets evne til å håndtere problemet. Å løfte denne problemstillingen må imidlertid ikke forveksles med en slags automatisk forherligelse av ikke-demokratiske systemer; i framstillingen av hvem som er de virkelige grønne antidemokratiske krefter maler Naustdalslid med for bred pensel. Men i møte med synspunktene autoriteter som Randers legger for dagen, må en konstatere at forfatterens forsvar av folkestyret er både aktuelt og viktig.

Argumentet hans går slik: At vi ikke har bremset problemet tilstrekkelig hittil, bør ikke ses som tegn på at demokratiet er dømt til å mislykkes. Problemet er måten politikerne hittil har formet klimapolitikken på. Heller enn å ta høyde for at krisa er et komplekst energisystem-problem – som berører alle aspekter ved vår livsførsel – er det blitt behandlet som et slags isolert utslippsproblem. Men det er altså ingen grunn til å tro at autoritære regimer er bedre rustet til å snu skuta enn de demokratiske samfunnene hvor ivaretar forskere, journalister og folk flest sin frihet til å protestere mot feilslått (klima)politikk ivaretas.

Vi som hører til den grønne bevegelsen, har et særlig ansvar for å ta avstand fra antidemokratisk tankegods. Ikke minst burde vi kunne forklare hvorfor et sterkere demokrati trengs i møte med press på ressurser og et økende konfliktnivå. Det handler ikke bare om den iboende faren for at makt korrumperer, men også at demokratiet er verdifullt i et beredskapsperspektiv. Koronakrisen har lært oss at terskelen for å fire på rettighetene til samfunnets mest sårbare kan bli lav når unntakstilstanden rammer. Folkelig kontroll med makthaverne er den beste beskyttelsen mot slike overtramp.

Les også

Hvordan skal vi snakke om klima?

Demokratiets protestrom

Spørsmålet blir hvordan vi får til kursendring innenfor rammene av demokratiet. Derfor forundrer det meg at Naustdalslid i liten grad kommer inn på spørsmål som: hva slags sivil ulydighet skal det være rom for – også blant alle som vil forsvare demokratiet, men er dypt frustrert over myndighetenes mangelfulle og trege respons? Og har unge uten stemmerett en særlig rett til å gjøre seg hørt gjennom sivil ulydighet, gitt den urettferdigheten på tvers av generasjoner som klimakrisa skaper?

Naustdalslid kom delvis inn på nyansene i Klassekampens spalter, da han nylig høstet kritikk fra filosof Arne Johan Vetlesen for å avfeie XRs aksjoner som udemokratiske. I forlengelsen av dette bør både Naustdalslids utgivelse og Arne Johan Vetlesens bok om klimakrise-etikk være utgangspunkt for en rik samtale om sivil ulydighet i møte med klimakrisa. For aksjonsviljen vil vokse blant alle som bekymrer seg, også de som foretrekker en politisk kursendring lik den Naustdalslid skisserer. I en slik verden vi tjent med en samtale om hvor stort rommet for sivil ulydighet skal være, både basert på aksjonistenes verdigrunnlag og aksjonspraksisen som utøves. Bare slik unngår en å slå legitime aksjonsformer i hartkorn med reelle antidemokratiske strømninger. 

Publisert:
  1. Demokrati
  2. Litteratur
  3. Sakprosa
  4. Klima
  5. Klimapolitikk

Mest lest akkurat nå

  1. Sprengningsuhell ved Auglendstunnelen – sørgående felt vil være stengt hele natta

  2. I pausen på basketballkampen kom ideen. Nå kan mobiltelefonen bli hjertestarter

  3. Fra i dag blir det ny nettleie. Slik kan du påvirke strømregningen

  4. Egil Ingve Larsen er død

  5. TV 2-journalist beklager egen oppførsel

  6. 19 kunstnere mister arbeidsplassene sine i Stavanger sentrum