Seierherrene skriver historien

Bøkene om Statoils og Equinors historie vil bli stående som et referanseverk, skriver vår anmelder.

Equinors 50-årsjubileum ble blant annet markert med bokutgivelse. Her nåværende konsernsjef i Equinor, Anders Opedal, og Arve Johnsen, den første konsernsjefen i det som da het Statoil, fotografert under lanseringsarrangementet på Oljemuseet forrige helg.
  • Marie Smith-Solbakken
Publisert: Publisert:

Equinor 50 år.

Bind 1: Eivind Thomassen (2022). Middel og mål. Statoil og Equinor 1972-2001.

Bind 2: Marten Boon (2022). En nasjonal kjempe. Statoil og Equinor etter 2001.

Universitetsforlaget 2022.

Grade: 5 out of 6

Eventyret om energiselskapet Equinor begynner med historien om den legendariske sigaresken og et lite selskap som het Statoil i 1972.

Selskapet fikk raskt behov for et større pengeskrin og fortellingen om de neste 50 årene er historien om en eventyrlig vekst. Slik er den også formidlet i det solide tobinds jubileumsverket som er skrevet på oppdrag fra bedriften i anledning 50-årsdagen.

Kort oppsummert kan man si at første bind handler om hvordan staten brukte Statoil som redskap til å nå målet om industriell vekst for nasjonen. Mens bind to handler om den børsnoterte perioden fra 2001, da selskapet for alvor gikk internasjonalt og statens kontroll var mindre.

Vokste ut av barnerommet

Fortellingen om statsoljeselskapet er historien om barnet som vokste ut av barnerommet, som tok egne valg, la egne strategier og tok egne beslutninger, som ikke alltid var overens med foreldrenes - les statens - intensjoner. Egenrådigheten og løsrivelse kunne vært mer problematisert.

Innenfor genren bedriftshistorie er dette en 800 siders nøktern kombinasjon av smakfullt innbundet coffeetable-bok uten glansede bilder og et vitenskapelig historieverk. Bokverket er kunnskapsbasert, organisert etter tema og detaljrikdommen om virksomheten og særlig driften, er omfattende. Muligens i overkant. Oppbyggingen gjør også at noen enkelthendelser blir lettere å tone ned, slik som In Amenas-terroren.

Bøkene er i stor grad basert på skriftlige kilder og overraskende lite bruk av muntlige kilder eller avisarkiv, som kunne supplert framstillingen av selskapets plass i den offentlige debatten. Perspektivet er ovenfra; fra sjefenes, politikernes og embetsverkets perspektiv. Bare i liten grad finner vi den vanlige statoilarbeideren.

Lite nytt om overskridelser og skandaler

De mest selvransakende hendelsene i bedriftshistorien er Mongstad-overskridelsen i 1987 og den såkalte Horton-skandalen som sprakk i offentligheten i 2003, men det tilføres lite nytt, trolig fordi de allerede er uttømt i offentligheten. Men, man kunne forventet at selskapets arkiv kunne tilført noe nytt om Snøhvit-utbyggingen og de interne diskusjonene om elektrifisering og karbonfangst.

Forfatteren av første bind, Eivind Thomassen, skriver i forordet at Statoils eget arkiv «viste seg dessverre ikke å bli en så god kilde som antatt». Vi får ikke vite hvorfor. I en bedrifts offisielle historie skulle man tro at bedriftens arkiv var en nøkkelkilde.

Bedriftshistorien om Statoil/Equinor framstår i hovedsak som en patriotisk heltehistorie om Espen Askeladd. De har bygd sin egen suksess, helt på egen hånd. Det er fortellingen om hvordan den beste viljen tok de beste valgene. Resultatet kjenner vi alle. Statoil/Equinor er en suksess etter alle målbare kriterier, som i praksis er økonomiske inntekter for selskapet, aksjonærene og staten, og et praktfullt omdømme for både bedrift og nasjon.

Savner diskusjon om statlig eierskap

Savnet i tobindsverket er diskusjonen om statens eierskap og hvor aktivt, eller lite aktiv staten har valgt å være i styringen, også før børsnoteringen i 2001. Det er bare en håndfull eksempler på at politikerne har instruert selskapet gjennom disse 50 årene, sier forfatter Eivind Thomassen.

Både første og andre bok tillegger mye av suksessen til Statoil/Equinor at oljeprisene har vært høye i lange perioder. Siden selskapet ble etablert midt i Opec-krisen i 1972 har det surfet på bølgene av høye priser, med noen få dramatiske unntak. Forfatterne hever over tvil at historien om selskapet ville vært en annen hvis oljeprisene hadde vært lavere eller om selskapet ble etablert et tiår før eller senere.

Denne «flaksen» knyttes ikke i nevneverdig grad til et annet poeng: hvordan de mange og alvorlige kostnadsoverskridelsene underveis i historien hver gang er reddet av den samme, tilbakevendende skyhøye oljeprisen. Selskapets brudd med industribyggerrollen de hadde fått tildelt i 1972, er også lite diskutert. Konkurranseutsettingen og tildelingen av kontrakter til verft i Asia har vært omstridt her hjemme, også politisk, ikke minst fordi kostnadene på prosjektene økte og kvaliteten gikk tilsvarende ned.
Jubileumsverket er først og fremst seierherrenes historie. Men forfatterne formidler også en annen historie, som bygger ned bedriftens selvforståelse om Espen Askeladd. For mannen som vinner prinsessen og halve kongeriket er i statoilsammenheng også eventyret om mannen som trollbandt kjerringa. Mest av alt er Askeladden i statoilsammenheng rett mann på rett sted til rett tid. Etableringen i 1972 var tidenes beste timing. Selskapet fikk de beste lisensene og har blitt en børskjempe på grunn av dette sammenfallet, ikke bare egen kløkt og arbeidsinnsats. Dette er en bedriftshistorie og innenfor sin genre har forfatterne på en grundig måte plassert selskapet i en global og nasjonal samfunnskontekst. Dette vil bli stående som et referanseverk.

Publisert: