2000 kvinner snakker ut

FILMANMELDELSE: «Woman» er en fornøyelig, vond, fin og vanskelig film der kvinner rett og slett bare får snakke om hvem de er, hvordan de har det, hva de tenker på og hva de er opptatt av.

Publisert: Publisert:

Filmskaperne Anastasia Mikova og Yann Arthus-Bertrand har intervjuet 2000 kvinner for å lage «Woman».

Grade: 5 of 6 stars

«Woman», fransk dokumentar, regi: Anastasia Mikova og Yann Arthus-Bertrand. 1 t. 48 min. Aldersgrense 12 år.

Ideen her er veldig enkel. La kvinner snakke. Filmskaperne lar rett og slett en hel drøss med kvinner i alle aldre, fra alle verdenshjørner, i alle farger og fasonger, med alle mulige historier få snakke. Ikke lenge, bare noen setninger hver, om ulike tema som opptar dem.

Regissørene Anastasia Mikova og Yann Arthus-Bertrand har reist verden rundt og intervjuet 2000 kvinner. De forteller om økonomi, jobb, sex, familie, kjærlighet, overgrep, glede, sorg og alt livet rommer. Her får du høre toppsjefer i store, vestlige selskaper snakke om lønn. Du får høre en eldre, russisk kvinne fortelle om savnet av sin høyt elskede, avdøde mann. Du får høre historier om voldelige ektefeller i et annet hjørne av verden. En sexarbeider forteller om utro menn, og i neste omgang snakker en kvinne som tok sin mann på fersken. Vi ser prester som har funnet lykken, kvinner som er blitt solgt som slaver, eldre kvinner som forteller om sin første orgasme, unge kvinner som forteller om skjønnhetspress og så videre.

Ideen er altså enkel, effektiv og godt gjennomført. Et ansikt som forteller i 5–10–20–30 sekunder. Så et nytt. Så et til. Stilen blir brukket opp av små klipp av kvinner filmet der de bor, som ikke sier noe. Det høres kanskje statisk og livløst ut, men det er tvert om dynamisk og spennende i samfulle 100 minutter.

Stor og god variasjon

Det er nok ikke tilfeldig at denne filmen kommer på kino i oppsangen til 8. mars. Her er det 100 prosent kvinneperspektiv, 100 prosent kvinner som snakker og til en viss grad er det kvinnesaker som dominerer. Men det er ikke bare kampsakene, selv om de har fått sin tydelige plass. Her er afrikanske damer som forteller om sitt inntog i politikken med en «fight the power»-undertone. Men det går ikke lenge før en amerikansk kvinne snakker om lykken med sin forlovelse. Slik veksler det fram og tilbake mellom ulike stemninger og følelser. Noe er opprørende og vondt å se. Noe er morsomt. Noe er alvorlig. Noe er opplagt. Noe er overraskende. Variasjonen er enorm, og den er godt fortalt.

I sum forteller «Woman» en stor fortelling om hvordan det er, eller kan være, å være kvinne i hele verden. Filmen viser hvor mange utfordringer som er like i Peru, i Kina, i Danmark og i Kenya. Men den viser også at samfunnsutviklingen og likestillingen er veldig ulik i ulike deler av verden. Kjønnslemlestelse og krig er en realitet for noen. For andre er det helt andre sosiale normer og tradisjoner som dominerer livene. Og heldigvis har ikke filmskaperne laget 100 minutter med bare det som er vondt og vanskelig. Her er masse glede, optimisme, fine fortellinger, varme, suksess og fargerike personligheter.

Ingen oppskrift

Etter en stund begynner du å se noen fellestrekk. Du kan skimte noen utfordringer kvinner har uansett hvor de bor. Samtidig forteller filmen at situasjonen i Midtøsten, i Kina, i Frankrike, i Sudan og i USA er ganske ulik.

Filmens styrke ligger nettopp i at den ikke insisterer på at sånn er det å være kvinne. Tvert om så forteller den at det er tusen ting, gode, vonde, vanskelige og fine ting som utgjør det store bildet. Den lar folk snakke, og det er veldig interessant å høre på. «Snakk inn i kamera»-grepet er enkelt, gjennomført og vellykket.

Publisert: