En av årets beste norske plater er allerede her

Norsk visesang møter amerikansk innpakning på best mulig vis.

Publisert: Publisert:

Johan Berggren har skiftet fra engelsk til norsk. Foto: Rootsy

Grade: 5 of 6 stars

Johan Berggren: «Lilyhamericana» (Rootsy)

Noen spretter til værs som en champagnekork og ønsker et nytt år velkommen, full av energi og pågangsmot. Andre av oss trenger en mykere, mer saktegående start.

Da passer det bra at Johan Berggren fra Jørstadmoen i Lillehammer er ute med en oppfølger til debuten «For now I’m good right here», som kom i fjor på denne tiden.

Jeg har tidligere brukt betegnelsen jæricana om americana fra Jæren, musikk preget av tunge tanker fra bedehus og friske vinder fra vest. Skal man definere lilyhamericana ut fra Berggren, betyr det en blanding av americana og norsk visesang fra bygdene innafor. John Denver og John Prine møter Stein Ove Berg og Stein Torleif Bjella.

I slike sammenhenger passer det bra å synge på morsmålet, og Berggren har meldt overgang fra engelsk til norsk på plate nummer to. Han har brått etablert seg som en av de beste tekstforfatterne vi har.

Han åpner med lavmælte «Du så meg», om henne han ikke fikk. Deretter får vi som subber 2020 i gang, tåle å høre «Ingen planer» – en ny sang om ubesvart kjærlighet, men i dansegulv-tempo denne gang.

Den han vil ha, har funnet en annen. Han treffer på dem og dilter med til et utested, men skulle gitt hva som helst for å få henne tilbake. En tekst som gjør vondt og en skjebne så stusselig som du kan få den.

«Hjerter som aldri brant» er dagen derpå. Det er tid for angst og tunge tanker. Alt var bedre før.

Jeg er en analog mann

I en altfor digital verden

Alt vi har baseres på en og null

Og ingenting skjer

Om det ikke har skjedd på skjermen

Jeg har lasta ned en app

Som skal gjøre meg full

«Teddybjørn» er også en sang om livet som har gått fra ham. Han er likevel der hvis man trenger ham.

Som en teddybjørn

bare stua vekk på loftet

Som en morfar

du ikke ser så ofte

Én av de ni sangene passer ikke inn, men den er verd å lytte til: I februar 1830 ble postbonden Jørgen Hammerseng ranet og drept på Brunlaugsletta i Fåberg. Morderen var handelsmannen Martin Petersen fra Lillehammer, som ble halshogd to år senere. I «Postranet 1830» nevner Berggren også en postmannsdolk, et kombinert skyte- og stikkvåpen som ble utviklet etter drapet. Historiefortelling på beste vis.

«Alt er bra i Amerika» hører derimot med, et resultat av to måneder på en øde gård Greeneville i Tennessee for å skrive sanger til platen. Borte bra, men hjemme best.

«Et par netter til» er kjærlighet uten illusjoner, mens «Fjøl etter fjøl» er et forhold ment å vare livet ut. I det minste sett fra hans side, hun er langt mer forbeholden. Livet leker ikke når Berggren synger, men han tusler videre. I regnet.

«Siste sangen jeg skreiv» åpner med platens enkleste, men beste, rim:

Nå er jeg lei

av å rime om deg

Nok er nok. Den tafatte og for ofte fulle mannen i de forgående sangene skjønner at forholdet er ved veis ende. Han har brent opp alt hun har gitt ham og vil ha tilbake hjertet sitt.

Vel, helt, helt ferdig er han ikke med henne. Det fins liv i gamle glør, som Eidsvåg sier:

Ta hånda mi en siste gang

Nå danser vi sakte

Så lenge natta er lang

Ta hånda mi en siste gang

Beste spor: «Hjerter som aldri brant», «Teddybjørn», «Fjøl etter fjøl».

Publisert: