Nesbøs mesterverk? Slett ikke!

ROMAN: Jo Nesbø har aldri vært så ambisiøs som i «Kongeriket». Noen mener han har skrevet et mesterverk. Men vår anmelder mener han har vært bedre før.

Publisert: Publisert:

Jo Nesbø har skrevet sin mest ambisiøse roman så langt, han lykkes bare et stykke på vei, mener vår anmelder. Foto: Junge, Heiko / NTB scanpix

  • Tarald Aano
    Redaktør

Grade: 4 out of 6

Jo Nesbø: Kongeriket. Thriller. 631 sider. Aschehoug.

Det er befriende når serieforfattere forlater suksessene sine og leverer noe helt annet. Det har Jo Nesbø gjor med hell flere ganger, og han forsøker seg igjen. «Kongeriket» er det mest ambisiøse prosjektet han har gitt seg i kast med, og han beviser igjen at han er en mester i å skru sammen fengslende fortellinger og bygge personligheter – likevel er det for mange ting som trekker ned i denne mursteinen av en thriller.

Les også

Millionene fortsetter å renne inn for Jo Nesbø

Les også

Jo Nesbø + Shakespeare = ren dynamitt

Les også

Litt Snøhvit, litt Ibsen, mye Nesbø

Skjønt thriller?

«Kongeriket» er på mange vis et klassisk skjebnedrama, en intens og klaustrofobisk familietragedie som helt fra starten av styres mot død og ulykke. Jeg-fortelleren er den eldste av to brødre som bor på en norsk fjellgård der faren innprenter dem at du må være et ekte mannfolk for å overleve. Det handler om jakt, altså å ta liv, det handler om biler, altså rå kraft, det handler om damer, altså drifter og forplantning, det handler om penger, altså makt.

Her reises historien rundt de to brødrene, den ene handlekraftig og den andre som må beskyttes, sistnevntes grandiose drømmer å bygge et hotell på familieeiendommen, og hans arkitektkone som har hotellet som sin aller største drøm.

Rutinert, men...

Dette er ingredienser som bygger drama, selvsagt, og Nesbø kontrollerer virkemidlene så rutinert at leserne ved overflatelesing er nødt til å bli imponert. Men alt fungerer ikke like godt, og jeg har tre hovedinnvendinger.

For det første er Nesbø nesten pinlig fordomsfull i sine skildringer av geografisk og sosial utkant: Det er nesten som å se en amerikansk actionfilm fra hillbillyland der einstøinger blir sine egne parodier; lonere kan aldri stoles på, skrekkhistoriene ligger like under overflaten, den skulende ondskapen går i arv fra far til sønn.

Det kunne vi tålt, i alle fall dersom Nesbøs prosjekt var en rein røverroman. Men så var det dette med ambisjonene, da: Han beveger seg ut av den formale krimsjangeren, denne gang, og jeg er en leser som ofte etterlyser krimforfattere som våger nettopp det. Men hans referanser til bibelske motiver (Kain og Abel, arvesynd) og gresk skjebnedrama (hele historien, egentlig) legger listen så høyt at han må tåle å bli målt med strenge mål.

Les også

Jo Nesbø er mesteren som kan enda bedre

For mye

Da blir omfanget et problem. 631 sider er for mye for denne historien. Tjukke bøker er ikke et problem i seg selv, selvsagt, men her bruker Nesbø og hans kyniske og storbannende jeg-forteller nesten 200 sider på å etablere persongalleriet - med en haug innlagte frampek og antydninger underveis. Det blir for omstendelig og for repeterende.

For eksempel er det vanskelig å forstå hvorfor jeg-fortelleren vender tilbake til samme hendelse gang etter gang, og gir leseren ny informasjon i hver runde slik at vi til slutt kan forstå hva som egentlig skjedde. Det fortellergrepet er vanlig i krimsjangeren, men da er det logisk fordi etterforskningen avdekker litt etter litt – i «Kongeriket» har jeg-fortelleren full innsikt helt fra starten, men velger likevel å holde igjen, uten at leseren forstår hvorfor.

For tydelig

Muligens har Nesbø forsøkt å skape en upålitelig jeg-stemme, men i stedet ender han med en som forstår og forklarer altfor mye: Og det er vanskelig å akseptere den graden av analyser og psykologisering vi overøses med gjennom de drøyt 600 sidene. Jeg-fortelleren driver og forklarer, hele tiden, og det tar bort noe av mystikken, noe av spenningen rundt de karakterene Nesbø har diktet fram denne gang. Og i forlengelsen av dette – her får dere et utdrag, litt langt kanskje, fra en dialog mellom en av brødrene og hans svigerinne, som selvsagt blir en trekant i dramaet:

«... Det jeg prøver å si er bare at moral er overvurdert som beveggrunn for oss mennesker. Og at lojalitet til flokken vår er undervurdert. Vi bøyer moralen så den tjener vår hensikt når vi føler gruppen vår er truet. Familievendettaene og folkemordene gjennom historien er ikke utført av monstre, men av mennesker som oss som mente at de handlet moralsk riktig. Vi er primært lojale til våre egne og sekundært tro mot den skiftende moralen som til enhver tid tjener gruppen vår.»

Snakker folk sånn? Ingen jeg kjenner, i alle fall, dette minner mer om psykologiforelesninger på exphil.

Til slutt: Språklig er han til å kjenne igjen. Han strør om seg med rappkjefta replikker («... hvorfor vi skulle leve videre når vi ikke likte det. Fordi det kanskje er enda verre å være dau.» «Når du står i dritt til halsen, er det smart å ikke henge med huet.» «Det ene problemet var at jeg elska ham. Det andre at han hadde arva de samme genene som meg.») Det, og jeg-fortellerens endeløse banning, blir slitsomt.

Publisert:

Mest lest akkurat nå

  1. Warholm reagerer på at Ingebrigtsen fikk kongepokalen: – Jeg vil ha en begrunnelse

  2. Bytyqi med ny drømmescoring da Viking slo tilbake

  3. Bilbrann på fylksvei 44

  4. Se Gospel Church her

  5. City Bistro legger ned etter 33 år: - Det er trist, men vi ser ingen annen utvei

  6. Familie følte seg forgiftet – hadde spist sønnens hasjbrownies

  1. Anmeldelse
  2. Bokanmeldelse
  3. Jo Nesbø