Vil svenskene gjenta braksuksessen?

En stillferdig visepause fra rocken.

Mando Diao: «I solnedgången» (Playground)

Dette er tiende studioalbum fra svenske Mando Diao, men bare deres andre på morsmålet. Det forrige het «Infruset» og kom i 2012, en solid suksess som ga en Grammis og lå i 86 uker på Svensktoppen.

Nå som da, tar de for seg dikt av forfatteren Gustaf Fröding (1860-1911), men også av Karin Boye og Nils Ferling. Til og med foreldrene til vokalist Björn Dixgård slipper til. Deres «Själens skrubbsår» er skrevet som en tango og ligger noen mil unna sønnens drivende rock på «Bang» fra i høst.

I motsetning til det albumet, er dette en plate som senker pulsen med sanger som vakre «Sparven». Det føles likevel som en befrielse når orgelet våkner til liv og gjør «Kvällstilla» til noe mer enn en krypende diktsang. «Långsamt» er også flott, men ligner Lowell Georges «Roll um easy».

Sangene er spilt inn i løpet av fire dager, live i studio hjemme i Borlänge i Dalarna. De åpner sterkt og byr på mye fint underveis, men sovner bort mot slutten.

Beste spor: «I solnedgången», «Långsamt», «Sparven», «Stjärnornas tröst».