Overgrep, kunst og kjærlighet

BOK: Ambisiøst, men med litt for mange ærend.

Bror Hagemanns nye roman «Det vidunderlige» er et bredt anlagt, ambisiøst verk, ifølge Aftenbladets anmelder. Foto: Tiden/Paal Audestad

  • Steinar Sivertsen
    Steinar Sivertsen
    Litteraturkritiker
Publisert: Publisert:

Grade: 4 out of 6
iconDenne artikkelen er over ett år gammel

Bror Hagemann: Det vidunderlige. Roman. 381 sider. Tiden.

Bokomslaget på Bror Hagemanns nye roman lyver ikke: «Det vidunderlige» – en tittel som viser til Henrik Ibsens «Et dukkehjem» – er «en kjærlighetsroman, en krimgåte, en fortelling om kunstens kraft, og om det lysende vakre som kan skjule det mørkeste av alt.»

Men dette er også en tekst om to som seiler på havet og en form for tidsriktig virkelighetsdiktning hvor B(ror Hagemann) kommenterer sin egen avbrutte musikerkarriere og sin befatning med såpeserier på TV (les: «Hotel Cæsar»), i tillegg til at han svipper innom sitt forfatterskap der han i perioden 2012-19, gjennom en løst sammenvevd romankvintett, kretser rundt et guttekor og en rekke overgrepshistorier på Gjøvik knyttet til en feiret kulturkjendis. I årets bok står særlig referansene til mesterromanen «Leo» (2017) sentralt.

Det er ikke vanskelig å slå fast at «Det vidunderlige», med en seiltur over Skagerrak som sammenbindende handlingstråd, er et bredt anlagt, ambisiøst verk, målbevisst komponert og med en tilsiktet veksling mellom lyse og mørke toner. Kjærlighetens og kunstens kraft avdekkes. Men bak vakker korsang og tilsynelatende hederlige, harmoniske skjebner kan det skjule seg ondskap, fortielse, sjelelig uro, livstruende løgner og traumer. Så i sum blir dette mer en tekst om det kompliserte, ja, destruktive enn om det vidunderlige.

I åpningsscenen, på nåtidsplanet, befinner jeg-fortelleren B seg om bord på seilbåten Balladen sammen med Rebekka, også hun tatovert i sinnet for alltid, og med tildelt jeg-stemme i en rekke kursiverte avsnitt underveis. De to har vært sammen i tjuesju år, men erkjenner nå begge at kjærlighetsforholdet er over. Dette avtegner seg gradvis og i glimt gjennom de mange minnene og refleksjonene som den kyndige båtentusiasten B formidler, i jegform, før Rebekka i siste scene, ganske uventet, seiler bort fra svenskekysten, alene.

Klosset er teksten aldri. Men litt for ofte virker framstillingen kvernende og omstendelig uten tilstrekkelig dramatisk trøkk. Eller så vipper historien over i en slags Se og Hør-verden ved at f.eks. familien Stoltenberg dukker opp, i lett kamuflert utgave, for så å avdekke en dobbeltmoral som er noe av det B ønsker å hudflette gjennom beretningen sin.

Men like gripende og veldreid som den langt mer komprimerte romanen «Leo» er «Det vidunderlige» ikke.

Publisert:
  1. Litteratur
  2. Bokanmeldelse
  3. Roman
  4. Anmeldelse
  5. Bøker

Mest lest akkurat nå

  1. De har pusset opp 13 boliger de siste 17 årene. Nå har de omsider funnet roen på Tau

  2. Ansatt på sykehjem i Sola smittet

  3. Den britiske koronavarianten er påvist i tre kommuner i Rogaland – ett av dem i år

  4. Gårdsutsalget til Tommy Skjæveland møter motstand

  5. Semitrailer i trøbbel på Moi

  6. Veronica Simoné Fjeld hardt ut mot Isabel Raad