Bjørn Arild Ersland: Bekken. Roman. 101 sider. Pelikanen.

Fire ganger brageprisnominerte Bjørn Arild Ersland (1965) har gitt ut en stabel med bøker for barn og unge, samt sakprosa for både barn og voksne. På stavangerforlaget Pelikanen har han dessuten siden 2016 gitt ut tre romaner, alle med Karl Ove Knausgård som redaktør. Høstens korte «Bekken» er både ryddig disponert og disiplinert utført, men skjematisk og forutsigelig.

Tittelens forsøplete, slimete bekk renner ved et sørlandsk byggefelt, en gang på nittenhundretallets siste del. Mens avløp er regulert på feltet, får den tilsig ovenfra. De tre guttene Ivar, Jan og jeg-fortelleren er kamerater og pleier å leke ved og i bekken, utløpet og fjorden. Ivar er initiativtakeren blant dem, og den som får guttene i gang med å bygge en heyerdahlinspirert sivflåte; Jan er sky og har lavest status mellom dem, og gjør som han blir fortalt; mens Jeg aller helst vil være hjemme og delta i bygging og støping der, sammen med faren og bestefaren. Men han er en liten feiging; og det skal få sine følger, som vi etter hvert forstår.

Roger er pøbelen og urostifteren i persongalleriet. Han er ikke én av dem, men kommer ovenfra – som kloakken så å si, og lokker dem ut i den tilgrisete bekken ved å kaste sykler uti – alltid verdt et dykk i kloakkvannet for å berge. Forholdet og hendelsene mellom dem er detaljrikt skildret i gutten Jegs perspektiv, med særlig sans for det praktiske og tekniske, som i skildringen av hvordan en gravemaskin arbeider seg ned fra et lasteplan.

Ikke bare skildres dritten og bekken visuelt effektivt, men også fascinasjonen over en blodig halv gris som blir brakt til huse (dette er tidene for de store frysebokser og matauk). Men synsvinkelen dikterer også en svært så enkel språkbruk i en lite krevende stil, lett å svelge mens man underholdes, og ikke noe utover det.

En siste rest av spenning opprettholdes etter at den ene kameraten en kveld forsvinner, og boka så bykser ett år fram i tid. (Da er omsider også all kloakk påkoblet der bekken før tok imot.) Det er alt sammen vel og bra så langt det rekker, men Bjørn Arild Ersland kan lett oppfattes som blott og bar koseforfatter hvis han nå ikke legger den litterære og språklige lista et hakk eller to opp, så romanleserne også får noe å strekke seg etter. «Bekken» er mest en gammeldags guttebok.