Godt norsk, i år igjen

Norske tegneserier er bedre enn noensinne. Her er et utvalg av høstens samlinger.

  • Geir Flatøe
    Geir Flatøe
    Journalist
Publisert: Publisert:

Helt siden «Pondus» så dagens lys som en bi-serie i tegneseriebladet «Ernie» i 1996, har det vært en voldsom vekst av norske serier.

Frode Øverli viste at norske tegnere glatt kunne overgå det meste. Det skadet ikke at Lise Myhre allerede året etter lanserte «Nemi» under navnet «Den svarte siden» i tegneseriebladet «Larsons gale verden».

Siden fikk begge sine egne blader, noe som viste hvor veien videre skulle gå. De amerikanske bladene, som begge seriene først hadde vært en del av, var på retur. Nå var det vår tur.

Et eksempel: I dag har norske serier erobret halvparten av det store juleheftemarkedet her i landet. Det stopper neppe der.

Egentlig bør vi vel trekke suksesshistorien enda lenger tilbake enn til «Pondus», til blader som «Norsk Mad» i 1981 og «Pyton» i 1986.

Sistnevnte fikk raskt et dårlig rykte for å være fylt med underbuksehumor og det som verre var, men begge bladene ga norske tegnere muligheten til å utvikle seg og tjene noen kroner på kjøpet. At «Pyton» til og med ble oversatt til finsk som «Myrkky», ga norsk selvtillit en skikkelig boost.

Uten Øverlis «Deep shit junkies» i «Pyton», ingen «Pondus» i dag? Kanskje ikke.

Grade: 6 out of 6

Ingen tegn til slitasje

Pondus:
«Hey nineteen» (Strand)

Det er vanskelig å finne godord som ikke allerede er sagt om Frode Øverlis «Pondus», så la meg bare få understreke at dette er ekstremt kreative og morsomme striper med en utholdenhet som få, om noen, kan måle seg med. Fra sin spede start som «A-laget» i 1995 har serien vokst inn i himmelen. Vel, himmelen er kanskje et dårlig ordvalg når humoren også sirkler rundt satanister. Denne gang er det Antechrist som dukker opp, bassist i Oddasatan. Det harseleres friskt med musikkanmeldere, sportsjournalister, tv-predikanter, Trump, Yoko Ono og mer. Et par drypp intern humor er snadder for fansen.

Grade: 6 out of 6

Skinner mens mørket truer

Dunce:
«Apokalypse snart» (Egmont)

Jens Kjartan Styve har holdt på med tegneserier siden 1989, men det var først i 2016 at han for alvor slo gjennom. Det året vant han Dagbladets tegneseriekonkurranse med sin nye serie «Dunce», og dermed fikk vår fra før rike seriehimmel en ny stjerne. Denne gang handler det blant annet om å ta pause fra Facebook, om forelskede hunder, mørketidsdepresjon og ikke minst korona. Vi får også striper om at stripene blir kastet ut av Dagbladet og dermed en mulig undergang for hele serien, før redningen kommer via Klassekampen. Ting kommenteres med andre ord fortløpende, men serien har mye mer å by på. En stjerne, som sagt.

Grade: 6 out of 6

Punkterer ballongene

Fagprat:
«ABC» (Cappelen Damm)

Få kommenterer det norske dagliglivet mer nådeløst treffsikkert og kneggende morsomt enn Flu Hartberg. Stilen tilhører tegneserienes verden, men innholdet i enruterne kan konkurrere med det som tradisjonelle avistegnere foretar seg. I boka har han plukket ut tegninger fra 2017 og til et stykke ut i 2019, året da Dagbladet sluttet med daglige tegneserier. Ifølge forordet endte «Fagprat» sine dager med dette, men jeg håper inderlig ikke det stemmer. Hvem skal da filleriste folk og fe og fordommer på samme vis? Fluberg er en mester i å stikke hull på oppblåste ballonger, her i alfabetisk orden.

Grade: 4 out of 6

Livet på et lite sted

Hjalmar:
«Høyt spill» (Strand)

Nils Axle Kantens «Hjalmar» så dagens lys i 2009, og serien går nå i over 40 norske aviser og blader. Den er i stor grad basert på hovedpersonens trang til ly fra hjemlige gjøremål. Jobben tas det også lett på, men drømmen om å bli en gitarhelt lever fortsatt. Det får vi flere eksempler på her, selv om det neppe var Hjalmars danseband han hadde tenkt seg. Stripene i bok nummer tre er generelt underholdende, men forholdsvis forutsigbare. Hjalmar er seg selv, og det samme gjelder personene rundt ham; kona Turid, broren Burre, naboen Cato, vennen Viggo og ungene. Litt nytt blod hadde gjort seg.

Grade: 6 out of 6

Det absurde arbeidslivet

Lunch:
«Jeg legger meg flat» (Strand)

Å legge seg flat er en kjent sport innen næringsliv, politikk og andre steder der ledere tas med buksa nede. Børge Lund har sans for bedriftsspråket, og hans forrige Lunch-samling het «Sett meg på kopi». Der handlet det om å være akkurat passe involvert til å innkassere ære og akkurat passe utenfor til å unngå skam. Denne gang handler det om at fokus på flyt gjør at framdriften i et prosjekt ikke stopper opp. Eller floskler på løpende bånd, som figuren Kjell formulerer det. «Lunch» er sikkerhetsventilen alle kontoransatte trenger, og Lund er alt annet enn flatliggende i bok nummer 11. Suverent bra.

Grade: 4 out of 6

Selsagt bra, som selen sa

Absurdgalleriet:
«2» (Egmont)

En gang for lenge siden ga Damm ut en «Firkort»-kortstokk med tekst og tegning av Carl-M. Vendelboe. Her ble det vridd og vrengt på ord og uttrykk, som når «Han som hadde bukten og begge endene» var en fornøyd fyr stående foran en bukt der det svømte to ender. «Bukseselene» var to buksekledde seler. Skrittet derfra og til Sverre Bjørstad Graff og hans «Absurdgalleriet» er svært kort, og du finner fire sider med sel-vitser. Her går det ut på å fjerne v-en, slik at selvkontroll blir selkontroll og selvopptatt blir selopptatt. Den typen vitser som nettgenerasjonen nå stempler som dad jokes. Det finnes heldigvis bedre ting her, som når korona blir humor: Kurt hadde egentlig ikke karantene. Det var bare dugnad i borettslaget. Eller tegningen med to herjende unger og bekymrede foreldre: Etter to uker i karantene innså Eskil og Hjørdis at det ikke var læreren som var problemet. En del lærere har garantert tenkt den tanken. Til tider svært morsomt, men helst i små doser.

Grade: 5 out of 6

20 løsslupne år

Kollektivet:
«Fulle mugger» (Egmont)

At Torbjørn Liens serie om fyll, sex og generell galskap har overlevd i 20 år, er imponerende. Det er samtidig ikke tilfeldig. Han har vært usedvanlig flink til å fornye serien underveis, uten at kjernen i den er svekket. Metallrockeren Ronny må vel sies å være hovedpersonen, selv om det like ofte dreier seg om de andre i kollektivet. I starten var samboeren Kisse også en sentral person, men Ronnys notoriske utroskap sendte henne ut av huset. Samtidig har de et barn sammen, og dermed er hun blitt værende i utkanten av galleriet. På samme måte forviser nå Lien både Ina-Stina og Magda til kulissene, noe som gjør at henholdsvis Tobben og Mounir blir uten dame. For Mounir varer det ikke så lenge, idet han finner sin likesinnede i Agatha. Utseendemessig virker hun noe tam for serien, og vi får se hvor lenge hun blir værende. Dette er bok nummer 14, og noe av det beste er Liens åpenhjertige kommentarer til sitt eget arbeid og om hvordan det er blitt mottatt.

Grade: 5 out of 6

Smart grep frisker opp

Radio Gaga:
«Omrockering» (Egmont)

Er Stavanger-bosatte Øyvind Sagåsen landets mest publiserte serieskaper? Kanskje, skriver forlaget og viser til at han har vært på trykk i rundt 350 publikasjoner i ti land. Da Frode Øverli og hans «Pondus» forlot Egmont til fordel for Strand, valgte Sagåsen å bli værende med «Radio Gaga». Dermed fikk han sitt eget blad der, en sjanse han har tatt svært godt vare på. Samtidig benytter han sjansen til å gi serien en solid energiinnsprøyting ved å introdusere figuren Magne som ny redaktør i den lille radiostasjonen som serien spinner rundt. Galskapen øker, og ikke noe er bedre. Et vellykket grep.

Publisert:
  1. Serier
  2. Tegneserie

Mest lest

  1. Trafikkuhell på motorveien ved Auglendshøyden

  2. Ungdomsskogen-saken er avgjort. Blir ikke behandlet i Høyesterett

  3. Jernbanedirektoratet: Ålgårdbanen bør legges ned

  4. Paracet kan ødelegge for kreftbehandling: – Litt skremt