Hun drakk av feil kopp – ble dømt til døden

BOK: Historien om Asia Bibi er helt uvirkelig. Dessverre er den altfor vanlig. Derfor er det viktig at den blir fortalt.

Asia Bibi (med Anne-Isabelle Tollet): Endelig fri. 209 sider. Oversatt av Egil Halmøy. Vårt Land forlag.

I 2010 ble en pakistansk kvinne verdensberømt, helt uten å ønske det selv. Hun var analfabet, gårdsarbeider, mor – og på ingen måte interessert i oppmerksomhet. Men hun var kristen i et muslimsk land, hun ble beskyldt for blasfemi, og hun ble dømt til døden. Plutselig havnet hun i overskrifter og nyhetsinnslag i vestlige medier, paven og andre religiøse og politiske ledere engasjerte seg, og islamister protesterte heftig mot innblandingen.

Det ble starten på et langvarig fengselsopphold for Asia Bibi som etter mye press og mange rettsavgjørelser ble sluppet fri. Nå er hun bosatt på hemmelig sted i Canada, fortsatt redd for represalier fra islamister.

Boken hennes, som nå er oversatt til norsk, er rystende lesning. Samtidig er den oppløftende. Dels fordi Asia Bibis historie ender godt, men enda mer fordi hun forteller historien sin uten bitterheten som ville vært både forståelig og naturlig.

Stor respekt

Hun skriver at hun har respekt for sine muslimske naboer og venner, men ikke for islamister.

Hun skriver at volden og truslene hun ble utsatt for, ikke skyldes hat, men frykt: «Jeg var nok offer for en helt normal galskap, for pakistanere er ikke verre enn andre mennesker, men de er redde, og frykt får ofte fram det verste i mennesket.»

Hun skriver om sine trosfeller som fortsatt er utsatt for undertrykkelse, men også om alle hjelperne, også muslimske, som risikerte mye da de valgte å kjempe for hennes rettigheter.

Slik blir dette ikke bare historien om en kvinne fra den pakistanske landsbygden, det blir også en beretning om hvor utsatt den kristne minoriteten er i et muslimsk land som Pakistan. Asia Bibi sine opplevelser er nemlig ikke enestående, tvert imot. Forfølgelsen av religiøse minoriteter pågår fortsatt, og får kanskje for liten oppmerksomhet i norske og vestlige medier og politiske miljøer.

Blasfemi?

For Asia Bibi startet marerittet da hun en dag, mens hun jobbet på markene, ble anklaget for blasfemi. Hva som faktisk skjedde, og hva som ble sagt, vet bare de involverte. Bibi sin versjon er at hun drakk vann av en kopp som tilhørte en muslimsk kvinne – dermed var koppen uren, og det oppsto en hissig krangel som endte med at Bibi ble anklaget for blasfemi. Selv nekter hun for å ha sagt noe som helst som kunne ha vanæret profeten, men anklagene ble framført for den lokale imamen, som mobiliserte demonstranter, det endte med anmeldelse, rettssak, dom og fengsling. Bak den opprinnelige krangelen om koppen ligger, ifølge Bibi, en sjalusihistorie, et trekantdrama.

Kanskje er det riktig. Den viktigste lærdommen i Bibis historie er uansett det store bilde: Hvor skjør trosfriheten er i store deler av verden, hvor problematiske blasfemilover er, og hvor lett en liten gnist kan antenne et stort bål når du er i nærheten av en kruttønne.

Hvem snakker?

Boken er altså viktig, og den er rimelig godt fortalt, enkelt og liketil, ofte i kronologisk rekkefølge. Likevel har den sine svakheter. Bibi er analfabet, derfor er boken skrevet i samarbeid med den franske journalisten Anne-Isabelle Tollet. Hun dekket Bibi-saken gjennom flere år da hun var korrespondent i Pakistan og Afghanistan for fransk kringkasting.

Tollet er altså en profilert og rutinert reporter med inngående kjennskap til pakistanske forhold og Bibi-saken spesielt. Hun kunne med andre ord fortalt denne historien på utmerket vis, men har valgt å legge alt i munnen på Asia Bibi som forteller i jeg-form.

Dette grepet burde skapt en inderlig nærhet, som noen ganger er til stede, men like ofte oppstår en underlig avstand. Det skyldes nok at Bibi er en uskolert analfabet fra pakistansk landsbygd – Tollet et fransk verdensmenneske. Distansen dem imellom er altså stor, og jeg griper meg stadig i å spørre om hvem som egentlig fører ordet underveis; Bibi eller Tollet?

Det er litt forstyrrende, og det ville etter mitt syn vært mye bedre om Tollet var fortelleren og Bibi hovedpersonen.

Innvendingen er ikke avgjørende, for «Asia Bibi – endelig fri» er en bok der det viktige, dramatiske og oppløftende innholdet trumfer enkelte formmessige svakheter.