ROMAN: Film, vold og død

Dødens skygge i mangfoldig tekst spunnet omkring fiksjon og fakta.

Publisert: Publisert:

Sveitsiske Christian Kracht er aktuell med ny roman på Karl Ove Knausgårds Stavanger-baserte forlag Pelikanen. Foto: Pelikanen

  • Steinar Sivertsen
    Litteraturkritiker
iconDenne artikkelen er over tre år gammel

Grade: 5 out of 6

Christian Kracht: De døde. Roman. Oversatt av Sverre Dahl. 189 sider. Pelikanen

Det stavangerbaserte forlaget Pelikanen gir ikke bare ut det jeg opplever som de mest designbevisste, elegant innbundne bøkene i norsk forlagsverden, da mye takket være formgiverne Asbjørn Jensen og Yngve Knausgård. Redaktør Eirik Bø - og Karl Ove Knausgård, vil jeg tro - makter også å gjøre «viktige litterære stemmer tilgjengelige for norske lesere» ved hjelp av pengestøtten til utgivelser av utenlandsk litteratur som de lokale eierne bak Solbakken AS bidrar med. Så her er det mange gode krefter som fortjener honnør.

En av dikterne Pelikanen løfter fram, er sveitsiske Christian Kracht (f. 1966, debut 1995), en forfatter det er lettere å bli imponert av enn grepet av der han med et skeivt, sjølbevisst flir i munnviken sjonglerer med fiktive og faktiske elementer og gjerne strør om seg med en armada av litterære allusjoner som fargelegger stoffet som tematiseres.

I romanen «Imperium» (på norsk 2013) møter vi August Engelhardt (1875-1919) – en tysk vegetarianer, modernitetskritiker, nudist og kokosnøttfanatiker som kjøper en øy i det som i dag heter Papua Ny-Guinea og i klassisk utopisk tradisjon prøver å etablere et religiøst samfunn ubesudlet av urban vulgaritet, ikke uventet med katastrofale følger.

Teksten griper fatt i en faktisk skikkelse, men vrir på det historiske materialet slik at man får å gjøre med en kontrafaktisk, fiktiv tekst som løsriver seg fra den dokumenterbare virkeligheten. Det samme skjer i forfatterens andre roman på norsk, «Jeg blir her i solskinn og skygge» (2014). Her får vi vite at Lenin ikke reiste tilbake til hjemlandet i 1917, men sammen med bl.a. Trotskij dannet Den Sveitsiske Sovjetrepublikk. Resultatet blir en fabulerende eventyrroman som pendler mellom Europa og Afrika og har en nittiseksårig lang krig mellom det nyetablerte landet og fasciststatene England og Tyskland som motivisk ramme.

Stilistisk kan «Imperium» minne om Thomas Mann, mens forfatteren i sin skildring av en sydhavsøy visstnok knytter an til reiseberetningen «Samoa» av Otto Ehler. I «Jeg blir her i solskinn og skygge» er det først og fremst de mange referansene til Joseph Conrads «Mørkets hjerte» som stikker seg fram.

Den samme legeringen av faktisk og fiktivt og en liknende bruk av allusjoner karakteriserer «De døde» - en tittel som knapt skal vise til sluttnovellen i James Joyces «Dublinere», men som peker mot de mange dødsfallene som inntreffer i løpet av den vidtfavnende handlingen i Christian Krafts nye roman. At den tredelte romankomposisjonen skal være inspirert av strukturen i det japanske No-dramaet, slik dikteren hevdet i et intervju, lyder flott - uten at det gjør meg noe klokere. Teksten virker først og fremst broket og kompleks og springende med sine mange sidespor, hallingkast, utfall og innfall.

Romanen har to hovedkarakterer, den sveitsiske filmregissøren Emil Nägeli og den statsansatte, japanske filmbyråkraten Masahiko Amakasu. Tidlig på 1930-tallet får sistnevnte ideen om en «celluloid akse» mellom Tokyo og Berlin. Et filmsamarbeid mellom de to landene skal bekjempe den globale amerikanske kulturimperialismen. Kino er krig med andre midler.

Ved å søke om naziinfiserte penger til å lage en grøsser på japansk jord, påskyndet av en harakiri-scene som blir filmet i romanens første kapittel, prostituerer den respekterte, sveitsiske regissøren seg på tragisk vis, og handlingen kan spre seg i vifteform gjennom tid og rom – fra 1932-33 til 1939, mellom Tyskland og Japan til eksilets Frankrike, Canada og USA, mellom det kroppslige og transcendentale, seksualitet, sjalusi, sammenbrudd, vold og død.

Her myldrer det av navn på faktiske personer, først og fremst regissører, skuespillere og filmkritikere, men også politikere og forfattere – bl.a. Hamsun -streifes. Målet er å belyse fascismens europeiske og asiatiske ansikt, skiftet fra stumfilm til lydfilm, to kulturer invadert av tradisjoner, dekadanse og totalitær politikk, estetiseringen av det grusomme, barndommens smerte, lengselen etter kjærlighet og driftenes spill. Charlie Chaplin framstilles som morder. Den sentrale kvinneskikkelsen lider en bisarr død i Hollywood. Alvor veksler med fleip, lavmælt tristesse med grovkornet satire. Forfatteren nekter seg lite.

Oversettelsen speiler godt den snirklete syntaksen i den tyske originalteksten, men regissøren som nevnes på side 27, heter Arnold Fanck, ikke Franck.

Publisert:

Mest lest akkurat nå

  1. Oppfordrer til Halloween-feiring for de minste barna

  2. Sykefraværet gikk ned, men ikke nok. Nå får de en sjanse til

  3. Silje fikk topp­karakterer og er ingeniør. Nå jobber hun i kles­butikk

  4. To nye smittetilfeller i Sandnes onsdag

  5. Gutt påkjørt på Bryne

  6. Klar melding til egen minister: Grav ut Domkirken!

  1. Roman
  2. Litteratur
  3. Anmeldelse
  4. Bokanmeldelse