Typisk Kaurismäki

Aki Kaurismäkis andre film om illegale innvandreres situasjon i Europa har alt fansen forventer. Men juvelen har også noen kjipe lyter.

Asylsøkeren Khaled og restauranteier Wickström venter sammen med i stilriktig bil.
  • Elisabeth Bie
    Elisabeth Bie
    Journalist
Publisert: Publisert:

Den andre siden av håpet

iconDenne artikkelen er over fire år gammel

Originaltittel: Toivon tuolla puolen. Sjanger: Drama. Nasjonalitet: Finland 2017. Regi og manus: Aki Kaurismäki. Skuespillere: Ville Virtanen, Kati Outinen, Tommi Korpela, Sherwan Haji, Jörn Donner, Sakari Kuosmanen. Lengde: 1 time 41 min. Aldersgrense: 9 år.

Grade: 4 out of 6

Her er han igjen, Finlands særegne filmskaper Aki Kaurismäki. Lenge siden sist nå, «Le Havre» i 2011. Men tiden har stått stille i Kaurismäkis fascinerende univers: samme styggpene fargepalett i blågrått og irrgrønt. Samme gjennomførte 50-60-tallsestetikk. Samme ordknappe, melankolske folk fra samfunnets lavere klassetrinn. Samme tangotristesse. Samme skrudde humor og musikk. Kaurismäki er best på erkefinsk hjemmebane.

Det skjer

Som alltid er han både unik og repeterende. Alltid skakt sjarmerende. En tålmodighetsutfordring. Og både tragisk, morsom og skarpt observant.

Helt nytt liv

Syreren Khaled går sot-skitten i land fra et lasteskip i Finland. Håpet er asyl. Samtidig forlater Wikström, en sliten handelsreisende og nådeløs pokerspiller, sin alkoholiserte kone. Han vil legge alt kjipt bak seg og drive restaurant. Så krysses Wikströms og Khaleds nye livsveier.

«Le Havre» ble lansert som første film i en trilogi om illegale innvandrere. Her er altså toeren, tiden vil vise om det kommer mer.

Problemene Khaled støter på i Finland har en klar parallell til norske forhold. I Kaurismäkis følelsesnappe manus er det både intenst og gripende å følge Khaled gjennom asylavhør, håp og fortvilelse, og samtidig gjennom vennskap og humor på asylmottaket.

Stil- og stemningsbrudd

Khaleds historie er filmens sterke ryggrad. For i Wikströms restaurant blir det bare for mye skakt og skrudd, og Kaurismäki beveger seg farlig nær det platt politisk korrekte. Små biroller, som en ond skinhead og stramme myndighetspersoner, blir altfor stereotypt framstilt når temaet tross alt krever troverdighet. Et eksperiment med sushiservering blir bare tåpelig.

Smårusk som lett kan tilgis, fordi helheten tross alt er både hjertevarm og lekker. Men for en filmskaper som Kaurismäki, som selv har valgt seg en såpass smal sti for både form, stemning og budskap, blir disse elegansebruddene dype revner i den så nøye oppbygde stilen og stemningen.

Andre kinopremierer denne uken:

Les også

  1. Baby Driver

  2. Valerian and the City of a Thousand Planets

Publisert:
  1. Film
  2. Filmanmeldelse
  3. Finland
  4. Drama
  5. Asyl

Mest lest akkurat nå

  1. Hun sto på store scener i 25 år, så ble hun plutselig borte. Hva skjedde?

  2. To tilfeller av omikron påvist i Storbritannia

  3. Emmeline (9) og Helene (8) testet pariserhjulet

  4. Sandnes-elever har suksess med visittkort

  5. Se video fra området

  6. Slik så banen ut på kampdag