- Politiet går inn for å ydmyke oss

32 år gamle "Lars" opplever stadig å bli ransaket av politiet på åpen gate.

Publisert: Publisert:

32 år gamle "Lars" selger Asfalt og prøver å bli rusfri. Han opplever stadig at politiet stopper og ransaker ham. Foto: Kine Hult

— Å ta subutex er litt som å drikke cola light når du egentlig vil ha cola. Men etter noen dager med subutex merker jeg at jeg senker skuldrene og blir mer avslappet. Jeg klarer å konsentrere meg om andre ting enn dop, sier "Lars".

Enn så lenge får han ikke den abstinensdempende heroinsubstitutten subutex på resept, men han har kommet inn på LAR-programmet (legemiddelassistert rehabilitering) fra i høst.

Les også

- Narkopolitikken er preget av moral, ikke kunnskap

Vil ikke være kriminell

— Hadde jeg vært kristen skulle jeg ropt halleluja da jeg fikk beskjed om at jeg fikk plass på LAR. Det er ingenting jeg heller vil enn å slippe vekk fra rusmisbruket. Derfor kjøper jeg subutex "svart" og prøver å forberede meg. Jeg selger Asfalt og tar jobber gjennom Jobb 1 for å slippe å være kriminell. Jeg selger ikke stoff, og har aldri blitt tatt med annet enn til eget bruk. Likevel er politiet etter meg til stadighet, og tar fra meg dosene. De kan stoppe meg midt i byen og ransake meg. Det er helt forjævlig. Jeg er alltid redd for at venner av foreldrene mine eller andre jeg kjenner skal se det. Det er utrolig ydmykende. Jeg forstår heller ikke hensikten. Men politiet sier at de må ta småfisken for å få tak i de store. De har stoppet meg fem-seks ganger bare det siste halvåret, sier "Lars".

Les også

Politiet vil ikke gi amnesti til tunge misbrukere

Vold og mobbing

Han vokste opp med en alkoholisert mor i en liten by i et annet fylke i Norge. Moren hadde flere kjærester som utøvde fysisk og psykisk vold mot både "Lars" og henne selv. Han forteller at han ikke hadde noen grenser hjemme, han ble mobbet, og han begynte å ruse seg da han gikk på ungdomsskolen. Først på alkohol og hasj, siden amfetamin. Han prøvde heroin for første gang i tenårene, og da han var 22 var han allerede en tung misbruker.

— Jeg slet mye med dårlig samvittighet i oppveksten, og det var mye skam knyttet til det jeg holdt på med og det hjemmet jeg kom fra. Dopet ble en livmor jeg kunne krype inn i. Jeg skal ikke lyve, den følelsen er det herligeste jeg vet om. Men mennesket er ikke skapt for å være alene, vi skal være sammen. Slik det er nå, blir jeg tvunget til å være asosial, sier "Lars".

Skadefryd

Han karakteriserer seg selv som rolig og snill, og aldri voldelig. Han har ikke samvittighet til å bryte seg inn hos folk, selv om pengebehovet blir akutt. Likevel opplever han stadig at politiet er etter ham.

— Hos noen av dem ser du nærmest skadefryden, mens andre omtrent ber om unnskyldning for at de må ta dosen fra meg. Det verste var en gang jeg var hjemme hos min mor i jula. Hun hadde drukket tett i flere dager, og vi begynte å krangle. Jeg hadde ruset meg på amfetamin. Jeg bestemte meg for å dra, for jeg orket ikke mer av drikkingen hennes. Jeg satt og gråt mens jeg pakket kofferten. Da kom politiet på døra. Fire betjenter. En av dem kjente jeg igjen. Han hadde gått et år over meg på skolen, og vi hadde alltid slåss mye. Da han så meg sitte der, i min ynkelige forfatning, gliste han bredt, og sa: Å ja, så det er sånn det har gått med deg, sier "Lars".

Han mener at Norge hadde hatt mye å vinne på å myke opp narkotikalovgivningen slik som Portugal, men han er ikke for legalisering.

— Jeg mener at en avkriminalisering av folk som bare har på seg brukerdoser ville være den rette veien å gå. Det er ingen som slutter med heroin fordi politiet beslaglegger dosen deres.

Publisert: