Jeg står midt i en flokk på førti som ser lyset. Det er ikke tilfeldig at solen bryter igjennom regnskyene. Nå er det vår tur. Lenge nok har vi vært knuget av bakutsparkefolket, som er på vei inn i skumringen, og vi hilser det ikke farvel.
Søndag 16. mars er en gyllen dag i Rogalands skihistorie. Da ble fylkets første turrenn i fristil arrangert, på Ådneram. Ti kilometer. Og der sto jeg midt i en forventningsfull flokk av troende skrevere.
Så gildt, endelig et skøyterenn, sier ei gild dame. Og DER sendte rennarrangør Lars Vagle fra Sandnes oss av gårde, med et lite, lurt smil; kanskje han tenkte på det som snart møtte oss, en monsterbakke i Ådneram, steilere enn mördarbakken i Lahti.
Jeg kjenner jeg snart kan åpne melkebutikk i lårene, men heldigvis er løypa så smal at jeg slipper å prøve å gå forbi noen. På den andre side er det heller ingen som dytter meg i ryggen.
Så flater det ut, jeg vil passere en liten pjokk, og dulter bort i den ene skia hans så han går over ende. Pytt, pytt, unger må lære at verden er et brutalt sted.
Men heldigvis er den også et sted der folk begynner å få smaken på moderne skiløping, og skjønner at snøen skal danses på, og ikke sparkes ned, som om den var en full håbu på fest på Bryne.
Sist uke så vi jærtegn i tiden som viste at fristilssaken går mot seier. Først sa Steinar Mundal, teknikktrener på landslaget, til Dagens Næringsliv at det bare er snakk om tid før klassisk forsvinner fra internasjonalt langrenn.Og så uttalte Thomas Losnegard, han har tatt doktorgrad i langrenn på Norges idrettshøgskole, at klassisk er en unaturlig bevegelsesform.
Ikke nok med det, lørdag ble Birkebeinerrennet, selveste høymessen for tilhengerne av museal skigåing, avlyst.
Disse tankene trøster jeg med i motvind og sludd og en løypetrasé like bløt som vomma på et hengebuksvin. Men det er gøy dette her, å bevege seg innover Flatstøldalen i glidende, myke bevegelser, bevegelser noen kanskje vil kalle sjangling.
Etter drøyt 50 minutter er jeg i mål. De tre første fikk premie, men jeg drøyde litt, for jeg er oppdratt til ikke å trenge meg fram og forsyne meg, ei heller ved premiebordet.
I målteltet sto den utrettelige Lars Vagle og serverte saft og kjeks og håpet og trodde at han kommer til å arrangere et slikt renn neste år også.
Ta til deg det glade budskap: Du må bli fri – på ski.