Den spanske borgerkrig (1936 - 1939)

Bare den 2. verdenskrig er omtalt i flere bøker enn den tre år lange spanske borgerkrigen. Det var dikternes og malernes krig, Hemingways, Orwells, Nordahl Griegs og Picassos krig.

  • Sven Egil Omdal
    Sven Egil Omdal
    Journalist
Publisert: Publisert:
iconDenne artikkelen er over 20 år gammel

Men det var også en krig som tok livet av en halv million spanjoler og jaget ytterligere 300.000 på flukt. Det var en krig med nesten ubegripelige grusomheter, og med forvirrende og til dels ulogiske allianser.

Borgerkrigen er ofte blitt framstilt som resultatet av et fascistisk kupp mot en demokratisk, venstreorientert regjering. Det er en alt for enkel beskrivelse.

Det var fascistiske elementer i falangistenes ideologi, men opprørerne favnet i begynnelsen alt fra monarkister og glødende katolikker til frusterte anarkister. Lojalistene, eller republikanerne, som de etter hvert som oftest ble kalt, var en svært uensartet gruppe, fattige landløse i Andalucia, intellektuelle separatister i Cataluña, kommunister som hatet sosialistene, sosialister som hatet kommunister, og anarkister som hatet dem alle.

Den spanske borgerkrigens bakteppe var et Spania som hadde mistet sitt verdensrike og var blitt ydmyket og fordrevet fra Amerika av USA rundt århundreskiftet. Ydmykelsene fortsatte da kong Alfonso den 13. selv insisterte på å lede en militæraksjon mot opprørske berberstammer i Marokko, og gjorde det på en så ufattelig klumsete måte at 10.000 spanske soldater ble drept av en liten berberstyrke. Like før rapporten om kongens håndtering av det fatale felttoget skulle legges fram i 1923, tok general Juan Antonio Primo de Rivera makten ved et kupp. Kongen støttet kuppet og brøt dermed sin ed til grunnloven. Primo de Rivera etablerte seg som diktator, med kongen som marionett. Etter børskrakket på Wall Street i 1929 stupte pesetaen i verdi, Primo de Rivera la seg ut med hæren, kongen var skandalisert, og da han i 1931 utlyste lokalvalg, var grunnen lagt for å etablere Spanias 2. republikk. 46 av 50 provinshovedstader valgte republikken framfor kongedømmet og kong Alfonso snek seg på en båt til Frankrike. Det var slutten på bourbonnernes 231 år lange styre i Spania. Den nye republikken, som ble ledet av Manuel Azaña, en intelektuell og ikke spesielt vellykket forfatter. Det ble sagt om ham at han var i stand til å starte en revolusjon for å få noen til å lese bøkene han skrev.

Azaña var en overbevist anti-katolikk, som så mange spanske intellektuelle. Han erklærte derfor at Spania hadde opphørt å være en katolsk republikk. Den nye grunnloven gikk til og med så langt at den forbød religiøse prosesjoner, grunnstammen i tusenvis av spanske fiestas, og ringing med kirkeklokkene. De radikale bestemmelsene om landreform skremte også småbøndene, bortsett fra i Andalucia hvor nesten all jorden var eid av storbønder. Dermed fikk republikken et svakt fundament på landsbygda i et land hvor halvparten av befokningen ennå arbeidet med jorda.

Men republikkens største problem var økonomien, arbeidsløsheten eksploderte, og i 1935 var eksporten redusert til en fjerdedel av hva den hadde vært i 1930. Årsakene lå stort sett utenfor Spanias grenser, men det ble den republikanske regjeringen som fikk unngjelde rundt kafébordene og langs bardiskene, hvor alle spanjoler er politikere.

Ironisk nok skulle en av republikkens radikale tiltak uthule dens egen styrke. I 1933 fikk kvinnene for første gang stemmerett. Seks millioner av dem brukte den, og de stemte for det meste for kirken, for de konservative verdier, for kongedømmet og mot alt det republikken sto for.

I dette økende kaos dukket en ny politisk gruppe opp, falangistene, ledet av Primo de Riveras sønn, Jose Antonio. Navnet tok de fra den makedonske hær som knuste den athenske republikk i det 4. århundre før Kristus, de politiske ideene ble importert fra italienske fascister, tyske nazister og belgiske rexister.

I februar 1936 ble det holdt valg i Spania, etter en endeløs rekke politiske kriser, i løpet av fem år hadde landet 28 regjeringer. Venstrepartiene samlet seg i Folkefronten (Frente Popular). Som svar på dette, slo en rekke konservative grupper seg sammen i Nasjonalfronten (Frente Nacional). Det ble et jevnt løp. Folkefronten fikk 4,6 millioner stemmer, mot Nasjonalfrontens 4,5, men i parlamentet, El Cortes, fikk venstresiden 263 mandater mot høyresidens 133, mens sentrum fikk 77.

Det konservative Spania fikk sjokk. Fra barakkene meldte den yngste general i Europa siden Napoleon, Francisco Franco, at han sto til tjeneste hvis noen ville gå til krig mot valgresultatet. Som svar ble han beordret til tjeneste på Kanariøyene.

Men valget kastet Spania ut i et politisk kaos, som ikke ble bedre av at sosialistene nektet å være med i den nye regjeringen. Da høyrelederen Calvo Sotelo ble myrdet av en gruppe politimenn på frivakt, hevdet mange at det var regjeringen som sto bak. På samme måte som skuddene i Sarajevo var gnisten som tente den første verdenskrig, var drapet på Sotelo den ild som fikk kruttønnen Spania til eksplodere. Den 17. juli 1936 gjorde den militære avdelingen i Melilla opprør. Dagen etter fulgte andre garnisoner etter. Den spanske borgerkrig var i gang.

Det var ikke bare en krig mellom republikanere og monarkister, men mellom bønder og landeiere, mellom industriarbeidere og kapitalister, mellom presteskap og anti-kirkelige. Det var ulike fronter mellom landets 12 partier, minst to ulike monarkistiske fraksjoner og ulike kommunistiske og anarkistiske grupperinger. Det var også en kamp som splittet regionene i en østlig og en vestlig del. Men etter at kampene var startet, smeltet de ulike aspektene sammen til ett enkelt spørsmål: Angripe eller forsvare republikken?

Historien hadde sett mange kupp i Spania. Forskjellen denne gang var at også hæren var splittet. Nesten halvparten av de militære styrker og sikkerhetsstyrkene erklærte sin lojalitet til republikken. Dermed ble det som kunne blitt en tradisjonell militær maktovertakelse til en borgerkrig som på mange måter ble generalprøven på den 2. verdenskrig. Mens vestmaktene stengte grensene til Spania og nektet den lovlig valgte regjeringen å kjøpe våpen, sendte Mussolini hærstyrker til Mallorca, mens Hitler sendte sitt nyeste våpen, stupbombeflyene til baskernes perle, Guernica, for å prøve ut angrepskrig fra luften. Bombardementet av Guernica, som drepte om lag 1000 mennesker de tre timene det varte, ble borgerkrigens mest kjente episode fordi Pablo Picasso valgte sivilbefolkningens desperasjon og lidelse som tema for det som er blitt det 20. århundres mest berømte maleri. Men spanjolene trengte ikke importere grusomhet, den var sterkt til stede på begge sider av konflikten. I Ronda i Malaga-provinsen ble 500 mennesker fra middelklassen kastet utfor det 150 meter høye stupet ned i Tajo-elven, en hendelse som Ernest Hemingway plukket opp i sin bok, "Klokkene ringer for deg". Det er antatt at 7000 prester, munker, nonner ble henrettet av republikkens tilhengere, mens historikerne regner med at nasjonalistenes dødsskvadroner drepte 50.000 mennesker bare de første seks månedene av krigen. Blant dem var Federico Garcia Lorca, landets store poet. Allerede tidlig i krigen sto general Franco fram som den ubestridte leder på nasjonalistenes side. Han var en forsiktig kriger, han ventet til øyeblikket var inne før han angrep, nådeløst og uten rom for medlidenhet eller tilgivelse. I august 1936 ledet han angrepet på Madrid, men motstanden i byen var så sterk at den ikke lot seg innta. Madrid og Valencia ble ikke tatt av nasjonalistene før krigen var over, nesten tre år senere. I Madrid bygget befolkningen barrikader mens de ropte No pasaran! — De skal ikke komme forbi! Midt blant dem var La Passionara (Pasjonsblomsten), den svartkledde kommunisten Dolores Ibarruri, som ble ett av de aller sterkeste revolusjonære symbolene. Hun kjempet, bygget barrikader og uttalte sitt berømte: - Det er bedre å dø stående enn å leve på knærne. Hun og de andre innbyggerne i Madrid fikk hjelp av det som skulle bli omspunnet av så mange myter: De internasjonale brigader. Dette var opprinnelig et kommunistisk påfunn, besluttet på et møte i den kommunistiske internasjonale, Komintern, men både fra Skandinavia, og spesielt fra USA ble det rekruttert mange ikke-kommunister. På det meste var det 30.000 mann i de internasjonale brigadene, svært mange var arbeidere og sjømenn som meldte seg for å slåss for en republikk de ikke tilhørte, men likevel trodde på. Brigadene var ofte dårlig organisert og hadde til tider enorme tap, i noen enheter døde halvparten av soldatene. Brigadene opptrådte for første gang i slaget om Madrid og spilte en avgjørende rolle i å etablere forsvarslinjer som ikke flyttet seg mer enn 50 meter de neste to og et halvt år. Selv om fienden vokste seg stadig sterkere, klarte ikke republikanerne å lege sine splittelser. Franco samlet alle offiserer under sin kommando, kalte seg generalisimo (den aller høyeste general) og hevdet etter hvert at han var Spanias statsoverhode. Han valgte tittelen caudillo, som skulle tilsvare Mussolinis Il Duce og Hitlers Der Führer. Etter at italienerne hadde tatt Malaga, fikk Franco overlevert ett av Spanias mest tilbedte relikvier, hånden til St. Teresa fra Ávila, som han siden hadde ved siden av sengen så lenge han levde.

I desember 1937 satte republikanerne inn en motoffensiv ved Teruel i Aragónprovinsen. De tok byen, men mistet den igjen tre måneder senere i kamper som la store deler av byen i ruiner. Våren 1938 brøt Francos tropper gjennom fronten ved Aragón og rykket fram mot Middelhavet. Dermed var republikanerne delt i to fronter, sør og nord for den korridoren Franco etablerte. I juli 1938 utkjempet de to sidene et artillerislag i Ebrodalen mellom Barcelona og Valencia som kostet 20.000 soldater livet, og såret ytterligete 30.000. Etter dette var krigen i praksis over. De internasjonale brigadene marsjerte for siste gang i Barcelonas gater, til La Passionaras berømte tale; "Dere ga oss alt, deres ungdom og deres modenhet, deres vitenskap eller deres erfaring, deres blod eller deres liv, deres drømmer og deres håp. Dere er historie. Dere er en del av vårt land. Kom tilbake når oliventrærne igjen står i blomst". Det skulle gå 40 år før medlemmene av de internasjonale brigadene igjen kunne dra til Spania.

Den 27. februar 1939 anerkjente Storbritannia og Frankrike Francos regjering. Neste dag gikk Azaña av som president. Republikanerne hadde fremdeles en halv million under våpen, og de holdt Madrid og Valencia. Men etter noen absurde dager i Madrid hvor ulike republikanske fraksjoner kjempet mot hverandre, og drepte om lag 250, rykket nasjonalistene inn i Madrid den 28. mars 1939 til triumferende rop fra de tilhengerne som hadde ligget i skjul i nesten tre år: "Han pasado!" - De er kommet forbi! For demokrater i resten av Europa var det en svart dag, i et år som bare skulle bli verre. Den franske filosofen Camus skrev. "Det var i Spania at menneskene lærte at vi kan ha rett og likevel bli slått, at styrke kan utrydde ånd, at det finnes tider da motet ikke er sin egen belønning. Det er, uten tvil, dette som forklarer hvorfor så mange mennesker verden over betrakter det spanske drama som sin personlige tragedie."

(Artikkelen er i hovedsak basert på boken "The story of Spain" av den amerikanske historikeren og journalisten Mark Williams, Santana Books, Spania, 1996)

Les også

  1. Valle de los caidos

  2. Teruel

Publisert:

Mest lest akkurat nå

  1. Koronasmittet person død ved SUS. 33 nye har fått påvist smitte

  2. Ingen storstreik etter at LO, YS og NHO kom til enighet i meklingen

  3. Moren hans var angiver for nazistene: – Hun kom med noen korte kommentarer om noe hun hadde vært med på

  4. Soppen vokste ut av huset, og sam­boeren sa stopp. Men det var bare begynnelsen

  5. Kortene legges på bordet etter årevis med rus­problemer

  6. Gutt falt i snøhule på Gilja