– Åbøbyen, for alltid i våre sinn

En fabrikk, en klubb, ærverdige hus, industrikultur og fargerik historie. Nye skilt skal vise vei gjennom unik bydel i Sauda.

Søstrene Klara Eide og Aud Selfors tilbake i sin barndomsgate. En gate som fortalte at de var barn av arbeidsfolk, at de gikk i 1. mai-tog, at de kunne teksten til «Internasjonalen» utenatt og at selv om de dro bort, var Åbøbyen og fortiden skinnende minner i deres sinn. Foto: Pål Christensen

  • Finn E. Våga
    Journalist
Publisert: Publisert:
  1. Foto: Pål Christensen

  2. Foto: Pål Christensen

  1. Aud og Klara sammen med faren Odd. Foto: Privat

  2. I barnevogna er Klara og hennes søskenbarn Målfrid Lien Lunde. Foto: Privat

  1. Aud i Åbøbyen. Foto: Privat

  2. Gamle hus vakkert restaurert. Foto: Pål Christensen

  1. Foto: Pål Christensen

  2. Foto: Pål Christensen

– I parken kysset vi gutter.

Aud Selfors kurrer som en ungpike. Hun er over 70 år tilbake i minnene. Hun ser bort på parken der forelskelsen blomstret. Den gang var den grønne lungen en av landets vakreste parker; gresset alltid nyslått, hekkene velfriserte og bedene bugnet av fargerike tulipaner og roser.

Klara og Aud hjemme i Åbøbyen. I vinduet moren Martha. Foto: Privat

Nå ser selv William Henry Sneath ut som om kjærligheten har forlatt ham: Den stolte bysten er vevd inn av spindelvev, den er støvete og fugleskitt har landet midt oppå hodet. Ikke mye heder og ære til den amerikanske ingeniøren som kom til Sauda og sørget for at bygda fikk fabrikk, havneanlegg, hus, gater, brannhydranter fra selveste New York, tennisbaner, sykehus og klubblokaler for dem som var høyest på rangstigen.

87 år gamle Aud ser bort på stiene i Sneaths Park som er gjengrodde, bedene ustelte, hekkene som har latt sin strenge disiplin flyte frodig og vilt utover.

Forbildet til dem som bygde Åbøbyen, var hagebyene i Europa med store parker, brede gater og moderne hus. Allerede i 1917 sto flere av husene ferdig. Frem til 1970 reiste nærmere 120 hus seg. Foto: Pål Christensen

– En skam, mumler hun, snur seg, stikker armen inn i søsterens, og sammen rusler de bortover Parkveien. Her var deres barndomsparadis. Noen forsiktige skritt bortover asfalten og mennesker og hendelser blir levende igjen. De peker mot et vindu og forteller om familien som bodde der. De stopper ved en transformatorkiosk og husker solrike ettermiddager de kastet ball mot teglsteinsveggen. De humrer når de forteller om alle morgenene de ble skysset ut slik at smelteverksarbeidere som hadde vært på nattskift, kunne få sove i fred.

Klara og Aud for mange år siden. Foto: Privat

Måtte være ute, far sover

– Vi var alltid ute. Vi slo ball, hoppet tau eller fant på sangleker, minnes Klara. 92-åringen husker fremdeles godt flere av sangene:

«Bro, bro brille».

«Tyven, tyven skal du hete».

– Husker du, Aud, at vi også kunne «Hun med skjeve bein»?

Familien flyttet inn i firemannsboligen i Parkveien 105 da Klara var fire år. Da hadde farens navn stått på en venteliste ganske lenge. De med finere jobber på smelteverket ble prioritert først. De fikk også større leiligheter og hus, gjerne lenger borte fra røyken som flommet ut fra fabrikken og la seg som et grått teppe over bygda.

Parken har alltid vært et samlingssted i Åbøbyen. Foto: Pål Christensen

Klasseskillet var tydelig. Ingen gjerder skilte menneskene, men alle visste hvilke gater som var forbeholdt de med høyere funksjonærstillinger. Klasseskillet kunne leses geografisk i landskapet. Og administrasjonsbygget på smelteverket ble på folkemunne bare kalt «fleskekassen».

Fra å vaske klær i elva kunne søstrenes mor glede seg over innlagt vann i Parkveien. De fikk do inne. Standarden var bra, men de bodde trangt

En tidligere bolig for fire familier er blitt museum. Jan Ringstrand vokste opp i Åbøbyen, han gikk sine skift på smelteverket og flyttet aldri fra Parkveien. Her i en leilighet innredet med møbler og gjenstander fra 1960-tallet. Foto: Pål Christensen

Moderne bydel

Åbøbyen var på mange måter en forlengelse av smelteverket. Ikke så rart siden husene lå på motsatt elvebredd av fabrikken og oppover i terrenget. Byen skiller seg ut fra mange andre. Den ble nemlig planlagt i detalj før byggingen startet; fra hvor gatene skulle gå og hvor brede de skulle være til plassering av kjøkkenskap og utforming av trappegelender. Dyktige arkitekter fikk streng beskjed om å skape en moderne bydel. Arbeiderne skulle bo godt. Amerikaneren William Henry Sneath gikk til oppgaven med grundighet og entusiasme.

Sneaths park er bygget etter barokke mønster. Bysten av den første direktøren på smelteverket, William H. Sneath, ble avduket i 1951. Foto: Pål Christensen

Selv rundt 100 år senere er Åbøbyen er arkitektonisk perle, der hus i jugendstil, nyklassisisme, funksjonalisme og etterkrigsstil kjemper om besøkendes oppmerksomhet.

Men om bygningene ruver som stolte minnesmerker over da industrien kom til Sauda og ble den dominerende arbeidsplassen, er en vandring gjennom gatene en påminnelse om menneskene som bodde der, livene de levde, drømmene de skapte, det skarpe skillet mellom vanlige arbeidsfolk og de som hadde finere jobber på fabrikken. Besøkende vil oppdage at grensen mellom solidaritet og svik, seire og nederlag, helt og skurk også i Åbøbyen kunne være vanskelig å oppdage.

På det meste arbeidet 55 personer på full tid med å vedlikeholde hus, gater og grøntanlegg i Åbøbyen.

Et av Åbøbyens arkitektoniske smykker. Foto: Pål Christensen

Følg skiltene, gå i historien

Denne spennende historien skal nå deles enda bedre: 15 store skilt henges i disse dager opp flere steder i bydelen. Aldri hvilende Sauda sogelag har samlet opplysninger og bilder som kan gjøre en drøy 2500 meter lang spasertur til en fascinerende reise tilbake i tid:

Fra Haakonsgaten 51–53, som ble bygget i 1917 og som ga rom til fire familier, til klubbhuset til Sauda Tennis Klub, innom den en gang så staselige Sauda Klubb, en «selskapelig forening av herrer», eller sagt mer folkelig; fiffen i bygda.

– Vi fikk ikke engang lov til å stå på utsiden av gjerdet og se når de pene spilte på tennisbanene. Barn av arbeidsfolk var ikke velkomne til å se på, forteller Klara Eide.

Fremdeles husker hun fornedrelsen over å bli jaget bort. Hun var en liten jente som bare ville se på.

De tre tennisbanene var bygget av og ble vedlikeholdt av fabrikken. Her ble mange harde kamper spilt. I festskriftet til klubbens 25-årsjubileum skildres en amerikaner slik: «Don Palmer, en svær maskin, litt sleivete, men med et ypperlig tennistemperament. Det han manglet var kanskje evnen til å konsentrere sig tilstrekkelig, men han var en født spiller og han tok seire og nederlag med samme gode humør.»

Brannhydranter importert fra New York. Foto: Pål Christensen

Eiddalr – alltid i kamp

Ingen så noensinne Øystein Snorre Johan Nilson Eiddalr spille tennis, eller drive med noen annen sport. Den lille, runde smelteverksarbeideren, han med den store boksamlingen og sin brennende solidaritet, gikk heller inn i et hus i Åbøbyen med diktsamlingen «I kamp og fest» under armen, klar til å oppildne sine kamerater med kampvillige ord.

Eiddalr er borte. Han hviler i seks fot jord på kirkegården. 1. mai-togene samler ikke lenger hundrevis av mennesker som marsjerer for en bedre fremtid. Tennisbanene har grodd igjen. Men Klara Eide og søsteren Aud Selfors har aldri glemt hvor de kom fra:

– Vi kom fra arbeidsfolk – og vi ble arbeidsfolk. Større hedersbetegnelse kan du ikke.

Folkets Hus ble deres andre hjem. I det som ble kalt «Arbeidernes tempel» fant de solidaritet, mening og vennskap. Barnelag, Framfylkingen og da de ble voksne; Arbeiderpartiets kvinnegruppe.

1. mai var deres festdag

– 1. mai ble vi pyntet med nye klær. Det var jo en festdag.

De fant sin plass i toget. Helt foran vaiet fabrikkarbeiderforeningens fane; «Fram for frihed og menneskeverd».

Søstrene har fremdeles et nostalgisk og kjærlig forhold til Åbøbyen. Klara er fremdeles sprek nok til å ta seg noen rusleturer der, rullatoren er en god turvenn. Aud svinger gjerne bilen gjennom gatene hun vokste opp i. I 38 år bodde hun og mannen også i bydelen.

– Du vet, jeg ante ikke at jeg skulle få en lillesøster, humrer Klara og ser bort på Aud. – Ingen snakket om terminer eller fødsler den gang. Jeg fikk beskjed fra bestemor: Du har fått en søster.

Nei!

Jo, du kan bare gå opp og se.

Ingenting ligner i hele verden

Kultursjef Åshild Marie Øverland smiler bredere enn vanlig når hun får vandre mellom de rundt 117 husene i Åbøbyen. Hun kan bydelens historie bedre enn de fleste: Hun skrev hovedfagsoppgave om kvinner og klasseskillet. Og hun har alltid lyttet fascinert til fortellinger om menneskene som bodde der. Arkitekturen har også gitt henne mange gleder.

Kultursjef Åshild Marie Øverland har i sitt voksne liv hatt hjerte og engasjement for Åbøbyen. – Et unikt kulturhistoriske monument over fremveksten av det moderne Norge, er hennes spontane attest. Foto: Pål Christensen

– Åbøbyen har unike kvaliteter som bør kunne tilhøre verdensarven. Den er et symbol på fremveksten av det moderne Norge. Ulike arkitektoniske stilarter, kvaliteten på huser og gater, tetthet i boligmassen, helheten – alt dette gjør Åbøbyen spesiell.

Hun trekker spesielt frem fire steder:

Fabrikken som er i full drift.

Den vakre kraftstasjonen Sauda III.

Sauda klubb, funksjonærenes feststue.

Folkets Hus, ærverdig, nyrestaurert og svært populær.

– Vi må ta vare på og være stolte over fortiden vår. Åbøbyen er en kulturarv som ikke bare er viktig for lokal identitet, men også for trekke til oss og gi besøkende et innblikk i historien og kulturen til industrisamfunnet som vokste frem for 100 år siden og som siden ble så dominerende innerst i en fjordarm. Mange blir overrasket over å finne en liten og urban bydel langt ute på landet.

– Må ta vare på kulturarven

Hun ser seg rundt i Parkveien. Blikket leter seg frem til hus som er restaurert tilbake til fordums prakt. Her er mange arkitektoniske stilarter blandet, men på en rar måte passer de sammen, understreker hun.

– Kommunen hadde gjort lurt i å innføre en byggeskikkpris for å hedre dem som gjør en god jobb med husene sine. Den enkelte huseier må være sitt ansvar bevisst: Man bør ikke kjøpe hus her om man ikke ser verdien i å ta vare på kulturarven. Samtidig må kommunen også gå foran som et godt eksempel med egne hus og følge endringer i Åbøbyen tett opp.

Strømhuset, et fysisk bevis på at Sauda ikke bare har levd av røyken fra fabrikken, men også regnet. Foto: Pål Christensen

Kultursjefen mener Sauda har så mye verdifull arkitektur at det hadde vært behov for en byantikvar.

– Det er dessverre utfordrende å få til med dagens kommuneøkonomi. Men det viktigste er uansett at kommunen har kunnskap og kompetanse til å gi huseiere god hjelp og kyndig rettledning. De bør få konkret råd til valg av for eksempel nye glass og dører, men også tips til hvor de kan søke om midler, som Kulturminnefondet. En kommunal tilskuddsordning hadde også vært bra.

Spaserturen er slutt. Søstrene Aud og Klara går mot bilen. En siste gang snur de seg og ser innover Parkveien, inn i minnene om dagene som var og menneskene som formet deres liv.

– Åbøbyen vil for alltid være i våre sinn, sier Klara.

I noen sekunder blir hun stående stille. Så går hun, bort fra sitt barndoms paradis.

Foto: Pål Christensen

Publisert:

Mest lest

  1. Frykter at mange barer må stenge etter nye koronatiltak

  2. Sjekk alle tiltakene: Innfører forbud mot skjenking av alkohol etter midnatt

  3. Nytt smittetilfelle i Sandnes

  4. Koronaens klasseskiller

  1. Folkets Hus
  2. Sauda
  3. 1. mai