Ild løs! Stavanger brenner!

  • Sven Egil Omdal
    Sven Egil Omdal
    Journalist
Publisert: Publisert:
  1. mars 2010 var det 150 år siden Holmabrannen, den største brannkatastrofen i Stavangers historie. I løpet av én natt ble byen forandret for alltid.
iconDenne artikkelen er over 11 år gammel

Garver Anders Tollefsen hadde en urolig natt. Den ukegamle babyen skulle ha stell, og det gikk ikke akkurat lydløst for seg. Men var det noe annet, og langt mer alvorlig, som holdt ham våken?

Hvorfor sendte han tjenestepiken, Severine Sivertsen, opp på garveriloftet midt på svarte natta for å hente treflis til å tenne opp i ovnen med? Kunne han ikke ha hentet den selv? Hvorfor hadde han i det hele tatt fått båret alle disse brannfarlige flisene opp på loftet? Tenkte han ikke på hvor mange mennesker som bodde i den store bygningen i Østervåg, på folkemunne Wasbøehuset?

Natten utenfor

var stille. Selv fiffen holdt seg i ro. Det hadde de sannelig ikke gjort for ofte denne meget innbringende vinteren. Sildefisket hadde vært strålende i 1859. I sjøhusene langs Vågen sto sildetønnene stablet til oppunder takbjelkene. Gjennom de mørkeste månedene ble velstanden feiret med ball og maskerader, middager og supéer. Ordfører Gjørs' datter, Sophie Nicoline, skrev til sin bror i Christiania at lystigheten overgikk alt byen tidligere hadde sett.

Men da den 26 år gamle Sara Marie Tørresen én gang mellom halv fire og fire om natten, trakk sjalet tett om skuldrene mens hun småløp mot utedoen, var det ingen festglam å høre, bare suset fra den kalde sønnavinden. Nei, det var en annen lyd også. Som knitring i papir. Sara Marie så opp og trakk med et gisp den kalde natteluften dypt ned i lungene. Opp fra loftet hos garver Tollefsen stakk det gulrøde ildtunger mot nattehimmelen.

Sara Marie glemte i et glimt hvor trengt hun var. Hun sprang tilbake for å vekke faren, haugianeren Reinert Tørresen, som eide det store huset. Han bråvåknet, hørte hva den hikstende datteren sa, og løp ut gårdsrommet mens han ropte: «Brann! Brann!»

Bare noen meter lenger borte i Østervåg, antakelig omtrent der hvor vekterstatuen i dag står, hørte vekter Anders Lie ropene. Han løp til og fikk syn for sant. Røyken veltet ut under gesimsen på huset, mot Kjeringholmen. Det var ildebrand løs, i ett av byens mest tettbygde og utilgjengelige områder, det var vind og det var tørt.

Vekteren løp

de bratte bakkene opp mot det nye Valbergtårnet, som hadde stått ferdig bare sju år tidligere. Noen minutter senere drønnet kanonene. Først én gang, så én gang til, og til slutt en tredje gang. Selv de mest døvhørte skjønte at det var alvor.

Imens spredte brannen seg. Flammene sprang lett over til neste hus. Og neste. Så smalt det, som små kanonskudd det også. I flere av husene ble det oppbevart krutt, som nå eksploderte og kastet brennende treplanker vidt omkring. Fra hus etter hus tumlet folk ut i smauene, halvt påkledte, med skrikende unger i armene og angst i blikkene. Noen begynte å kaste sengtøy ut av vinduene, mens mannfolkene bar ut møbler.

Noen bar spisebord og anretninger opp på Valberget, hvor vel ilden ikke kunne nå. Andre bar de verdifulle eiendelene helt bort til Bredevannet, hvor isen ennå lå tykk, selv om det var 12. mars.

Så kvapp det i folk,

Domkirkens dypeste klokke begynte å kime. Og fra de trange gatene lød den skarpe lyden fra Tamburens tromme som ble brukt til å varsle Borgerbevæpningen. Fra hus etter hus kom det uniformskledte borgere løpende med geværene slengt over skulderen. Deres oppgave var å stå vakt mot plyndring, mens folk fortvilt forsøkte å redde det som reddes kunne. Det frivillige brannvesenet kom løpende med de få, hånddrevne sprøytene. Brannspann av filt, lær eller seilduk ble sendt fra mann til mann i lange rekker fra bryggene og opp til nærmeste flamme. Det var som å spytte på jonsokbålet.

Fra Domkirken var lyden av innstendig kiming erstattet av tunge malmslag. Lyden av undergang. Men etter hvert forsto folk at katedralens klokke ble brukt til å informere om brannens utvikling: To slag betød at ilden spredte seg på Skagen og Holmen, tre slag advarte om at nye hus i Østervåg og på Verket sto i flammer. Etter at konsul Feyers store og høye hus nederst i Holmegaten, nåværende Kirkegaten, var antent, tok det bare en liten halvtime før ilden hadde spist seg oppover gaten, over den nederste del av Valberget og ned til de store sjøhusene ytterst på Skanseberget ved den gamle festningen. Her var det ikke mulig å komme til med sprøytene. Fortvilt måtte brannmannskapene overlate den ytre del av Holmen og hele Skanseberget til flammene. Og nå angret mange at de ikke hadde båret møblene ut på isen på Bredevannet. Gamle arvestykker og prima håndverk gikk opp i svart røyk da Valberget ble omfavnet av ilden.

Mange av håndverks-mestrene spedte på inntekten med å holde kyr, gjerne 3-4 i hver bakgård. Nå ble gatene fylt med desperate raut mens en stadig voksende bøling ble drevet langs med de brennende husene og i trygghet opp på Idsøemarken, hvor Nytorget senere ble anlagt.

Søndagskvelden

hadde vært stille, men det var begynt å blåse fra sør utpå kvelden. Midt i det verste kaoset dreide vinden på sørøst og vokste til liten storm. Flammene tordnet, reiste seg mot den svarte nattehimmelen og drev som en vegg gjennom forvridde smau og de smale, middelalderske gateløpene. Den hete luften bar med seg brennende fliser som gang på gang truet med å antenne riggen på skutene som lå i Vågen. Selv i trygghet på andre siden, på Straen, var heten så intens at folk ikke kunne legge hendene mot vindusrutene uten å brenne seg.

Fra Egersund stampet dampskipet «Haakon Jarl» seg nordover Jærkysten med 60 mann som spontant hadde meldt seg frivillig da det kom telegram med den dramatiske meldingen om at Stavanger sto i brann. «Et trekk, som fortjener all mulig påskjønnelse», skrev Stavanger Amtstidende og Adresseavis dagen etter. Vår brann var også okka brann.

Midt i det som senere skulle bli Breigata, utspilte brannens mest bisarre episode seg. Kjøpmann Hans G. B. Sundt hadde ikke bare et stort og imponerende bolighus, han hadde også en meget rikholdig vinkjeller, med flere såkalte oksehoder med vin. Hvert av disse fatene rommet 230 liter. Da vannforsyningen sviktet, slo brannfolkene hull på fatene og forsøkte å bruke vin som vann. Det oppdaget raskt en del av byens lasaroner, som trengte seg på og forsynte seg grovt. Men da Sundt oppdaget at vinen ble brukt til å slokke tørsten vel så mye som brannen, ga han ordre om å bære fatene inn igjen, låste døren og sa: «–La alt brenne, så vi ikke får høre om nye ulykker».

Det var heltemodig innsats

av de etter hvert totalt utslitte brannmannskapene som stanset brannen, og hindret at hele byen strøk med. Kampen om skredder Baades hus på østsiden av Holmegaten (Kirkegaten) ble avgjørende. Mannskapene dekket huset med seil og sprøytet det de klarte å pumpe opp av sjøvann på seilet. På andre siden av gaten ble brannen stoppet ved at handelsmann Ellingsens hus ble revet i all hast. Dermed oppsto det en branngate. Den var ikke stor, men den var bred nok til at ilden ikke kom videre.

Da marsmorgenen endelig rant over byen, var 250 hus fullstendig nedbrent. 7000 mennesker var blitt husløse i løpet av fire-fem timer. Med trommeslag ble det bekjentgjort at alle byens offentlige bygg skulle åpnes for å innkvartere de ulykkelige. Men ingen liv var gått tapt. Det var da en Guds lykke, tenkte folk helt til en av de mange svartbrente skorsteinene som stakk som langstrakte gravsteiner opp av ruinene, raste sammen og tok livet av en mann som ennå lette etter noe å berge.

Folk pustet lettet ut,

tross alt. Selv om det bodde endel fattigfolk i strøket rundt Bakken, var det mange av byens velsituerte som var rammet av brannen. En god del av silden var nok uassurert, men de fleste var i stand til å tåle tapet. Og akkurat denne våren hadde silden sviktet. Det var mange ledige hender i byen som kunne settes i virksomhet med å bygge opp igjen. Nå skulle det reguleres for en moderne by, med brede gater og luft mellom husene. Formannskapet og reguleringskommisjonen møttes allerede to dager etter brannen og begynte planleggingen av det som skulle bli Breigata, Øvre og Nedre Holmegate, en ny by.

For garver Anders Tollaksen er dramatikken på ingen måte forbi. Mens det ennå ulmer i branntomtene beordrer byfogd Christensen at Tollefsen skal settes i arrest i Rådstuen ved Domkirken. I brannforhøret møter 42 vitner, mye av det de har å fortelle kaster et mistankens lys over garveren. Hvorfor hadde han båret treflisene opp på loftet? Hadde ikke folk hørt ham si til kona at han skulle ønske hele huset brant ned? Dessuten var assuransesummen hans så høy at han ville komme godt fra oppgjøret, det var ikke mange som trodde at han virkelig hadde så mange huder og skinn som han hadde oppgitt.

Med Gud til vitne bedyret Tollefsen sin uskyld. Og etter tvil kom først byfogden, og senere overretten i Kristiansand fram til at det ikke fantes nok bevis til å dømme ham. Denne kjennelsen ble stadfestet av Høyesterett i november. Etter åtte måneder i varetekt ble garveren sluppet fri. Den byen han gikk ut i, var allerede i ferd med å reise seg som en fugl Fønix. Nye hus var på plass, de første butikkene var åpnet, sjøhusene reparert.

Og garveren selv? Han forlot byen i mai 1871, om bord i fregatten «Nordens Dronning», med kurs for Quebec og videre mot Midtvesten. Det var kanskje det lureste. For selv om retten frifant ham, var folkemeningen ikke like trygg på at selveste Storebrannen ikke var påsatt.

Publisert:

Mest lest akkurat nå

  1. Fanget meteoren på film i Sandnes

  2. Ti omkom i bussulykke i Kroatia

  3. Møter gamle lagkamerater: – Vil vise at Viking tok feil

  4. Ansatt ved Rovik boas har testet positivt

  5. Norsk pangåpning i OL - brøt vond trend

  6. Vedum med frontalangrep på Ap i Nord-Norge