Her er du helt på bærtur, Håvard

På min første tur gikk ikke alt etter planen.

  • Håvard Tanche-larsen Knutsen
Publisert: Publisert:
iconDenne artikkelen er over syv år gammel

SLIK VAR DEN FØRSTE TUREN:

Les også

Jeg ble søkkvåt!

Det som skulle bli en kort avstikker, endte opp som en brytekamp mot hvert eneste tre. Jeg var betydelig i undertall.

Et kvarter tidligere hadde jeg gått på Prestveien. En fin, brei og oversiktlig turvei.

Ut fra Prestveien gikk det en sti ned mot Åsvatnet, og jeg tenkte at det kunne være fint å gå langs vannet.

Jeg kom ned til Åsvatnet og fulgte stien videre. Rett bak fjellene gikk vindmøllene for fullt, du kunne høre sauebreking i det fjerne, jeg hadde roen.

Så plutselig stoppet stien. Men jeg fortsatte jo, selvsagt.

Jeg visste hvor jeg var, problemet var bare at det ikke var en vei ut.

Jeg begynte å gå innover i skogen. Det var jo denne veien her, var det ikke det?

Til slutt sto jeg midt i den tykkeste granskogen jeg har sett på lenge. Trær på alle kanter. Til tider var skogen så tett at det var maks sikt på kun noen få meter.

Bak de tykke greinene lå det også groper fulle av myrvann som var lette å sette foten ned i. Jeg møtte på en av dem også.

Redningen ble kompasset. Turstien lå nord for vannet jeg hadde gått ned til. Så jeg fulgte den røde pila, selv om magefølelsen sa at jeg helst burde gå en annen vei.

Regnvannet hadde lagt seg godt på greinene, så jeg kunne vel like godt ha hoppet i sjøen. Jeg ble kliss, klass.

Brytekampen varte i sju minutter. Lua var full av barnåler, panna hadde fått seg et par små skrubbsår.

Men jeg fant nå veien til slutt.

Her surret jeg rundt i skogen:

Publisert: