Hodene rullet på Steglebakken

Det gjorde antakelig ikke så mye at Jorunn Torsteinsdatter frøs på ørene der hun subbet opp skråningen fra Breiavatnet. Hun skulle uansett snart miste dem. Både dem og resten av hodet.

Publisert: Publisert:

Foto: Ukjent

Foran henne gikk byens tambur og slo på tromme så de døde måtte våkne. Bak ham gikk et følge av prester, dommerne som hadde frakjent henne livet, byfogd og annet fintfolk. Etter dagens stakkarslige hovedperson kom en hoiende skare av unger og kjerringer, lasaroner og håndverkere. Henrettelsene var blitt sjeldnere og sjeldnere i Stavanger. Desto viktigere var det å få med seg den gruoppvekkende forlystelsen når barnemordersken fra Eikeland i Time sokn fikk som fortjent.

Selv for de mest hardbarkede hadde det vært tøff kost å høre Hans Kongelige Majestets fogd Mads Hansen Holmboe lese tiltalen: En måned tidligere, en frossen januardag i det Herrens år 1688, hadde Jorunn Torsteinsdatter tatt en øks og slått sin ti år gamle datter, Lisbet Osmundsdatter, to ganger så kraftig at hun straks døde.

Tiltalte

var et sørgelig skue, de slitte vadmelstrasene hang om kroppen på henne, og skjulte ikke mer enn de absolutt måtte. Ikke hadde hun noe å si til sitt forsvar heller. Det var en slem og forbannet innskytelse som var kommet over henne da hun grep øksen. Hun ba Gud om nåde og domstolen om barmhjertighet. Men ettersom domstolen, etter den helt ferske Kong Christian den femtes Norske Lov, dømte på vegne av både kongen og Gud, var det ikke medlidenhet å få hos noen av instansene.

Jorunn Torsteinsdatter, en fattig husmannsenke fra Jæren, antakelig så sinnsforvirret som en mor må være for å drepe sitt barn med øks, fikk høre rettens formann forkynne at hun skulle «straffes på sin hals ved sverdet». Deretter skulle hennes høyre hånd — den som holdt øksen - avhugges og settes på en stake sammen med det avhugne hodet - «likesinnede til merkelig eksempel og avsky».

Henrettelsen

skulle, ifølge tingboken, skje «ved Steglebakken som sedvanlig». Det siste ordet: «sedvanlig», skrevet i nesten uleselig 1700-talls håndskrift, skulle tre hundre år senere få statsarkivar Hans Eyvind Næss til å sette seg opp i stolen og skjerpe blikket. Det finnes nemlig svært få opplysninger om hvor datidens fryktelige straffer ble eksekvert i Stavanger.

I Sandviken, hvor det nye konserthuset nå reiser seg, flammet heksebålene. Den siste kvinnen som ble henrettet for fosterdrap her i byen, så sent som i 1755, kan ha blitt drept der. Dessuten var det slett ikke uvanlig at folk ble bundet til en påle midt på torget og pisket til blodet fløt. Men de fleste henrettelsene har antakelig funnet sted på Steglebakken, i den østlige skråningen opp fra Breiavatnet.

På 1700-tallet

lå denne eiendommen, som staten hadde overtatt fra kirken etter reformasjonen, utenfor bygrensen, men like ved landeveien til Jæren, byens hovedinnfartsåre. Amtmann de Fine, som i 1743 forfattet sin utførlige beskrivelse av Stavanger Amt, forteller om minnekorset over Erling Skjalgsson at «det står på den bakken som i gamle tider var brukt til rettersted, og som bærer navnet Steglebakken». For Hans Eyvind Næss betyr disse to formuleringene, «som sedvanlig» fra dommen og «i gamle tider» hos de Fine, at det var skjedd mye mellom 1688 og 1743. Selv om dødsstraffen skulle bevare sin plass i straffeloven helt til 1902, ble henrettelsene færre og færre utover på 1700-tallet. Vi vet ikke om Jorunn Torsteinsdatter faktisk ble halshugget, og hennes hånd og hode satt på en stake - til merkelig avsky. Men Hans Eyvind Næss tror at hun falt for bøddelens sverd. Han har talt opp alle dødsdommer i Stavanger len og amt mellom 1550 og 1750, og det var minst 400 av dem. Mellom 200 og 300 ble eksekvert, oftere når den dødsdømte var en kvinne enn når det var en mann. Menn rømte, kvinner var lettere å holde i jern og lenke til bøddelen var kommet fra Bergen og øksen var slipt.

De fleste

byene hadde et offentlig henrettelsessted, et galgeberg eller en galgebakke. Steglebakken i Stavanger, omtrent der hvor Salem og Statsarkivet ligger i dag, har ganske sikkert fått sitt navn fordi det var hit befolkningen strømmet minst en gang eller to i året for å se et bysbarn eller en forbryter fra Ryfylke eller Jæren late livet. Rettssakene ble ført i Stavanger, og henrettelsene skjedde nok for det meste her.

Der hun dro seg opp bakken fra Rådstuen, og kanskje trakk vadmelsfillene tettere om kroppen, tenkte kanskje ikke Jorunn Torsteinsdatter at hun var heldig. Men halshogging var faktisk en skånsom metode sammen med den egentlige stegle-straffen. Ordet «radbrukket» kommer fra det tyske ordet for hjul: rad. Den som ble dømt til «hjul og stegle», ble spent fast til et kors. Så ble ben etter ben i kroppen knust, vanligvis med en klubbe. Etter denne medfarten ble den dømte bundet til et hjul som ble festet vannrett på en oppreist stake, eller stegle.

Hans Eyvind Næss

sier at det i den morbide delen av Stavangers historie ikke er noe kjent tilfelle av radbrekking i levende live av en dødsdømt. Straffen var da også stort sett forbeholdt den verste av alle enevoldstidens forbrytelser: Majestetsforbrytelsen. Kongemakten sikret seg selv ved den verste av alle straffer. I Stavanger var steglebegrepet knyttet til at de henrettedes hoder, og i noen tilfeller andre legemsdeler, ble hengt på en stake til mobbens forskrekkelse og fuglenes forlystelse.

Slik endte nok også Jorunn Torsteinsdatters sørgelige tid på jorden.

Publisert: