Vi gjør alt for en gratis bolle

Ingen stryker på smaksprøven. Vi går mann av huse for en gratis pøsesnabb.

Denne artikkelen er over ni år gammel

Det finnes ett fenomen jeg ikke forstår meg på; gratis mat. I Egersund er gratis mat et velkjent triks. Trenger du mye folk til et arrangement, lov dem gratis mat. For et par uker siden var Fjord Line innom hjemmehavna i Egersund for å vise fram den nye, flotte ferja si. 1579 egersundere møtte fram på morgenkvisten. Hvis du trekker fra de minste og de eldste, var det en svært stor del av befolkningen som sto klar og applauderte da ferja klappet til kai. De ville se båten. Eller ville de det? Jeg er ikke så sikker på at interessen for ferjer plutselig har eksplodert i Egersund. Jeg har en sterk følelse av at det handler om noe helt annet, nemlig gratis mat.

Vi vil ha gratis mat. Et arrangement uten gratis mat får høre det. Gladmatfestivalen prøver hvert år å få deltakerne til å dele ut smaksprøver. Jeg har sett køer så lange at folk måtte ha med seg matpakke for å overleve fram til smaksprøven. Den besto gjerne av en komlebit med tannpirker på toppen som håndtak. Smaksprøve er trolig det mist viktige som skjer på Gladmatfestivalen. Samtidig er smaksprøve trolig det viktigste som skjer på Gladmatfestivalen. En gratis komlebit med tannpirker drar rask 100 000 mennesker. 100 000 her og 100 000 der blir fort til noen tusen mennesker som blar opp penger for å kjøpe skikkelig mat.

Smaksprøver er lurt. Det vet alle som selger mat. Egentlig misliker de sterkt å dele ut gratis mat, men det selger, derfor gjør de det. På gladmaten i fjor ble jeg stående ved en bod som solgte spekepølser. Uten å ane den minste fare hadde jeg plutselig en pølsesnabb på et knivblad foran meg. Selgeren smilte lurt. Jeg var solgt, eller rettere sagt kjøpt. Den som har svelget en smaksprøve, har solgt sjelen sin til selgeren. Det er en uskreven lov. På toget hjem satt jeg med ei diger spekepølse i fanget. Den var så eksklusiv at den luktet dyr. Hva slags dyr den luktet var imidlertid ikke lett å bli klok på. Spekepølsa var så uemballert at salamipølsa rødmet på dansk vis og nektet å ligge på samme nivå i kjøleskapet.

Det samme trikset gikk jeg på hos Prima Jæren. Når førsteskjærer Anbjørn Øglend reklamerte med at han hadde smaksprøver på "salsiccia-pølse trukket i ølbad", da møtte jeg opp. Jeg ante ikke hva salsicca-pølse var for noe, men jeg tippet den var som alle andre pølser, utmerket i brød med rekesalat. Det var med andre ord ikke pølsa som lokket, men ølbadet. Jeg ville se når førsteskjærer Øglend trakk pølsa si gjennom et basseng av øl. Her kan vi slå fast at reklamen lovet mer enn skinnet kunne bedra. Pølsa var utmerket den, men jeg så ingenting til ølbadet.

Visste du forresten at potetbilen på Nærbø selger poteter på Rådhusplassen? Gjett hva de reklamerer med? "Kom og prøv". For meg er en potet en potet. Det er de ikke på Nærbø. For meg er en bil en bil. Det er de ikke på Nærbø. Potetselgerne fra Nærbø reklamerer med at de er den "riktige potetbilen". Derfor våger jeg meg aldri frampå for en smaksprøve. Det kan jo være feil potetbil.