«Det er min bolig. Jeg betaler for å bo her.»

Branninspektørene har vært på besøk hos Kenneth Skien (48) flere ganger. For noen ganger, når livet blir kaotisk, blir det kaos også i leiligheten.

Denne artikkelen er over fire år gammel

– Jeg har vel bodd her i 12 år, sier Kenneth Skien.

Han inviterer oss inn i stua der han og en kamerat deler en halvflaske vodka og ruller seg en røyk.

Inspektør Øyvind Nermoen fra brannforebyggende avdeling er alltid velkommen. De to kjenningene hilser knoke mot knoke. Kompisen kikker litt skeptisk på gjestene, men nikker i vår retning og blir sittende.

Vil ha livet i fred

Skien setter pris på besøk. Så lenge de ikke er folk som vil ødelegge. Han vil ha livet sitt i fred.

– Det er jo mange å passe seg for, sier han.

Branninspektøren tar en kikk i boligen. I de åpne skuffene ligger det papirer, colabokser, en sprøyte, sokker og bursdagskort. Et stereoanlegg balanserer på toppen av en haug med ting.

– Eksemplarisk, sier branninspektøren.

Åpent vindu

– Komfyren og vasken er ren og ryddig, og det er komfyrvakt som automatisk slår av kokeplaten etter en stund, sier han og konstaterer at gulvet er fremkommelig.

– Det er brannalarmanlegg og sprinkleranlegg her og, sier Skien og peker på dysene på veggen.

Første gang Skien traff Nermoen, var da han trengte hjelp til å ta bort en bjelke som var spikret fast foran vinduet, sier han.

– Det var mer som et fengsel da jeg flyttet inn, sier Skien. - Jeg ville åpne vinduet. Ha rømningsvei og få inn luft.

Frihet under tilsyn

Det var kommunen som kom med tilbudet om at han kunne flytte inn i den kommunale omsorgsboligen med personalbase.

– Det sjenerer ikke meg, så lenge jeg får leve et normalt liv. De skal føre et slags tilsyn, men jeg bestemmer, det er min bolig. Jeg betaler for å bo her, forklarer Skien. Han setter pris på at personalet bidrar med å betale regninger og ordne praktiske ting.

Ingen orker problemene

Han har vedtak på at personalet skal være med ham å vaske i boligen.

Selv om kjøkkenet vasket, er ikke leiligheten skinnende ren. Gulvet er klissete. Senga er grånende, og uten laken og sengetøy.

– Trives du med å ha det sånn?

– Ja, jeg har det fint sånn. Jeg har vært i mange groteske leiligheter. Du tror nesten ikke at folk bor der, sier Skien.

Han tror kommunens folk kvier seg for å gå inn i slike hjem.

– Ingen har lyst til å ta over alle problemene og vaske ut, mener han.

Kaoset i hodet

Noen ganger har ting gått skikkelig over styr. Da slipper ikke de ansatte i personalbasen inn til Kenneth Skien.

Når det er skikkelig kaotisk i hodet, og det viser igjen i leiligheten, er det best å være i fred. Det er da Nermoen og hans folk må banke på døren.

Branninspektøren kaller en spade for en spade. - Vi har vært her noen ganger når du har snudd alt på hodet. Da ser det helt for jævlig ut.

Kenneth er for så vidt enig.

– Hva skjer når det blir sånn?

– Det handler mye om at det er trist. Det er så mye negativt med å leve sånn som dette. Staten, etatene, miljøet... Til sammen er det nok til å dra et menneske opp med roten. Det siste du trenger da, er folk som kommer inn og maser.