Inger-Tone kan ha krav på erstatning

Eksperter mener Inger-Tone kan ha krav på erstatning. – Det framstår som at det har skjedd svikt i flere ledd i denne saken, sier advokat Hanne Mæland.

Inger-Tone U. Shin er glad for at folk nå endelig får høre hennes versjon av historien. Hun kom til Varhaug som 13-åring, og beskriver vonde ungdomsår hos fosterforeldrene, som senere ble hennes adoptivforeldre.
  • Camilla Bjørheim
    Journalist
Publisert: Publisert:

– Her kan det være grunn til å se nærmere på om det er grunnlag for erstatning og/eller oppreisning, sier Hanne Mæland, advokat hos Advokatsamarbeidet Sjødin Meling & Co i Stavanger.

Hun har lest om Inger-Tone U. Shin, som 13 år gammel ble hentet til Norge i 1978. Ekteparet fra Varhaug som hentet henne, hadde fått to avslag på søknaden om å bli adoptivforeldre, men reiste likevel til Sør-Korea og tok jenta med seg hjem.

Kommunen og sentrale myndigheter ble klar over at 13-åringen var kommet til Varhaug høsten 1978, men grep ikke inn. Jenta fikk bli boende, og paret fikk status som fosterforeldre.

Hanne Mæland, advokat hos Advokatsamarbeidet Sjødin Meling & Co i Stavanger.

Advokat Carl Gunnar Sandvold hos Stavangeradvokatene, er på samme linje som Mæland.

– For å ha krav på erstatning, må det være en uaktsomhet i behandlingen av henne. Her taler det for uaktsomhet fra kommunens side – all den tid det forelå et avslag på adopsjon. Dermed kan det være grunnlag for å søke erstatning, sier Sandvold, som utelukkende kjenner saken fra avisen.

Inger-Tone U. Shin kom til Norge som 13-åring. Hun kunne ikke et ord norsk. Ungdomsårene på Varhaug skulle bli vanskelige.

Unik sak

Angelica Bråten leder organisasjon UTAD Critical som er imot utenlandsadopsjon. Hun har aldri sett en adopsjonssak der det så tydelig er dokumentert at norske myndigheter har begått feil.

– Saken unik. Myndighetene visste at hun var ulovlig tatt til landet. Saken ble diskutert på flere hold, men ingenting ble gjort. Det er åpenbart at myndighetene har sviktet, sier Bråten.

Hun mener mangelen på handling vil kunne være et viktig bevis.

– Inger-Tone har en sterk sak dersom hun velger å ta dette videre, sier Bråten, som kjenner til en rekke adopsjoner der det har blitt begått ulovligheter – med da har det skjedd i utlandet.

– Da har den adopterte ingen mulighet til å føre saken i Norge. Den eneste muligheten er å ta den videre i opprinnelseslandet til den adopterte, men der er det tilnærmet umulig å nå frem. Sånn sett har Inger-Tone en langt bedre sak, mener Bråten.

Angelica Bråten, leder av organisasjon UTAD Critical, er selv adoptert fra Colombia. Hun mener adopterte mangler rettigheter.

Svikt i flere ledd

– Det framstår som at det har skjedd svikt i flere ledd i denne saken. Både Norsk Koreaforening og norske myndigheter synes å ha sviktet, sier også advokat Hanne Mæland.

Myndighetene var, da Inger-Tone kom til Norge, kjent med både hennes alder og ekteparets alder.

Inger-Tone var 13 år, ekteparet var henholdsvis 55 og 54 år gamle.

I 1978 hadde myndighetene allerede erfart at det var krevende å omplassere tenåringer. Sosialdepartementet hadde slått fast at jo eldre et barn er, jo vanskeligere blir tilvenningsprosessen.

Derfor fikk ekteparet fra Varhaug nei til å adoptere – på tross av at Hå kommune mente ekteparet var egnet.

Da kommunen ble klar over at jenta likevel var hentet til Norge, ble myndighetene orientert. Sosialdepartementet mente at avslaget om adopsjon burde opprettholdes. Kommunen valgte da å tillate at ekteparet fikk ha jenta i fosterhjem.

Burde hatt tilsyn og oppfølging

– Myndighetene var altså kjent med de utfordringer som følger med å omplassere et så stort barn, samtidig som man visste at barnet ble plassert hos et par som ikke var blitt godkjent som adoptivforeldre, sier Mæland.

– Jeg mener det ga det offentlige en særlig oppfordring til, og at det påhvilte det offentlige et særskilt ansvar for oppfølgning og jevnlig tilsyn av barnet. Dette for å forsikre seg om at det gikk bra med barnet, og at det eventuelt ble tatt affære hvis ikke. Man burde i det minste ha sørget for å snakke med barnet og høre direkte med henne hvordan hun hadde det, fortsetter hun.

Ifølge Barnevernsloven som gjaldt i 1978, skulle kommunen oppnevne en tilsynsfører som skulle påse «at barnet får tilfredsstillende pleie, oppfostring og opplæring og at det får nødvendig legetilsyn og behandling i sjukdomstilfelle. Tilsynsføreren skal med oppmerksomhet følge barnets utvikling og oppførsel. Når det anses påkrevd skal denne gi oppfostreren råd og vegledning i samband med oppfostringen».

Vektla materielle goder

Mælands inntrykk er at ekteparets faktiske omsorgsevne og forholdene til Inger-Tone ikke ble tilstrekkelig utredet.

– Jeg sitter igjen med inntrykk av at det var parets materielle goder som ble vektlagt, sier hun.

I flere av sosialrapportene som Aftenbladet har fått innsyn i, skildres nettopp ekteparets store hus som var rikelig utstyrt med kunstgjenstander.

I sosialrapporten sto det: «Ekteparet bor i en meget stor enebolig, med stor hage. I første etasje er det en stor gang, to store stuer og et stort kjøkken. (...) Huset er rikelig utstyrt med kunstgjenstander».

Anmeldte adoptivfaren

Inger-Tone anmeldte i voksen alder adoptivfaren for incest. Han ble aldri dømt da saken ble henlagt som foreldet. Hun ble imidlertid tilkjent 100.000 kroner i voldsoffererstatning på bakgrunn av sakkyndigrapport fra psykolog og fastlege. Statsforvalteren kan gi slik erstatning dersom det finnes «klar sannsynlighetsovervekt».

En kommune vil i de fleste tilfeller være avhengig av tips for å kunne føre tilsyn med familier der man mistenker at barn misbrukes. I Inger-Tones tilfelle var det er imidlertid lagt opp til at det skulle føres tilsyn med fosterfamilien – noe som også følger av datidens barnevernslov.

Aftenbladet har imidlertid ikke klart å finne dokumentasjon på kommunen førte tilsyn. Det eneste vi har dokumenter på, er at sosialsjefen ble oppnevnt som tilsynsfører og støttekontakt – fordi man tenkte han var en mann som kunne nå inn til ekteparet.

Snakket noen med jenta?

– Slik det framgår av artikkelen synes det å ha vært liten eller i hvert fall ikke tilstrekkelig oppfølging av jenta. Det er oppsiktsvekkende om ingen fra de instanser som er ment å hjelpe har snakket med henne eller sørget for at hun fikk en trygg base der hun kunne fortelle hvordan hun hadde det. Kommunen fikk jo eksplisitt beskjed fra øverste hold om å følge opp, sier Mæland.

Det var i 1979 det kom en formell henvendelse fra Sosialdepartementet om at saken måtte følges opp og at tilsyn av ekteparet på Varhaug måtte vurderes. Fylkesmannen ba deretter Hå barnevernsnemnd om å sende inn utførlig rapport om barnets tilpasning. Kommunen har ikke klart å finne noen slik rapport.

Kim Jung Ah fotografert på barnehjemmet i Sør-Korea. Senere fikk hun navnet Inger-Tone.

Grunn til å vurdere erstatning

– Slik jeg har fått saken formidlet gjennom avisartikkelen, mener jeg det kan være grunn til å se nærmere på om det er grunnlag for erstatning og eller oppreising, sier Hanne Mæland.

– Kan slike krav være foreldet?

– På grunn av tiden som har gått, vil det være naturlig å vurdere foreldelsesspørsmålet. Det må foretas en konkret vurdering. Selv om eventuelle krav skulle vise seg å være foreldet, kan den krav rettes mot, velge å frafalle foreldelsesinnsigelse, sier Mæland.

Hå kommune kan altså velge å utbetale erstatning, selv om kravet skulle være foreldet.

Advokat Carl Gunnar Sandvold sier at loven er fleksibel i spørsmålet om foreldelse.

– Fristen for foreldelse begynner å løpe fra det tidspunktet den skadelidte burde ha forstått at hun/han hadde en sak. Dette tidspunktet kan forskyves om man ikke hadde et ordentlig grunnlag for å gå til sak, sier han.

Inger-Tone møtte kommunen

Kommunedirektør i Hå Anne Berit Berge Ims inviterte adopterte Inger-Tone U. Shin til et møte rett etter at hun hadde lest saken.

– Erstatning var ikke tema på møtet. Penger er ikke det som har motivert meg for å stå fram i avisa med historien min. Det som er viktig for meg er å bli trodd, sier Inger-Tone.

Tirsdag ble saken hennes diskutert under eventuelt i formannskapet i Hå. Politikerne la fram et ønske om å få en grundig utrede sak til behandling, der spørsmålet om erstatning vurderes.

Advokat Bernt Thorvald Thinn hos Bull Årstad Advokatfirma har bistått Inger-Tone i arveoppgjøret etter adoptivmorens død. Spørsmålet om erstatning har foreløpig ikke vært diskutert, opplyser Thinn.

Adoptivmoren gjorde det i sitt testament klart at Inger-Tone skulle arve så lite som juridisk mulig – altså det som heter pliktdelsarv. Dette utgjorde da 1 million kroner.

Sju personer – noen venner, noen slektninger, får mellom 500.000 og 1,5 millioner kroner hver av moren. Det er også en venn av moren som arver huset på Varhaug. Også flere frivillige organisasjoner mottar større beløp i arveoppgjøret.

Les også

  1. De ønsket seg en datter som kunne overta butikken og arve formuen. Slik ble det ikke.

  2. Hå-poli­tikere er rystet og vil ha Inger-Tones sak på bordet

  3. – Endelig tror folk på min historie

  4. – Forstår ikke hvordan dette kunne skje

  5. – Aldri hørt om noe som ligner denne historien

Publisert:
  1. Hå kommune
  2. Varhaug
  3. Sør-Korea
  4. Adopsjon

Mest lest akkurat nå

  1. Ventetid på inntil ett år på SUS: – Fører til stor frustrasjon

  2. Arild Østbø med klar beskjed etter ny praktkamp: - Jeg har fortalt at jeg vil stå

  3. Oversvømmelser og store vannmengder langs E39

  4. Gjør du også disse lysfeilene? Så mye kan det koste deg i bot

  5. Blandet mottakelse for «Nordsjøen» – fra treere til «en oppvisning»

  6. Oilers snudde kampen mot erkerivalen: - Vi fikk høre det i pausen