13 mann sto opp fra de døde

I ti måneder var de savnet. Sorgen var begynt å blekne etter tapet av barken «Seladon» og besetningen, da Lars Oftedal sent en kveld fikk et telegram.

Publisert: Publisert:

Denne artikkelen er over ti år gammel

Klokken var bortimot tre om natten, og det var oktobersurt i Vågen. Men det var det ingen som merket. På kaien sto tusenvis av mennesker, de klamret seg oppetter vareskurene, hver sildetønne ga plass til to-tre personer. Og nå sang de «Ja, vi elsker» av full hals, mens «Venus» ség til kai.

Den kom fra London med et mirakel: Det var 13 døde menn som gikk ned landgangen. Barken «Seladon»s mannskap var avskrevet, havet hadde tatt dem. Assuransen var utbetalt. Enkene hadde grått seg tomme. Byen hadde forsont seg med at én av byens fineste skuter var blitt borte i det store intet mellom Australia og Hawaii.

Det kom et telegram

Men en lørdag kveld i august 1897, ett år etter det siste livstegn fra de 16 om bord, banket det på døren hjemme hos redaktør Lars Oftedal i Aftenbladet. Han var på vei til sengs, men så at det var et telegrambud som sto på trammen. –Det er vel resultatene fra et valg i Nordland, tenkte redaktøren og sprettet bare halvt interessert den gule konvolutten.

Men telegrammet kom fra Auckland, New Zealand, og innholdet fikk Oftedal til å glemme alle tanker om søvn: «Idag er ankommet hertil de overlevende fra Stavanger-bark «Seladon» som for over 1 aar siden forlod Newcastle for Honolulu». Det sto mer: Etter store strabaser hadde de skipbrudne nådd Sofiaøya og blitt der 10 måneder hos vennligsinnete innfødte. Kapteinen, tømmermannen og en matros var døde, men de andre 13 var i live. Og de var på vei hjem.

Folk lo og ba

Lars Oftedal var én av de første i Stavanger som hadde fått telefon. Nå brukte han den flittig. Rederiet ble varslet, redaksjonssekretæren ble utkommandert og snart hang avskrifter av telegrammet i vinduene både i Aftenbladets små lokaler i Søregaten 26 og i frk. Krags butikk i Kirkegaten. Selv om det etter hvert dro seg mot midnatt, svartnet det til av folk i gatene. Ryktet om at «Seladon»s menn var berget, rev folk ut av dynene og drev dem til sentrum, hvor de gråt, lo og ba stille takkebønner om hverandre.

Ingen har fortalt historien om «Seladon»s forlis sterkere enn skipets 24 år gamle stuert, Lars Marthinius Tønnesen fra Kalhammeren. 22. september 1896, en drøy måned etter forliset sitter han på den nakne stillehavsøya Sofia, som ikke er større enn Sølyst. Han har levd på kokosnøtter, bananas og havskilpadder i to uker, og har fått krefter nok til at han kan forsøke å fortelle kona og de to små, Margit og Trygve, om forliset. Om de 30 forferdelige døgnene i åpen båt, og om den foreløpige redningen. Han vet ikke om han, eller engang brevet, noen gang når familien i Stavanger, men han skriver at «den gode gud har frelst mig fra en vaad grav og ført mig lykkelig og vel til denne ø, hvor vi nu lever og dagligen venter på steambaad for at komme herfra».

Alle mann i båtene

Stuerten forteller om hvordan «Seladon» gikk på den lille Starbuck-øya like over midnatt den 8. august. Det ble raskt åpenbart at skipet ikke lot seg redde, og mannskapet gikk i båtene, åtte mann i hver båt, og det de rakk å få med seg av mat og vann. Det var ikke mye: 1 dunk vann og 50 pund brød i hver. «Vi styrede først for den ø, som laa nærmest strandingsstedet, men til vor store sorg fandt vi den ikke; da saa det mørkt ud for os; vi græd og bad».

Men de nøyde seg ikke med gråten og bønnene. De satte seil og grep til årene og innførte streng rasjonering av mat og vann («saa meget som to smaa vinglas morgen og aften»). Den nådeløse ekvatorsolen stekte dem om dagen mens de lå dyvåte og frøs så knoklene klapret om natten. Spesielt den ene båten var lekk og måtte pumpes ustanselig for at ikke de som lå i bunnen skulle drukne.

Vannet tok slutt

Etter åtte dager tok vannet slutt. Bønnene ble ensformige: «da bad vi alle med en mund om regn». Regnet kom, og berget dem – med ett unntak. For regnet kom med vind. Den dårligste båten ble kastet rundt av en bølge, og 1. styrmannen druknet. Nå var de 15 mann i én båt, og hadde så vidt fribord.

En uke senere dør kaptein Adolf Jæger, han hadde malaria fra før, og nå var kreftene helt slutt. Det samme var maten. 1. september var siste kjøttslintren oppspist. I seks døgn lever de 14 gjenværende bare på regnvann før stuert Tønnesen endelig får glimt av land. Det er ikke mye til landkjenning; en knøttliten holme i den blå uendeligheten. Øya er full av fuglemøkk, men har 10 fastboende som bringer de halvdøde stavangerske sjømennene tilbake til livet.

Én mann dør

De ser ett skip i oktober og ett i juni, men ingen ser dem. I 10 lange måneder venter og lengter og venter de. Tømmermann Tollag Olsen Vestbø fra Vikedal dør og blir begravet på øya, men de andre lever og venter og lengter. Så endelig, den 17. juli 1897 kommer den lille damperen «Clyde» forbi og ser de skjeggete, hvite mennene i den lille kanoen de har rodd ut i.

Tre måneder senere går de 13 overlevende ned landgangen i hjembyen. De sier at havet gir og havet tar, men denne gang var det omvendt. Først tok havet, men så ga det tilbake.

Publisert: