Når alt rakner-debatten: Mistro, kritikk og engasjement

– Dere må se hele mennesket, ikke bare sykdommen. Se dem som individer, ikke som gruppe. Og ikke tre hjelp nedover ørene på dem! Spør heller hva de trenger.

Publisert:

Panelet på scenen. Fra venstre ordstyreren, debattredaktør Solveig Grødem Sandelson fra Stavanger Aftenblad, direktør Eli Kari Fosse for helse og velferd i Stavanger kommune, helseminister Bent Høie (H), sykepleier Alise Vea og brannverninspektør Øyvind Nermoen fra Rogaland brann og redning. Foto: Jon Ingemundsen

Elisabeth Bie
Journalist

Det manglet ikke på sterke historier, besk kritikk og nyttige innspill fra salen da politikere og forskjellige fagpersoner var samlet til paneldebatt om hvordan samfunnet kan fange opp og hjelpe de mange som sliter med både rus- og psykiatriproblematikk. For etter at helseminister og helsesjef hadde fortalt hvordan de tenkte rundt temaet, hvordan de jobbet og planla nye tiltak, slapp salen til med spørsmål både av de undrende, kritiske og retoriske sorten.

– Er det mulig å dø av taushetsplikt i Norge? spør en mann i salen.

– Ja! Ropes det spontant fra første publikumsbenk.

For det viste seg raskt at det var et ganske så stort sprik i virkelighetsoppfatningen av temaet fra helseminister og helsedirektør i panelet, til pårørende, fagfolk og brukere i salen. Og begge måtte tåle både kritikk av innsatsen hittil og mistro mot viljen til å gjøre det bedre i framtiden.

Sal 5 på Sølvberget var fullsatt og vel så det når fagfolk, pårørende og pasienter sammen debatterte hvordan samfunnets aller svakeste kan hjelpes. Foto: Jon Ingemundsen

Sterkt engasjement

Kinosal 5 i Stavanger kulturhus var mer enn fullsatt denne tirsdagskvelden. De 275 i salen var 5 mer enn det egentlig var seter til. I tillegg måtte 15 personer avvises av brannsikkerhetsårsaker. Halvparten av dem var brannmenn.

På programmet sto debatten i kjølvannet av Aftenbladets artikkelserie «Når alt rakner» av Thomas Ergo og Tove M. E. Bjørnå. Den handler om dem som både sliter med rus og psykiatri, og som derfor faller mellom så mange stoler i velferdsstaten. Noen ganger går det så langt at de isolerer seg i søppel, møkk og skrot. De nekter å slippe noen inn, og nekter å ta imot hjelp.

Så hvordan kan vi da hjelpe disse aller svakeste i samfunnet?

Helseminister Ben Høie framhevet at slike saker er vanskelige, men at det er fullt mulig å hjelpe om en bare møter folk på den rette måten. Han påpekte at det skal satses ekstra på kombinasjonen rus og psykiatri framover.

Direktør Eli Kari Fosse for helse og velferd i Stavanger framhevet at Stavanger kommune må følge loven, blant annet om taushetsplikt, men at en legger vekt på såkalt tøff empati: å strekke strikken langt for å nå frem til de som har det sånn.

– Vi legger stor vekt på å få til samhandling mellom forskjellige instanser, for eksempel politi, fastlege, pårørende og spesialhelsetjeneste. Det er ikke bare lett. Vi prøver å være fleksible, og innser at vi må møte disse menneskene på deres arena. Det nytter ikke innkalle til møte på bestemt klokkeslett. Samtidig er det ikke lett å hjelpe når noen ikke ønsker å motta noen hjelp, sier Fosse.

Sykepleier Alise Vea, som har erfaring fra rus og psykiatri og er medforfatter av boken «Hjelp til å bo», fortalte at det som viser seg å ha størst effekt, er å sette sammen team bestående av forskjellige faggrupper i arbeidet med disse pasientene.

Brannverninspektør Øyvind Nermoen, til venstre, i samtale med Aftenbladets journalist Thomas Ergo om hvordan det kan stå til i boliger brannvesenet oppsøker. Foto: Jon Ingemundsen

Besk kritikk

– Det er også vanskelig å finne en felles metodikk for behandlingen. Individuelle løsninger er nødvendig.

Så kom spørsmålene og kommentaren fra salen, og panelet fikk litt av hvert å tenke på:

  • Hvordan kan Høie si at det satses på psykiatri og rus når det legges ned flere lokale behandlingsplasser innen psykiatrien?
  • Hvorfor snakker dere som om disse ekstreme tilfellene er noe nytt? Slik har det vært i årevis.
  • Hvordan kan det gå så langt at det rakner helt, som i tilfellene Aftenbladets artikler har vist? Hva gjør kommunen for å fange opp menneskene før det går så langt?
  • Hvor kommer pårørende inn i de prosessene dere beskriver?

Både helseminister og helsedirektør måtte innrømme at det var en lang vei å gå før ting fungerte i hjelpeapparatet i disse sakene. Og spørsmålene og kommentarene avslørte både mistro og misnøye mot dagens situasjon.

Og så kom innspillene til ting som kan fungere, fra både pasienter, pårørende og brukere:

  • Ansett erfaringskonsulenter som selv har erfaring med rus og psykiatri.
  • Se mennesket bak søppelet, hva akkurat denne personen trenger for å få tillit til hjelpeapparatet og motivasjon til å motta hjelp.
  • Mange er redde for tvang og innesperring. Bygg opp tillit, og lytt til hva personen trenger av hjelp.
  • Ikke la åpningstider, arbeidstider, lover og taushetsplikt være uoverstigelige hindringer mot en løsnining.
  • Alle fagområdene i hjelpeapparatet må tilegne seg kunnskap om de usynlige handikappene som psykiske lidelser er.

Publisert: