Bodhild Baasland er gått bort

Bodhild Baasland.
  • Aftenbladet
Publisert: Publisert:

Minneord: Det var med stor sorg jeg mottok meldingen om at Bodhild Baasland døde 29. august. Hun gikk bort etter kort tids sykdom da hun fylte 78 år.

I en lang periode jobbet Bodhild Baasland på Grunnskolerådet og Kunnskapsdepartementet. Mitt første møte med henne var i forbindelse med arbeidet med mønsterplanen i 1984 (M-87). Jeg var utnevnt for å jobbe med fagplaner for minoriteter. Det var begynnelsen av mitt bekjentskap med Bodhild. Jeg møtte da en kunnskapsrik og erfaren konsulent. Før denne stillingen var hun blant de få lærere som hadde satt i gang ‘innføringsklasser’ for ‘innvandrerbarn’ i Oslo i begynnelsen av 70-tallet. Bodhild Baasland var M-87 fagplangruppenes kontaktperson og forberedte sakspapirene for saker som angikk språklige minoriteter og samene.

Hun hjalp oss for å inkludere alle minoriteter, herunder samene og språklige minoriteter, men også kvener i landets læreplan for første gang i landets skolehistorie. Siden 80-tallet ble dette naturlig del av myndighetenes offisielle politikk. Under det pionerarbeidet forholde språklige minoriteters og samenes fagplangrupper til Bodhild. Hun møtte oss med smilende ansikt og forkynte oss med oversiktlige underlagsmateriell og veiledet oss på det formelle, men også på det faglige.

Arbeidet med M-87 foregikk stort sett på IMI-hotellet (Indremisjonshotellet) like ved Slottsparken i Oslo. Hun hadde oversikt over hva som foregikk i Skandinavia innenfor ‘innvandrer undervisning’ den gang. Bodhild Baasland har vært med på å levere viktige premisser for politiske beslutninger innenfor minoritetsfeltet. Hun var også med på å gjorde forarbeidene til flere rundskriv og lovparagrafer som den dag i dag preger feltet ‘minoritetsopplæringen’ i landet.

At minoritetsspråklige elever i videregående skole har i dag rett til å ta eksamen i sitt morsmål og få tellende karakter skyldes Bodhilds vide framtidsrettete perspektiver på 80-tallet. Hun var en av de sentrale premissleverandørene for politiske beslutninger innenfor dette feltet.

Bodhild Baasland hadde også sans for humor på sin sørlandske måte, dog ledsaget av faglighet og innsikt. Jeg husker det godt den dag i dag at i et av utkastene våre hadde jeg formulert ‘aktiv tospråklighet’ som mål for alle minoriteters språklige utvikling. Da Bodhild så denne målsettingen, ba meg om å ha en prat i pausen på IMI-hotellet. Hennes kommentar var følgende: «Vi kan ikke ha denne målsettingen’. Jeg spurte hvorfor. Hennes svar var klart: «Fordi svenskene har det». Da valgte vi ‘funksjonell tospråklighet’ i stedet der og da. Og det er denne målsettingen som står fortsatt for samenes læreplaner.

Da vi var ferdig med M-87, hadde vi en stor middag på Rådhuset i Oslo. Hun spurte meg om jeg var fornøyd med resultatet. Jeg sa, med et glass i hånda, «Ja, det er jeg. Det ble en likestillingsorientert læreplan med mulighet til lokalt læreplanarbeid, men også en inkluderende læreplan. Jeg tror det skyldes kanskje Jesusbildene på veggene i korridorene og rommene på IMI-hotellet at det ble et mykt læreplandokument. Jeg tror dere hadde valgt dette hotellet bevisst». Jeg husker hennes sørlandske latter.

Kjære Bodhild, hvil i fred. Du vil bli husket for de arbeidene du har gjort for minoriteter i dette landet. Mine tanker går til hennes mann Ernst Baasland, sønner og barnebarn.

Kamil Øzerk, professor i pedagogikk, Universitetet i Oslo

Publisert: