Nytt blod på skyggesiden

— Jeg begynte å studere juss på trass. Fordi folk sa jeg ikke villegreie det, flirer Vahid Ala'i.

Publisert: Publisert:
  • Ingeborg Eliassen
Denne artikkelen er over 18 år gammel

Han nærmest ligger i kontorstolen sin og triller seg en rullings, en vane han må ha lagt seg til i sine 15 år i Tromsø. Det er Tromsø som er «hjemme» for Ala'i. Han banner i hvert fall som en yngre bror av Oluf, selv etter fem år i Stavanger-distriktet. Kjempebyen Teheran i kjempelandet Iran, der han vokste opp, er langt nede på listen over steder denne mannen lengter til. — Jeg har ikke vært i Iran på 23 år. Jeg forlot det som 16-åring og har siden bodd 25 år i Norge. Dette er mitt land, sier Ala'i. Faktisk er Iran så fjernt at før han kom til Stavanger og fikk klienter som snakket farsi, hadde han nesten glemt morsmålet. Det var et velstående hjem i sjahens Iran Vahid Ala'i forlot. Revolusjonen, ayatollah Khomeini, fatwaen mot Salman Rushdie og den smilende mullah Khatami var ukjent framtidsdrama da foreldrene fulgte eldstesønnen til flyplassen en dag i 1976. Han skulle studere til ingeniør i Norge. - Det siste jeg sa til dem, var: Nå drar jeg, og jeg kommer aldri tilbake. De fleste av mine kamerater dro til England og USA for å studere. - USA, ja, - men Norge? - Jeg visste ikke stort om Norge. Men Skandinavia hadde pirret nysgjerrigheten min. Trondheim og ingeniørhøgskolen var første stopp. Men intet blivende sted, ifølge Ala'i, som hoppet av, dro til Bergen og til Stavanger og til Tromsø, der han etter hvert begynte på juss-studiet. - Det var lettere å komme i kontakt med nordmenn den gangen. Nå møter jeg mange som aldri har vært hjemme hos en nordmann, folk som aldri har smakt en kjøttkake. - Selv med god kontakt med de innfødte: Familie har du ikke lagt deg til? - Nei, ingen vil ha meg! Og når man blir så gammel som meg, blir man nokså pirkete. Tromsø er fremdeles Byen. Men det var «sørpå» det fantes jobber for en nybakt jurist. Ala'i jobbet først som advokatfullmektig i Sandnes, så en periode hos Arvid Sjødin i Stavanger, før han i fjor etablerte sin egen virksomhet i kontorfellesskap med kolleger. Nå begynner det å ta av, mener han. - Om et år har jeg størsteparten av markedet på strafferett her i regionen. Jeg har dessuten klienter fra hele landet og lurer på å åpne et underkontor i Oslo og pendle enkelte ukedager. Mange som tar kontakt med meg, er utlendinger som føler jeg som innvandrer kan forstå deres tankegang. Han vil ikke bo i Oslo. - Jeg liker ikke Oslo. Byen er for stor og for lite personlig. I øyeblikket forsvarer Ala'i en av de tiltalte for smugling av ti kilo heroin til Norge. I Aftenbladets arkiv går det fram at advokaten har forsvart svindlere, en papegøye-smugler, voldtektsmenn, pedofile, en drapsmann og en rekke andre med grove forbrytelser på samvittigheten. - I starten, da jeg var forsvarer i en pedofili-sak og så de små barna, følte jeg meg dårlig. Nå har jeg fått tjukkere hud. Folk misforstår forsvarerrollen: Vi er ikke der for å forsvare den kriminelle handlingen. Vi er der for mennesket bak, som i den situasjonen er alene mot hele samfunnet. Han prøver å bry seg - også etterpå. I øyeblikket har han rundt 20 innsatte han kan besøke på Åna. Når han er der for en klient, stikker han gjerne innom noen av de andre, sier han. - Særlig de yngre vil jeg gjerne hjelpe. Som advokat får jeg en slags farsrolle, og jeg kan legge press på dem i retning av avrusning, skolegang eller kurs hos Aetat. Men kompis med klientene, er jeg ikke. Han har ingen illusjoner om at fengsel bringer lovbrytere på bedre tanker. - Fengslene er renovasjon: Vi rydder disse folkene vekk midlertidig. Det som ville kunnet hjelpe, var mye bedre ettervern, bedre avrusning og mye sterkere barnevern. Alle vet at et sterkt barnevern forebygger kriminalitet og sparer samfunnet for store summer på lang sikt. - Selv en fillesak - som et par innbrudd - koster samfunnet flere millioner kroner. Men de siste 10-15 årene har politikerne bare gått inn på tiltak som gir kortsiktig gevinst. Til aldri å ha gått på norskkurs, har advokaten et oppsiktsvekkende grep på språket. Kraft-gloser et godt stykke bortenfor Aftenbladets repertoar faller som hagl. - Det tok meg ti år å knekke koden til det norske språket. - Ett av problemene domstolene møter med innvandrere som snakker norsk, er at både avsender og mottaker tror de forstår hva som blir sagt, men i virkeligheten blir budskapet feil formidlet eller feil oppfattet. Man må kjenne den kulturelle sammenhengen språket blir oppfattet i. - Hvordan da, for eksempel? - For eksempel hvis noen forteller at de har vært i Sirdalen og gått på ski i sol og minus fem grader. De fleste nordmenn vil oppfatte det som idyllisk. For en inder vil det høres ut som et helvete: Ute! I fem kuldegrader! I snø!

Publisert: