Amerikaturen som sluttet i Dusavig

50 mennesker krysset Atlanteren med «Restauration». De startet den moderne utvandringen til Amerika. Men da de dro fra Stavanger, var de 53. Tre av dem kom ikke lenger enn til Dusavig.

Denne artikkelen er over 12 år gammel

4. juli, eller muligens den 5., her er kildene motstridende, i 1825 lå den lille hardangersluppen og vippet i sommerbølgene innunder Valberget. Den var bygget i Jondal 23 år tidligere og kalt «Emanuel». I 1820 fikk den navnet «Restauration», samtidig som den ble forlenget til 54 fot.

Det finnes lystbåter i dag som er større. Våren 1825 var hun blitt solgt fra egersundsrederen Torgeir Reiersen Bowitz til en gruppe kommende asylsøkere. Nå var hun fylt til bristepunktet av knappsekker, kister og sengetøy. Rep og seil var gjort klar. Flukten til Amerika kunne begynne.

For det var en flukt det var. Kvekerne i stavangerområdet følte presset fra Statens kirke og Statens maktapparat stadig sterkere. Regjeringen hadde bestemt at Christiania og Stavanger var de to eneste stedene i landet hvor kvekere fikk lov å bosette seg.

Men også innenfor Stavangers bygrenser var presset økende. Da kvekerhøvdingen Elias Eliassen Tastad og kona Guri fikk to tvillingjenter, nektet presten å døpe dem i kirken. Da jentene noen måneder senere døde av meslinger, ba Elias Tastad om å få begrave dem uten salmesang og jordpåkastelse, etter kvekernes skikk.

Da avslaget kom, begravde han dem likevel selv, i uinnvidd jord. Biskopen brakte saken inn for retten. Elias Tastad ble dømt til å grave likene opp igjen, eller betale en dagbok på fem spesidaler, en halv årslønn for en gårdsarbeider.

Etter å ha anket

til kongen, ble Elias Tastad frikjent i 1824. Men nå hadde trangen til å komme seg bort fra det intolerante og forknytte Norge, vokst seg så sterk at den ikke lot seg stagge. Allerede tre år tidligere hadde kvekerlederen Lars Larsen Geilane bedt to mann, Knud Olson Eide og Kleng Pedersen Hesthammer, undersøke mulighetene for å organisere en utvandring til frihetens Amerika.

Det var deres rapporter som hadde ført til at «Restauration» nå lå seilklar i Vågen. Seks familier hadde gått sammen om å reise kapitalen på 1800 spesidaler som egersundsrederen hadde forlangt. Men de hadde håp om å selge skuta når de kom til Amerika, og på den måten få pengene tilbake.

53 personer hadde båret om bord det som var mulig å få med seg. Sju familier, to par og 12 enkeltpersoner hadde tenkt å gi seg det mektige Atlanterhavet i vold, om bord i et lite eggeskall av en skute, opprinnelig bygget for å frakte sild fra Vestlandet til Østersjølandene.

Kaptein

Lars Olsen Helland fra Stavanger hadde overvåket lossingen, og i et anfall av medynk sagt ja til at Cornelius Nilsen Hersdal fikk ta med seg en kiste med jord fra gården han med smerte hadde forlatt.

Alt ståket på og under dekk, folkene som sto på de små bryggene og i sjøhusåpningene og ropte sine advarsler mot galskapen, og den generelle, nesten lammende spenningen for hva de skulle ut på, førte til at ingen av de andre passasjerene la merke til at guttungen til Tormod Jensen Madland, Jens het han visst, trakk seg bort i et hjørne på dekk og så ualminnelig betuttet ut.

Lars Larsen Geilane strakte neven over ripa og fikk så vidt trykket Elias Tastad i hånden en siste gang, før skuta langsomt gled ut Vågen. Styrmann Peder Eriksen Meland dreide kursen ut Byfjorden og løftet på lua da det smalt en salutt fra batteriet på Kalhammeren. De var underveis.

Men nå var flere blitt oppmerksomme på at noe var fatt med Jens Madland. Begge foreldrene sto tett oppi ham og snakket med stadig sterkere stemme. De fem søstrene hans sto forskremt og så på opptrinnet som varte og varte.

Seilene blafret i bidevinden, og så snart de kom rundt Tungenes, begynte skuta å rulle kraftig. I hvert fall syntes bøndene og håndverkerne som trykket seg sammen innimellom bagasje og proviant, at det var fælt til sjø. Noen hang allerede over rekka og tømte seg.

Da var det

at Jens Madland fikk støtte. To av søstrene svelget unna sjøsyken, stilte seg ved siden av broren, så foreldrene inn i øynene og sa at de absolutt ikke ville til Amerika likevel. Kaptein Meland var både overrasket og tvilrådig, og ga styrmannen beskjed om å krysse utenfor Randaberg til familien Madland fikk bestemt seg. Etter flere timers diskusjon, hvor også Lars Larsen Geilane deltok, ble det besluttet at de skulle gå tilbake til Dusavig.

Sent på ettermiddagen ble trossen festet til en brygge i Dusavig og de tre Madland-ungdommene hoppet i land. Bagasjen deres ble gravd fram og lempet etter. Så ga de seg landeveien i vold. Jens Madland ville hjem og overta smia som faren hadde forlatt, og lovet å ta seg godt av søstrene. De to andre søstrene og foreldrene så tårevåte etter dem der de forsvant i julikvelden innover mot Tasta.

Det var blitt for sent til å seile ut fjorden. «Restauration» ble liggende til neste morgen før seilene igjen ble heist og den organiserte norske utvandringen til Amerika startet. Nå med 50 om bord i stedet for 53.