Landet som ikke får hete Makedonia

Inneklemt på Balkan ligger et bitte lite land som ikke får kalle seg Makedonia. — Hold det hemmelig hvor bra det er her, ber nederlandske Dieneke Schonebaum (76).

Publisert: Publisert:

Foto: Jan Gunnar Furuly

  • Jan Gunnar Furuly
iconDenne artikkelen er over 11 år gammel

SKOPJE/OHRID: Noe så tilsynelatende uskyldig som et navn spøker man ikke med på Balkan! Derfor har den lille, tidligere republikken i Jugoslavia hatt en temmelig trang fødsel som egen stat siden uavhengigheten 8. september 1991. Den mektige naboen Hellas i sør har nedlagt et iltert veto både mot bruken av Verginias sol i det makedonske flagget og retten til navnet Makedonia. Den ampre tonen fra grekerne toppet seg med langvarig handels— og transportblokade på 90-tallet. Våren 2008 også gjennom et bastant veto mot at Makedonia skulle få innpass i Nato.

GREKERNES HOLDNING har ført til at republikken Makedonia både i FN, EU og Nato bærer det noe tungvinte bastardnavnet Former Yugoslavic Republic of Macedonia (F.Y.R.O. M). Grekerne selv foretrekker å referere til den nordlige naboen bare som «Skopje», og hevder at bruken av Makedonia innebærer at den nye staten har ambisjon om å annektere den greske regionen som går under samme navn.

Som de fleste nordmenn drar vi til Makedonia med masse stereotypier i hodet om et herjet og etnisk splittet Balkan som fortsatt lider under krigene på 1980- og 90-tallet, og var forberedt på en grå og trist reise. Møtet med hovedstaden Skopje og en liten rundreise i landet ble derfor en ganske så positiv overraskelse. For det frodige og fjellbesatte Makedonia, med fem topper over 2500 meter, byr på en forfriskende natur- og kulturopplevelse for den som våger å reise litt utenfor allfarvei i vårt nære Europa.

NEDERLANDSKE DIENEKE (76) og Kees Schonebaum (81) er erfarne globetrottere. De har tidligere hatt minnerike reiser til blant annet Bhutan, Nepal og Rajastan i India, og mener på fullt alvor Makedonia for kultur- og historieinteresserte har kvaliteter som ikke står langt tilbake for disse områdene.

Vi treffer dem St. Jovan Kaneo-kirken, på en klippe over den krystallklare Ohridsjøen, tre timers kjøring sørover fra hovedstaden Skopje. I disen, på andre siden av den mektige og nærmere 300 meter dype innsjøen, ser vi over til Albania.

– VÆR SÅ SNILL! Hold det hemmelig hvor bra det er her. Vi ønsker ikke at disse stedene skal bli invadert av norske turister, smiler Dieneke og fortsetter:

– Dette er uten tvil et av de mest spennende stedene du kan dra til i Europa i dag. Her befinner vi oss midt i veikrysset for tusener av år med sivilisasjonskræsj mellom ulike hærførere og folkeslag. De mange kulturene har alle lagt igjen spor etter seg, som du som turist kan boltre deg i. Det fine med Makedonia er også at det ikke er så veldig mange andre turister her. Vi hater steder hvor du må gå i kø etter andre utlendinger.

Sammen med en liten gruppe nederlendere har hun og mannen trålet Makedonia på kryss og tvers i minibuss i en uke.

VI KJØRER SØROVER MOT grensen til Albania på svingete, smale veier som bukter seg mellom kalkstensklipper, frodig furuskog og et og annet grønt jorde hvor sauer, geiter og kuer beiter.

På folkemunne heter det at det ligger like mange kirker langs innsjøen som det finnes dager i året. Offisielt er antallet kirker dog cirka 200. I en skarp sving, der vi må stoppe for noen kryssende kuer, støter vi på det tyske paret Theresa Steyrer og Raymond Pajor fra München, som raster i veikanten ved nok en kirke. De er på to ukers sykkeltur på Balkan, og har åtte dager igjen av reisen.

– VI STARTET I THESSALONIKI i Hellas, og har tilbrakt mesteparten av tiden her i Makedonia. Det har vært en herlig opplevelse å sykle i fjellene og det grønne landskapet. Bilistene kjører forholdsvis sivilisert, så vi har ikke på noe tidspunkt følt at syklingen innebærer noen fare for oss, sier Theresa. Overnattingene tar de stort sett i veikanten i medbrakt telt.

Kloss opptil den albanske grensen, ligger det tradisjonsrike klosteret St. Naum ved en tindrende klar kildedam, som springer opp fra grunnen. Dammen er omkranset av en vakker park, før den nede ved Ohridsjøen renner ut i form av en ganske kraftig strøm. Fra en liten trebro skimter vi hundrevis av eksemplarer av innsjøens unike ørretstamme som bukter seg i strømmen. Ohrid-ørreten (Salmo letnica) er utrydningstruet og offisielt totalfredet av makedonske myndigheter, men et titall lokale fiskere gjør sitt beste for å slå kloa i de ettertraktede lekkerbisknene. På albansk side foregår det også et utstrakt fiske etter arten.

ST. NAUM ER et av Makedonias svært mange hotellklostre, hvor du for en billig penge kan ta inn som gjest. Dette stedet har en ganske stor hotellfløy av klosterbygningen, mens man mange andre steder får overnatte i små klosterceller.

DET ER PÅ KJØRETUREN mellom Ohrid og Skopje du lettest ser den etniske delingen av landet mellom albanere og de slaviske makedonerne. Særlig i dalene rundt albanskdominerte Tetovo, der borgerkrigen raste som verst i 2001 mellom albanske opprørere og den makedonske regjeringshæren, legger man merke til en ganske annen arkitektur og landsbysammensetning enn ellers i landet. Enorme, firkantede albanske storfamiliehus i både to og tre etasjer troner her og der, gjerne tre-fire i klynge. Men svært mange av bosetningene ser fullstendig forlatte ut.

I SKOPJES GATER er det tilsynelatende fred og fordragelighet mellom de ulike etniske gruppene. Heller ikke her påtreffer du utenlandske turister i store skarer, foreløpig. Skopjes ottomanske gamleby og basarer er langt fra så prangende og vakkert gjenoppbygget som gamlebyen i Sarajevo, men byr på gode muligheter for kupp både på kleshandel og mat og drikke.

Men som partyby er den makedonske hovedstaden helt på toppen av eliteserien hvis vi snakker om de beste balkanske byene for å ta seg en fest eller et bedre måltid.

AKKURAT DENNE KVELDEN styrer vi unna de noe ståkete klubbene, og inntar det rike og varierte makedonske matfatet på restauranten Makedonska Kukja (Det makedonske kjøkken) hvor vi møter en gruppe på til sammen 12 makedonere og albanere til forbrødring med vandrende folkemusikere i lokalet. Timene går, og fete matfat med pølser, koteletter, steker og andre kjøttretter, shopskasalat og glass med Viljamovka og lokalt øl og rødvin, flyter i en sann strøm forbi oss. Etegildet utarter i balkansk-norsk allsang, og sannelig gjaller det også et og annet innslag med vikingestev og samisk joik mellom veggene. Ingen kan være i tvil om at her har vi fått oss venner for livet.

Aftenposten/Aftenbladet

  1. Foto: Jan Gunnar Furuly

  2. Foto: Jan Gunnar Furuly

Foto: Jan Gunnar Furuly

Foto: Jan Gunnar Furuly

Publisert:

Mest lest akkurat nå

  1. Gravid kvinne i dekning fordi legen mener hun er alkoholiker

  2. E39: Saktegående trafikk fra Sørlandet

  3. Viking og Sandnes Ulf planlegger dobbeltkamp

  4. Over 100 koronasmittet under tysk gudstjeneste

  5. – Kona fikk valget om å forlate meg eller å finne seg i det

  6. Ekstreme slankemetoder brukes på unge utøvere. Nå vil Norge ta grep