Håpet på hjelp til det siste

Et drøyt halvår før han ble torturert til døde i sitt eget hjem, ba Jonny André Risvik (28) sosialtjenesten innstendig om hjelp til å komme seg bort fra kameraten han bodde med. Jonny fortalte at han ble undertrykket, utnyttet og var redd.

Publisert: Publisert:

Mer enn to uker ble Jonny Risvik torturert i sitt eget hjem på Kampen. Etter at han ble funnet død fredag 13. august 2010 fant politiet blodspor etter mishandlingen flere steder i leiligheten. Det blå lyset markerer blodfunn. Foto: Anders Minge

  • Thomas Ergo
    Journalist
iconDenne artikkelen er over seks år gammel

jonny00013a.jpg

Jeg tør ikke si ham imot, sa Jonny André Risvik da han i januar 2010 oppsøkte lokalene til helse— og sosialkontoret og Nav på Madla. Han ba om hjelp til å finne nytt bosted, så fort som mulig.

Men Risvik kom seg aldri bort fra «Helge» - mannen som senere ble pekt ut som hovedmann da 28-åringen sommeren 2010 ble pint i hjel. I stedet fikk han økonomisk støtte for å flytte inn i en privat leilighet sammen med kameraten han fryktet.

Fem svakt fungerende unge mennesker - to menn, en kvinne og to tenåringsjenter - er senere blitt straffedømt for sine roller i det som er omtalt som en av norgeshistoriens verste tortursaker. Alle som i slutten av juli 2010 tok tilhold i leiligheten Jonny og Helge leide på Kampen, hadde en eller annen oppfølging fra det offentlige.

Hverken Jonny eller de andre mennene kunne ifølge rapporter hos hjelpeapparatet ta vare på seg selv. Mennene var lettere utviklingshemmede. Den ene av dem - «Anders» - hadde en lang historie med flere grove voldsepisoder. Helge hadde en gjennomgripende utviklingsforstyrrelse. Begge har merknader om manglende empati i papirene.

Ei av jentene var bare 15 år, en annen 18. Den yngste har et evnenivå som grenser til utviklingshemming, den eldste er lettere utviklingshemmet. Det er også den tredje kvinnen, som i tillegg var gravid i syvende måned. Så hvordan kunne de i løpet av noen uker sommeren 2010 få anledning til mishandle en mann til døde, uten at noen merket hva som var i ferd med å skje?

Ingen grunn til granskning

Marit Bore, levekårsjef i Stavanger. Foto: Rune Vandvik

— Vi har ikke sett noen grunn til å granske Kampen-saken, sa levekårsjef Marit Bore i Stavanger kommune til Aftenbladet fredag.De siste månedene har Aftenbladet samlet inn og gått gjennom politiavhør, dommer og kommunale saksdokumenter om Kampen-saken. I tillegg har vi intervjuet et stort antall personer med kunnskap om de involverte.

Kan mennesker som i utgangspunktet har tett oppfølging, melde seg ut av samfunnet og kontakten med sosialtjenesten? Fantes det ingen faresignaler som ga anledning til å sette inn ekstra krefter på å kontrollere hva som foregikk bak den lukkede døren i første etasje i Kampensgata? Var det virkelig ikke mulig å komme Jonny André Risvik til unnsetning?

Selv hadde Jonny til det siste håp om å komme seg bort fra de såkalte vennene som var i ferd med å ta livet av ham.

Hvem var egentlig disse vennene?

Artikkelen fortsetter under kontaktskjemaet.

— Svinesti

Besøksrommet på Åna fengsel, 6. august i år. Mannen som kommer inn, soner ni års fengsel for å ha ledet an i mishandlingen av Jonny.

Helge smiler når han håndhilser. Det er nytt, sier de som kjenner ham. Helge fikk nye tenner da han kom i fengsel. De gamle hadde for lengst råtnet av vanskjøtsel.

Vanskjøtsel er et sentralt stikkord i Helges oppvekst og liv.

— Det var en svinesti, sier miljøterapeut Jone Hatteland fra barnevernet, som førte ukentlig tilsyn med Helges kommunale leilighet i Henrik Steffens gate i Stavanger da Helge skulle ta skrittet fra en barnevernsinstitusjon og ut i voksenverdenen.

Under Hattelands siste tilsynsbesøk i april 2004, ble han som vanlig møtt av stank i det han kom inn. Det var katteavføring på bord og gulv. Tallerker og gryter med mugg og matrester lå spredd over hele leiligheten. Helge satt foran tv-en, slik han alltid gjorde.

Mobbing

«Det er ikke forsvarlig at Helge skal bo på denne måten uten oppfølging fra kommunen side,» skrev Hatteland i den siste rapporten til Stavanger kommune, som nå skulle ta over omsorgen for Helge.

Helge hadde en vanskelig oppvekst med mobbing og et lite heldig hjemmemiljø. Det året han fylte 14, døde foreldrene med kort mellomrom. Helge ble plassert i fosterhjem i Egersund, men ble kastet ut som følge av flere hendelser. Han ble innlagt til utredning på Ungdomspsykiatrisk avdeling, der en psykolog beskrev ham som hjelpeløs, apatisk, engstelig og med dårlig hygiene. Han manglet evnen til å gjøre selv enkle valg. Han viste en lemfeldig holdning til rett og galt, løgn og sannhet. I tillegg manglet han fullstendig evne til å ta vare på penger.

Psykologen antok at Helge ikke hadde «erfart hva det vil si å ha det godt». Han ble karakterisert som lettere utviklingshemmet, med behov for klare rammer og tett oppfølging.

Det skulle han få på barnevernsinstitusjonen Villa Rød. Men de ansatte følte at Helge skapte en destruktiv stemning. Særlig hadde han dårlig innvirkning på «Anders», som også bodde der. «Helge lyver, stjeler, saboterer, ser ikke konsekvenser av sine egne handlinger, hausser opp andre ungdommer, lærer ikke av feil og lever etter lyst/ulyst-prinsippet», het det i en rapport.

Men han hadde et ønske om å klare seg selv. Og i januar 2004 fikk han flytte til den kommunale leiligheten i Henrik Steffens gate. Jevnlige tilsyn bekreftet store hygieneproblemer. Bare i 2007 ble det foretatt to utvasker og containerbortkjøringer grunnet lukt, rot og søppel. Likevel har Helge alltid forsøkt å avskjære tilbud om hjelp. Men skulle han beholde leiligheten, måtte han akseptere tilsyn fra kommunens miljøtjeneste én gang i uka.

Dyremishandling

I tillegg til å være lettere utviklingshemmet, har Helge en gjennomgripende personlighetsforstyrrelse. Det viste igjen under tilsyn. Hjelpeapparatet fant mishandlede katter og dyrekadaver i leiligheten.

I et politiavhør etter Jonnys død forteller en kamerat av Helge at han og Helge mishandlet 8-10 katter til døde i leiligheten. De hev kattene veggimellom, druknet dem i kaldt og varmt vann i dusjen, stakk dem med saks mens de var i bur, og vred nakken rundt på dem etterpå, hevdet kompisen i avhør.

— Det gikk med rundt ti katter i leiligheten, ja, sier Helge, under intervjuet med Aftenbladet på Åna, og gjentar sitt livs mantra:

— Men det var ikke jeg som gjorde det.

I rapporten fra miljøtjenesten framgår det at hjelpeapparatet som regel møtte en låst dør når de kom til Helge. Hjelpeverge ønsket han heller ikke. Døgnet ble snudd på hodet, og Helge satt ofte oppe om nettene - med venner - og spilte dataspill av det voldelige slaget. Imens hopet søpla og regningene seg opp.

En dag tidlig i 2009 flyttet en gammel bekjent inn. Jonny, broren til Helges første kjæreste, hadde bodd i Sveio i fire år. Etter et samlivsbrudd der hadde han bodd på hospits. Helge mener sofaen i stua er bedre.

Askepott

— En gang etter at Jonny hadde flyttet inn med broren min i Henrik Steffens gate, spurte han meg hva som egentlig var forskjellen på kompisslag og vanlige slag, sier Helges storesøster.

7. januar 2010 fulgte hun Jonny til Nav Madla. Han var «redd for reaksjoner» fra «Helge», som han bodde med. Helge undertrykket, manipulerte og utnyttet ham, også når det gjaldt penger, sa Jonny. «Bruker ber om hjelp til å komme bort fra denne personen,» noterte saksbehandleren. Jonny ba om hjelp til å få seg en annen kommunal leilighet.

Helges søster var bekymret etter å ha sett hvordan Jonny hadde det hos Helge.

— Jeg kalte ham Askepott, fordi det var Jonny som måtte gjøre alt når de bodde sammen i Henrik Steffens gate, sier kvinnen.

Helges storesøster visste at Jonny ble særlig engstelig når Anders kom til leiligheten, noe han gjorde ofte. Jonny skal stadig ha måttet tåle «kompisslag» fra sine venner.

Anders var tre år yngre enn Jonny. De kjente hverandre fra oppveksten i Kvernevik. Hva slags bakgrunn hadde Anders?

Sinne

Helt fra han gikk i barnehage, kom det bekymringsmeldinger om Anders. Han ble beskrevet som en usikker gutt med et voldsomt sinne, og som angrep andre barn. Allerede i 1990 mente barnehagen at han burde vært tatt ut av hjemmet. Først i 2001 tok barnevernet over omsorgen for Anders og søsknene.

Da hadde voldsbruken blitt verre. På skolen opplevde både medelever og lærere stadig grovere angrep. En evnetest avdekket en IQ på 47 - lett til moderat utviklingshemming.

I slutten av september 2001 flyttet han til barnevernsinstitusjonen Villa Rød. Der bodde også Helge. Det ble raskt klart at de to guttene ikke var en heldig miks.

Mer vold

— Vi så at den ene styrte den andre. Det ble mye drama, sier Jone Hatteland, som jobbet med de to på Villa Rød.

De ansatte mente Helge fyrte opp Anders, og at Anders´ terskel for vold ble lavere. Sommeren 2002 ble det laget en oversikt, som viste 17 utageringer på mindre enn fem måneder. Noen var svært alvorlige, som da han sparket mot hodet til en lærer.

Dynamikken mellom de to guttene var så skremmende for personalet og de andre beboerne at det ikke var tvil om at de måtte skilles. Våren 2003 ble Anders flyttet til en egen leilighet, der han skulle ha en ansatt hos seg døgnet rundt. Barnevernet mente han måtte tilbringe resten av livet i et beskyttet miljø, med folk rundt ham til å følge ham opp.

Svartnet

Stavanger, 22. juli 2010: Den kraftige mannen har hisset seg ordentlig opp mens han spiller boccia denne ettermiddagen. Han spiller med ansatte ved det kommunale bofellesskapet hvor han bor. Kulene går ikke dit Anders helst vil ha dem. Han begynner å kaste bocciakuler vilt rundt seg. Og plukker opp et jernrør som han truer å slå de ansatte med.

En ansatt beskrev senere i politiavhør hvordan Anders pleide å få et rart ansiktsuttrykk og rynke og puste tungt gjennom nesen når det var i ferd med å svartne for ham. Dersom han tapte i Ludo, eller landslaget i fotball eller håndball tapte, kunne han smadre så vel tv-en som postkassa.

Situasjonen under bocciaen var så truende at to ansatte og en annen beboer måtte søke tilflukt inne i bofellesskapet. Anders smalt i døren et par ganger etter at de kom i dekning.

I dagene før han utagerte, hadde Anders igjen vært mye sammen med en mann mange i hjelpeapparatet var klar over at han ikke burde treffe: Helge.

Mye borte

De to hadde gjenopptatt kontakten etter at de ble voksne. I november 2004 hadde Anders flyttet inn i et bofellesskap, der det alltid skulle være en ansatt rundt ham. Men ingen kunne nekte ham å sove borte, eller velge hvem han skulle være sammen med. Han var jo ikke umyndig.

En gjennomgang Aftenbladet har gjort, viser at Anders i 2010 sov andre steder enn hjemme 123 av 224 netter før politiet pågrep ham for å ha medvirket til Jonny Risviks død. Fire av nettene var han på ferie i Danmark med ansatte fra bofellesskapet. Resten av nettene sov han hos venner, ofte hos Helge.

Statistikken viser at Anders stadig oftere var borte fra bofellesskapet. I 2009 sov han andre steder 192 av 365 netter. I 2008 var de samme tallene 159 av 366 netter og året før 130 av 365 netter. Fra 2007 til Jonnys død sov han altså borte minst 600 av 1324 døgn. Av journalen fremgår det at Anders lurte på hvor mye han kunne være borte uten å miste leiligheten sin. Også de ansatte var bekymret for fraværet.

Ikke minst gjaldt det tiden han tilbrakte hos Helge. Flere rapporter viser at Anders ble amper og mindre opptatt av personlig hygiene når han var i Henrik Steffens gate.

- Prøvde alt vi kunne

— Vi prøvde alt vi kunne på å holde ham hjemme. Det var det vår hverdag bestod i. Å holde ham hjemme eller motivere ham til å komme hjem, sier lederen ved bofellesskapet til Aftenbladet.

Anders forstod selv at Helge ikke bare var bra for ham. Ifølge journalene var de to ofte i konflikt med hverandre fordi Anders ikke ville være hos Helge. Da forsøkte kameraten å lokke, true eller skremme ham til å komme likevel.

Ved flere tilfeller ba Anders om hjelp fra ansatte, slik at han slapp å besøke ham. Han var redd Helge, sa han. En av grunnene var at Helge ikke lot ham dra hjem. Ofte ble han holdt tilbake i flere dager, mente han. I journalene skriver ansatte at Anders ble «gislet» av Helge.

Likevel klarte ikke Anders å holde seg unna. Hjemme hos Helge var det ingen forpliktelser. Der kunne han se filmer og spille voldsspill hele natta. Der kunne han spise hva han ville. Det gikk i junkfood, snop og brus - med dertil dårlige tenner.

Ville ikke ha medisin

Anders gikk på medisiner som skulle forebygge sinneutbrudd og manglende impulskontroll. De siste årene hadde det riktignok vært voldsutbrudd, noen svært alvorlige. Men situasjonen skal ha vært bedre enn under barnevernet.

Men når Anders var borte fra bofellesskapet, var det vanskeligere å få gitt ham tablettene. De ansatte forsøkte å bøte på dette ved å tilby seg å kjøre dit han var. Men ofte sa Anders nei takk til medisin. Og: Journalene viser at han aldri tok medisinene sine så sjelden som utover den fatale sommeren 2010. Da Anders truet med å slå personalet med et jernrør, hadde Jonny 21 dager igjen å leve. I løpet av disse tre ukene skulle Anders ha tatt 42 medikamentdoser mot aggresjon.

Han tok 11. ## Så ikke tvangsgrunnlag

— Utfra voldspotensialet, og det at han var mye med en person som hadde dårlig innflytelse på ham, ble det noen gang vurdert å bruke tvang?

— Så lenge vi ikke hadde noen grunn til å tro at han kunne være en fare for seg selv eller andre, er det ikke hjemmel for tvang. Vi gjorde det vi kunne gjøre, mener lederen for bofellesskapet.

— Men denne brukeren varslet selv om at han ble holdt tilbake mot sin vilje - eller gislet av kameraten. Ble det ut fra denne kunnskapen vurdert tvangstiltak for å skille de to?

— Ja, vi var kjent med at han av og til opplevde å bli holdt tilbake. Og det var en av grunnene til at vi gjorde alt for å motivere vår bruker til ikke å oppsøke den andre personen. Men vi så ikke grunnlaget for tvang. Vi hadde ikke mistanke om hva som pågikk på Kampen.

Jonny vil ha hjelp

Hvordan reagerte egentlig hjelpeapparatet på Jonnys bønn om hjelp i januar 2010? Hvorfor endte han likevel opp med Helge og Anders på Kampen?

Saksbehandleren på Nav Madla var tydelig bekymret. I journalen fastslås det at Jonny trenger omfattende hjelp. I tillegg til bistand med bolig, ønsker og trenger Jonny hjelp med økonomi og regninger. Dette kan hindre at Helge utnytter ham. Dessuten ber han om miljøtjeneste. Den kan hjelpe ham med matinnkjøp og råd for gode rutiner i hverdagen.

Saksbehandleren viser til en utredning om Jonnys behov fra sanitetstjenesten i Madlaleiren i 2004. Den konkluderte at Jonny hadde behov for hjelp til renhold, klesvask og egen hygiene. Og, skrev saksbehandleren, når alt det andre var på plass, ville Jonny gjerne komme seg i arbeid.

Oppskriften på et nytt og bedre liv for Jonny var på plass.

Så hva skjedde de neste månedene?

Oppdaget konflikt

Byråkratiet kvernet sakte for Jonny. Tre uker etter at han ba om hjelp, så en ansatt i miljøtjenesten at noe var galt i Henrik Steffens gate. «Det virket som de tre som bor der, er i konflikt, men jeg vet ikke hvor gale det er», skrev hun i journalen. Den tredje i leiligheten var Helges utviklingshemmedes kjæreste, Lisa. Hun hadde flyttet inn høsten i forveien.

Men selv om de var tre, slet de med å betale husleie. Det var ikke nytt for Helges del. Tidligere hadde hjelpeapparatet ryddet opp for ham i både ubetalte regninger og forsøpling. Men nå var det nok. I februar ble det bestemt at Helge skulle kastes ut.

Dermed må sofa-soveren Jonny også ut.

I mars, før de skal flytte, forsøker han å komme i kontakt med en saksbehandler på Nav Madla. Han lykkes ikke.

Hva skal han gjøre? Hvor skal han bo?

Jonny vil prate

6. april kommer en e-post til NAV Madla fra et kommunalt kundesenter. De skriver at Jonny ønsker en avtale. På dette tidspunktet hadde Helge og Jonny trolig ikke funnet ny leilighet ennå. Hadde Jonny fortsatt håp om å komme seg vekk fra Helge?

NAV-medarbeideren ringer Jonny, men får ikke svar. Hun legger igjen beskjed, og inviterer ham til et møte 14. april.

Det er nøyaktig samme dag som Jonny og Helge signerer kontrakt med en privat utleier om en leilighet på Kampen. 20. april flytter de inn.

«Etter hva jeg forstår, blir han utnyttet av denne personen, så hva sier du?», spør NAV-veilederen i en epost til sin kollega på helse- og sosialkontoret, da Jonnys flytteplaner blir kjent.

«Vi hadde som plan å godkjenne han som vanskeligstilt boligsøker, selv om han ikke fyller krav om botid. Vet ikke om vi kan involvere oss når han får seg leilighet på det åpne marked», svarer saksbehandleren ved helse- og sosialkontoret.

I journalen skriver hun: «Det er noe bekymringsfullt at han flytter sammen med den personen han har bodd med til nå. Det er ting som tyder på at han har dårlig innflytelse på Jonny.»

Månedsleien var på 12.000 kroner. Jonny hadde ikke mottatt sosialhjelp på lenge. Ting flyter. Men Jonny og Helge har klart å avverge at de havner på gata. Naboer på Kampen ser Helge, kjæresten Lisa og Jonny komme med flyttelasset sitt i handlevogner. Og de tenker sitt.

26. april ble Madla helse- og sosialkontor kontaktet av Jonny for siste gang. «Jonny ringte hit i dag. Sier han har det bra og at han har flyttet med han som han nå har bodd sammen med i Henrik Steffens gate», skriver saksbehandleren.

Det er én hake Jonnys uttalelse: Sant eller ikke sant, Jonny sa nesten alltid at han hadde det bra.

Miljøtjeneste

26. april noterer saksbehandlerne også et viktig ønske fra Jonny: «Han sier det er greit at vi informerer om hans ønske om å få oppfølging av miljøtjenesten som kan gi ham råd og veiledning for å mestre en selvstendig botilværelse.»

Med andre ord: Madla helse- og sosialkontor skal gi kollegene på Eiganes og Tasta beskjed om at Jonny ønsker oppfølging i Kampens gate. Jonny har drøyt tre måneder igjen å leve. Sommeren skal bli brutal for ham. De siste to ukene med tortur skal til slutt ta livet av Jonny. Men Aftenbladet ser ingen spor etter at kommunen tar initiativ til å oppfylle ett av hans siste ønsker: Tilsyn og botrening i hans nye hjem i Kampensgata.

I stedet innvilget NAV 6000 kroner i måneden til husleie. Den ble utbetalt direkte til utleieren fra juni. Dermed ble det enda viktigere for Helge å holde Jonny i Kampensgata.

NAV Madla og Madla helse- og sosialkontor skrev hver sin korte rapport til Stavangers direktør for oppvekst og levekår etter Jonnys død. I rapportene står det ingenting om Jonnys ønske om miljøtjeneste i Kampensgata. Dermed er det også uvisst hvorfor han ikke fikk en slik tjeneste. Kunne Jonnys skjebne vært annerledes, om miljøtjenesten hadde fulgt ham opp?

I sluttrapporten hevdes det at Risvik sa at «alt er i orden». Omtrent på samme tid skal Helge ha tatt et wrestlinggrep på beina til Jonny og skadet ham så han nesten ikke klarte å gå, fordi Helge ikke fant fotballpokalene sine etter flyttingen.

Håpet

Like før midnatt natt til 13. august 2010 har Jonny André Risvik seks ribbensbrudd, brukket nese, brudd på kjevebenet, skuddsår, blåmerker og brennmerker over hele kroppen. Han kan nesten ikke gå, og kroppen er i ferd med å kollapse. De siste to ukene har han knapt fått mat eller drikke. Og det han har fått, har vært blandet med urin, avføring og sneiper.

Han svinger mellom selvmordstanker og å nære håp. På sine siste dager skal Jonny ha sagt til Helge at Nav visste at Helge slo Jonny til blods. Derfor ville Nav ha Helge ut av leiligheten. Helge chattet til en kompis om dette.

Ei venninne som chatter på MSN med Jonny like før han dør, oppfatter noe av det samme. Jonny ser nå mest ut som en levende død. Men han har fortsatt håp. Han tror fortsatt det er mulig å komme seg vekk.

«Eg har planlagt å flytte for mg sjøl,» skriver Jonny på MSN onsdag 11. august ved 21-tida. Halvannet døgn senere er han død.

LES OGSÅ:

Publisert:

Les også

  1. Jonnys siste uker

  2. Varsler etterspill i Kampen-saken

  3. Kommunen vil ikke granske Kampen-saken

  4. Jonnys sjanser

  1. Stavanger