Bent Høie mener to grupper har lidd mest under pandemien

Under koronaen har vi oppdaget hvor mye vi har savnet menneskelig nærhet. Bent Høie har stått i stormen, og fått befolkningen til selv å begrense smittespredningen. Derfor får han Aftenbladets statuett.

– Trygghet!

Noen ganger, når natten er som mørkest og Bent Høie føler at han er som et barn igjen, tenker han at de ikke har rett de som hevder at hjemlengsel hører barndommen til. Da skulle han ønske at han fikk lengte i fred til hjemmet på Randaberg, som ga ham kjærlighet og trygghet. Han vet hvor heldig han har vært i livets største lotteri, det du aldri selv kan påvirke utfallet av: Hvem som blir dine foreldre.

Og kanskje i kveld, når han og ektemannen Dag Terje ser skumringen krype ned fra fjellene og legge seg som et teppe over landskapet rundt hytta i Bjerkreim, vil han tenne et lys også for små, sårbare barn, for også denne kvelden vil de bli slått og mishandlet.

– Trygghet.

Han var heldig

Bent Høie blir stille. Ett ord kan romme mye. Menneskelig nærhet og berøring kan redde oss fra følelsesmessig forlis og ensomhet. Alt dette vet en helse- og omsorgsminister bedre enn de fleste; han må i jobben lytte til skildringer fra mange skakke liv.

– Jeg fikk fantastiske foreldre.

Øynene fylles. Diket brister.

– Tenker du ofte over hvor heldig du var?

– Ja, for jeg møter jo mange ...

Ny, kort pause.

– ... som ikke har vært så heldig i livets lotteri, og jeg ser hvilke katastrofale konsekvenser fraværet av voksnes kjærlighet har for dem resten av livet. Men jeg treffer også mange som har fått en dårlig start i livet, men som har klart seg godt fordi de møtte voksne som ga dem trygghet eller hjelp. Det kan gå bra selv om man ikke vinner i det første lotteriet.

Vil smitten øke?

Korona.

Man skulle tro at ordet fikk bekymringene til å henge som poser under øynene hans, manet frem gravalvoret i stemmen, og fikk ham til å konstant sjekke om avstanden til andre hele tiden var minst én meter, samtidig som han ustanselig spritet hendene. Men han er verken helsefanatiker eller fundamentalist.

Nei, Bent Høie ser ikke ut som han er tynget av verdens elendighet og dystre dødstall, selv om han siden mars har kjempet mot en usynlig fiende. På utallige pressekonferanser har han snakket om smitteregler og strenge tiltak. Om at vi bekjemper koronaen best ved å holde avstand.

Nå ringes annerledesjulen inn. Smittejulen?

Han frykter en tredje bølge vil slå inn over oss på nyåret. For vi vil være nærmere hverandre, være sammen med flere i julen.

Mange har blitt syke, noen svært alvorlig, litt over 400 nordmenn har dødd. Han mener to grupper har lidd mest under pandemien:

De mest sårbare barna.

Og de som har mistet jobben.

Når hjemmet blir farlig

– For de aller fleste barn er hjemmet den tryggeste plassen i verden, men for de mest sårbare er hjemmet det farligste stedet. Når vi iverksetter strenge tiltak for å bekjempe en pandemi, tvinger vi barn til å være mer på det farligste stedet, og vi tar fra dem de få stedene de kan være sammen med trygge voksne. Den skaden dette påfører barna, vil de bære med seg resten av livet. Deres lidelse er den mest alvorlige og langvarige skaden av pandemien.

– Hva kan vi gjøre for å dempe deres smerte?

– Vi må være til stede for dem og bry oss om dem.

Høie var urokkelig da kommuner ville bruke skolenes helsetjeneste til andre oppgaver da undervisningsrommene åpnet igjen. Nei, var hans bastante svar. Hvorfor så steil?

– Døren inn til skolehelsetjenesten er den de sårbare barna føler de trygt kan banke på. Hvis den er stengt fordi helsesykepleieren driver med smittesporing, en jobb andre kan gjøre like godt, ville kommunene ha prioritert helt feil.

Disse barna svikter vi hele tiden, enten fordi vi ikke ser dem, eller fordi ikke nok blir gjort for å hjelpe dem. Nå er de blitt enda mindre synlige. Bekjempelsen av koronaviruset har dessverre slike negative konsekvenser. Vi kan gi mer penger til ekstraordinær innsats for barna, og gjøre alt for å opprettholde tilbudene til dem, men det vil kun være å lappe på noe som beklageligvis ikke er godt nok.

– Noen rammes dessverre

Vi hadde ikke klart å gjennomføre de strenge tiltakene uten at noen ble rammet. Dessverre, nei. Har resultatet av tiltakene vært verd prisen? Burde vi ha åpnet samfunnet mer opp? Kanskje en besnærende tanke, men når vi ser til landene som ikke har hatt kontroll på smitten, er ikke konsekvensene at de har klart å gi masse hjelp Situasjonen er motsatt: Samfunnet er blitt enda mer nedstengt og lukket. Barn i mange europeiske land har ikke fått lov til å være ute av leiligheten i lang tid. Alternativene til hvordan Norge har håndtert utfordringene har ofte rammet innbyggerne hardere og mer dramatisk.

– Jeg føler også med dem som har mistet jobben. Vi vet at arbeidsledighet kan ha langvarige og dramatiske konsekvenser for dem som rammes.

Bent Høie understreker at vi kommer til å ha koronaviruset med oss videre. Men vi kan leve med det, hvis vi lykkes med å få en vaksine som virker. Da vil korona kunne være som en slags årlig influensa; noen vil bli syke av den, men for samfunnet vil ikke utfordringene være store.

Kanskje en normal sommer?

Når kan vi leve som før? Han aner ikke hvor mange ganger han har fått spørsmålet, det kan snart loggføres i nasjonalt traumeregister. Selv en helseminister er ikke synsk, så Høie er forsiktig med å utbasunere bastante sannheter. Sommeren 2021 er det mest optimistiske svaret. – Hvis flere av vaksinene kommer som forventet, vil vi ha vaksinert store deler av den norske befolkningen innen sommeren. Da vil vi ha behov for færre og ikke så strenge smittetiltak. Kanskje kan vi også reise fritt i Europa.

– Hvordan gjøre fordelingen av vaksinen rettferdig?

– Vi har valgt å si at liv og helse er viktigst. De som er mest utsatte for å bli alvorlig syke og som kan dø, er først i køen. Så skal vi beskytte helsepersonellet som er i frontlinjen i kampen mot viruset. Vi vet ikke nå sikkert om vaksinene vil beskytte mot smitte mellom mennesker. De reduserer risikoen for å bli alvorlig syk og dø. Hadde vi vært trygge på at de stoppet smitten, ville kanskje prioriteringen blitt annerledes, og for eksempel helsepersonell ville blitt flytt lengre frem i køen.

– Hvor er din plass i køen?

– Som 49-åring kommer jeg nok ganske langt bak i køen.

Rollen som nasjonens utrettelige korsfarer mot en dødelig fiende gir ingen særbehandling eller privilegier. Dersom regjeringen følger Folkehelseinstituttets anbefalinger, vil han vaksineres i den niende gruppen. Før sprøyten stikkes i ham, har allerede 2,1 millioner nordmenn blitt vaksinert.

Har bestått solidaritetstesten

– Velferdssamfunnet har i veldig stor grad bestått solidaritetstesten. Vi har alle ofret noe under pandemien. Noen svært mye, mange av dem for å beskytte andre enn seg selv. Ungdommen har imponert meg. De er en gruppe som i liten grad blir alvorlig syke. Men de har ofret mye som er viktig når du er ung: Å være sammen med andre mennesker, kanskje få etablert deg som student på et helt nytt sted og få venner der, men så blir de sittende alene på en hybel. Mange drømmer om å treffe kjæresten de skal dele resten av livet med. Brått er deres tilværelse satt på pause.

Men denne oppofrelsen har de vært villig til, ikke fordi noen har gitt dem streng beskjed, men fordi de har forstått at dette var nødvendig for å beskytte andre som tåler viruset dårligere. Deres handling og modne klokskap har vært enormt viktig for at smitten ikke har eksplodert.

Men det er ikke bare de unges innsats som får ham til å hente frem skinnende karakteristikker. Alle fortjener ros.

– Hvis innbyggerne kun hadde tillit til myndighetene, ville vi aldri lyktes med å holde viruset sånn noenlunde under kontroll. Hvis vi ikke trodde at naboen fulgte smitterådene, ville vi også ignorert dem. Hvis de rundt oss ikke holdt én meters avstand, ikke brydde seg om hvor mange de var sammen med, ville vi ha tenkt: Da trenger jeg heller ikke gjøre det. At alle sammen gjør en felles innsats har formidabel betydning. Folk har vært utrolig flinke til å ta situasjonen på alvor og stille opp for hverandre. Vi har kommet ut av de to smittebølgene takket være hver enkelts bidrag.

Han har messet sitt budskap med lavmælt kraft siden mars. Pressekonferanser. Intervjuer. Diskusjoner i regjeringen. Spørsmålene har tårnet seg. Noen ganger har han ikke hatt gode svar. For slik er dette viruset; ingen vet sikkert hvordan det best kan nedkjempes. Har han noen gang vært mer populær, mer beundret? Én ting er sikkert: Aldri har han vært mer kjent. Han smiler litt brydd. Jo visst har komplimentene flommet, men noe kritikk har han også fått. For slik er en politikers liv; noen vil alltid kritisere og problematisere ditt standpunkt. Men et helt voksenliv på politikkens slagmark har utrustet ham med selektiv hørsel og evne til å la kritikk prelle av.

Ikke typen til å gruble

Har alle hans avgjørelser de siste månedene vært kloke? Eller har han tatt feil? Som politiker er han trent til å virke overbevisende. Men når han snakker om koronaen er han mindre skråsikker, mer tvilende. Han sier at tiden vil vise, nå er det for tidlig til bastante konklusjoner.

– Jeg grubler sjelden over hva som er gjort. Du må ikke la tvilen få styre så mye at du ikke evner å ta en beslutning, men beslutningsevnen må ikke være så sterk at du ikke er i stand til å tvile. Myndighetene iverksetter tiltak vi tror er de rette, men vi er ikke sikre. Norge har klart seg mye bedre enn mange andre land, men vi kan ikke nå konkludere med at vi har lyktes. Fasiten må vi vente lenge på.

Hvilken påvirkning korona kan ha på psykisk helse, mener Høie er for tidlig å konkludere om. Det han vet er at tidlig i pandemien var psykisk helse litt dårligere. Tegn tyder nå på en oppblomstring av psykiske lidelser i byer og tettsteder med mest smitte og strengest tiltak. I Rogaland er ingen alarmerende endringer registrert.

– De som fra før hadde dårlig psykisk helse følte at personlige problemer ble lettere å takle i begynnelsen av koronaen. Kanskje fordi vi kom i et fellesskap med andre der alle hadde tøffe utfordringer. Deres innsats var like viktig som alle andres i et samfunn som sloss mot koronaen. For oss som hadde få bekymringer før 12. mars, og kanskje for første gang opplevde stor motstand og usikkerhet, ble dagene mer kompliserte og uforståelige. Vi må være forberedt på at en større gruppe mennesker vil ha fått varige psykiske helseplager som følge av effekten koronaen har på hver enkelt og samfunnet.

– Vi straffer i stedet for å hjelpe

Han var i mange år en sterk motstander av å avkriminalisere bruk av illegale rusmidler. Han argumenterte også mot at Norge skulle følge i Portugals fotspor: På slutten av 1990-tallet var 98 prosent av pasientene i rusbehandling heroinavhengige. Overdosedødsfallene var mange. Politikerne i Portugal bestemte seg derfor for å avkriminalisere alle narkotiske stoffer. Kjøp og besittelse av brukerdoser av stoffer som blant andre cannabis, kokain og heroin er ikke lenger straffbart.

Bent Høie lyttet likevel og dypdykket i tykke forskningsrapporter – og trakk sin konklusjon: Han hadde tatt feil. Avkriminaliseringen i Portugal var ikke det samme som legalisering. Narkotikabruk var fremdeles ulovlig, men ingen ble straffeforfulgt. Politikerne ville hjelpe misbrukere, ikke straffe dem.

Han fikk sitt eget parti, Høyre, til å endre standpunkt. Snart legger regjeringen frem «en historisk reform». Budskapet i den gjør ham oppriktig glad:

– Straff er feil virkemiddel overfor mennesker som er syke og som har en avhengighet. Samfunnet skal i stedet tilby helsehjelp. – Straff virker stigmatiserende.

Vi har vært så fokusert på å straffe at vi har skjøvet rusavhengige lenger ut i grøften i stedet for å hjelpe dem. Det er ganske vondt å tenke på at veldig mange av dem som har et alvorlig rusproblem sliter som følge av at de har opplevd den mest alvorlige kriminaliteten i samfunnet; vold og overgrep da de var barn. Og så har samfunnets reaksjon på deres vonde oppvekst vært å kriminalisere dem og deres sykdom. Vår politikk har ført til at vi ikke har klart å hjelpe noen av samfunnets mest sårbare.

Jeg er fremdeles motstander av å legalisere narkotika, og er opptatt av å redusere rusbruk og risikoen den skaper for avhengighet. Men bruk og besittelse av illegale midler, som ikke selges videre til andre, skal ikke lenger være en handling man straffes for, men som man vil få hjelp for.

Håpet er at det han omtaler som «en av de viktigste sosiale reformene i vår tid» skal være satt ut i live i 2022.

En verbal mitraljøse?

Når Bent Høie snakker, er setningene velformulerte og budskapet lettfattelig formidlet. Over 30 år i politikken har ikke gjort ham til en floskelrobot. Han tenker seg lenge om før han svarer. Når han snakker om samfunnets utstøtte, blir stemmeleiet mykere, ordene mer omsorgsfulle, budskapet varmere. Retorikken ville nok ikke ha vekket menigheter til jublende frelse, men så har han heller aldri påstått at han er en forkynner av hemningsløs glede og evig begeistring. Men snakketøyet har sjelden sviktet ham.

– Jeg var visstnok utadvendt som barn. Mor sier jeg snakket mye. Da jeg var med henne på handelslaget på Randaberg, gikk kjeften i ett. Jeg snakket med alle vi traff. Slik er jeg ikke lenger. Litt introvert, kanskje fordi jeg sammenligner meg med min ekstremt ekstroverte ektemann. Jeg trives best utenfor flombelysning, sammen med få mennesker. Jeg blir nok heller aldri en stor taler.

Første gangen han reiste seg i en forsamling, var i storesøsterens bryllup. Han fortalte en vits. Han husker den ikke lenger, men minnes at gjestene lo.

Når Bent Høie snakker offentlig, har han øvd mye på talen. Da leser han den høyt igjen og igjen foran kolleger som oppmuntrer og korrigerer. Han har fått ros for mange av talene under pressekonferansene: De er kloke, nære og varme.

– Når jeg lytter til talene i etterkant, innser jeg at de ikke er elegant fremført. Men budskapet er viktigere enn talegavene. Jeg er alltid litt urolig før jeg tar ordet. Jeg er ikke utstyrt med overvettes mye utadvendt energi. Men å være nervøs bidrar i hvert fall til litt mer glødende intensitet.

Han kan heller ikke roses for å ha englerøst. Han bekjenner at han er helt umusikalsk. Riktignok sa han ja til være med i en video til Den norske kirke, med håp om å spre digital julestemning. Sammen med kjente og mindre kjente mennesker fremfører han «Deilig er jorden».

– Jeg synger ikke. Mer forsiktig snakking med litt antydning til tone.

Hvordan fortelle hemmeligheten?

Arket lå hvitt foran ham. I hånden hvilte pennen. Hvordan skulle brevet hjem starte? Hvordan skulle han fortelle dem den store, lykkelige nyheten? Foreldrene hadde støttet alle valgene han og de to søstrene hadde tatt. Selv om de ikke fulgte rådene fra moren og faren, var de alltid trygge på at de hadde deres kjærlighet.

Men hvordan ville de reagere på hans livsvalg?

Han så seg rundt i leiligheten i Stavanger. Han var 25 år, var tungt engasjert i lokalpolitikken, og var ordfører Leif Johan Sevlands våpendrager. Blikket søkte ut av vinduet. I noen stille sekunder så han for seg foreldrenes ansikter: Åpne. Trygge. Varme.

Ordene vokste frem på arket:

«Kjære mor og far!»

Han skriver et kort brev. Et nøkternt budskap, men som rommer en stor lykke. Han forteller at han har fått seg kjæreste. Dag Terje har flyttet inn hos ham. De skal reise på helgetur til Amsterdam, men når de er tilbake søndag, vil han komme på besøk.

Han er lettet når brevet glir ned i postkassen. I en god stund har han tenkt å fortelle foreldrene at han er homofil, men har utsatt brevskrivingen til han visste hvordan budskapet skulle formidles.

Naturlig å bli bekymret

– Jeg skrev brevet fordi jeg mente de da kunne få snakke sammen og reflektere over hva jeg fortalte før jeg kom hjem til dem. Dersom man er redd for hvordan foreldre vil reagere, kan et brev være en smart måte å fortelle på. Deres første reaksjon var den som er naturlig for de aller fleste foreldre; en bekymring for hvordan livet ville bli for meg, andres reaksjoner på min legning – og ikke minst et sterkt ønske at jeg skulle få oppleve lykke. De uttrykte aldri at de ikke aksepterte og støttet meg.

Den første reaksjonen skal man leve med hele livet, både barnet som forteller og foreldrene. Man kan be om unnskyldning og få tilgivelse for harde ord som har falt, men de kan aldri tas tilbake. De voksnes urinstinkt er å beskytte, og noen ganger viser ikke omsorgen seg på en rasjonell måte om man ikke har fått tenkt seg om.

– Hvordan ble du møtt da du kom hjem søndagskvelden?

– Veldig godt, som alltid.

Han skrev også til Janne Johnsen, nær venn og partifelle, og ba henne informere den nærmeste kretsen. Slik unngikk han rykter.

Gå til den du stoler mest på

Som en kjent person, voksen, i partnerskap og bosatt urbant, innser han at han lettere kan være åpen homofil. Hvilket råd vil han gi til unge som slåss for aksept for sin legning, og som bare vil fortelle hele verden om hvor fantastisk det er å elske et annet menneske, uansett kjønn?

– Du må prøve å fortelle det først til den personen du er tryggest på. Erfaringen er at de fleste takler budskapet mye bedre enn hva du frykter. Når vi har sagt noe høyt, blir innholdet mindre alvorlig, ikke lenger så farlig.

Han sier at kampen for respekt ennå ikke er over. Pride, feiringen av skeiv kjærlighet og kjønns- og seksualitetsmangfold, er blitt en folkefest. – Da kan vi homofile menn og lesbiske kvinner, som stort sett har vunnet frem med de fleste sakene vi har kjempet for, lett tenke at nå er kampen over. Virkeligheten er at mange, blant andre transpersoner, fremdeles opplever mye diskriminering og trakassering, beklageligvis også fra skeive.

– Er du et forbilde for andre skeive?

– Noen sier jeg er det, og da blir jeg glad. Unge mennesker skal kunne se seg rundt i samfunnet etter personer som de kan identifisere seg med. Noen vil se til meg, eller velge andre forbilder.

Vil ikke settes i én bås

Da han ble valgt inn på Stortinget, valgte han bevisst å ikke å uttale seg mest om homopolitikk. Hans politiske engasjement startet ikke med erkjennelsen av hans seksuelle legning, men saker som handlet om helse og skole. I 2000 var han den andre stortingsrepresentanten som hadde inngått partnerskap.

– Veldig få politikere var åpne homofile. For å fremme homokampen kunne jeg brukt intervjuer til å få oppmerksomhet om den. Men jeg ville ikke bli plassert i en bås som var altfor trang. Det handlet ikke om at jeg ikke var stolt over hvem jeg var eller var redd for å ta kampen, men jeg ville ikke bli fratatt muligheten til å være en stemme i de sakene jeg var engasjert i. Utfordringen for oss som representerer minoriteter i samfunnet, enten vi er homofile eller kommer fra flerkulturelle samfunn, er at vi plasseres i en bås. Og alt vi tenker, mener, gjør og sier blir relatert til denne delen av vår identitet. Dette er jo kjernen i diskriminering: Å ta én egenskap og definere mennesket ut fra den.

Han er kristen. Han bygger troen på en overbevisning om at størst av alt er kjærligheten. Jesus er et forbilde.

Han har kranglet med andre kristne som mener at menn ikke kan leve sammen med menn. Da lederen for Kristen Idrettskontakt, et forbilde for mange barn og unge, sammenlignet det å ha en homofil leder på en leir for kristne med å ha en instruktør som spiser kjøtt på en leir for veganere, ble Høie opprørt. Han skrev:

«En tydeligere beskjed om å være uønsket, er det lenge siden skeive barn og unge har fått. Fra det miljøet der de har vennene sine og dyrker sin viktigste interesse. En livsfarlig beskjed. Fortsatt er seksuell legning en hovedårsak til at barn og unge vurderer å avslutte livet sitt.»

Og han la til: Faren er større hvis de er med i en religiøs gruppe.

– Vær den beste utgaven av deg selv

– Mennesker må få lov til å være seg selv. Vi må prøve å være den beste utgaven av oss selv og være gode nok. Da jeg vokste opp på Randaberg, skulle du ikke skille deg ut, være annerledes eller bedre enn andre. Dagens ungdom får hele tiden høre at de er helt unike og kan bli hva de vil. Det er også en stor belastning. Hvorfor skal du bli forskallingssnekker og ikke heller forfatter i New York? Få kan bli litterære suksesser i verdensmetropolen.

Vi må finne en middelvei i livet; Det betyr ikke at du ikke skal ha ambisjoner i livet eller trenger å forbedre deg, men du er god nok som du er. Bry deg om andre.

Høies politiske kraft nøres av en tro på å ville være noe for andre mennesker. Hans egen tilværelse handler om å være til stede for de han elsker – og for de som trenger hans stemme.

– Hvem er de?

– De som ikke er sterke nok til å rope høyt nok til at samfunnet ser deres behov for hjelp. Jeg har engasjert meg mest for rusavhengige og mennesker med psykiske helseutfordringer. De aller fleste som sliter psykisk, får problemene i barne- og ungdomsårene. Ofte trenger de litt hjelp for å bli friske. Hvis de ikke får hjelp, kan de livsvarige konsekvensene være utrolig dramatiske. Vi kunne unngått at de droppet ut av videregående skole, at de ble kronisk syke. Viljen til å ta dette samfunnsproblemet på alvor har manglet.

Han husker da han kom inn i fylkestinget som 19-åring. Da hadde ikke Rogaland et eneste eget tilbud til unge mennesker med psykiske plager. Han delte sin bekymring i et møte. Og fikk klar tilbakemelding fra en av de eldre politikerne: Dette er bare en motegreie som kommer til å gå over.

– Utsagnet er ganske betegnende for holdningen mennesker med psykiske problemer møter hos andre: Du må ta seg sammen. Til rusavhengige er budskapet: Slutt å drikk eller bruk narkotika. Hvis du ikke gjør som vi sier, straffer vi deg til du forstår ditt eget beste.

Barndommens trassighet

Han snakker mye om å hjelpe andre. Selv er han ikke så flink til å ta imot råd eller praktisk støtte fra andre. Han tror han fikser alle oppgaver best selv. Han unnskylder seg med at han aldri ble helt kvitt barndommens trassighet. Men han innser at andre kan la seg irritere av dette sterke personlighetstrekket.

I 20 år har han vært gift med energiske og høylytte Dag Terje Klarp Solvang. De har godtatt at også kjærligheten er en berg-og-dal-bane, men heldigvis med flest oppturer. – Hvis jeg skulle gi et råd til andre, må det være at du ikke må bruke resten av livet på å forsøke å forandre den personen du forelsker deg i. Det vil bli slitsomt.

Han kan ikke huske når han ble kristen. Flere ganger har han måttet ta stilling til troen: Ved konfirmasjonen. Da han skulle inngå partnerskap med humanisten Dag Terje. Er jeg kristen? Vil jeg være en del av en kirke som noen ganger tramper på dem som ikke er heteroseksuelle? Hver gang har svaret blitt ja. Kirkedemokratiet har beveget seg i en mer åpen og liberal holdning etter å ha blitt skilt fra staten.

Tro og tilgivelse

– Troens viktigste ledestjerner er kjærlighet og tilgivelse. Og kjærligheten ligger i bunn av tilgivelsen. Vi mennesker trenger tilgivelse. Jeg prøver å være et menneske som tilgir lett.

– Hva ber du om?

– Jeg ber ikke bønn hver kveld. Når livet er vanskelig, opplever jeg at bønnen gir kraft og støtte. Og noen ganger ber jeg av takknemlighet. Jeg har mye å takke livet for. For jeg har vært heldig.

Kjærlighet.

Han smaker på ordet. Tenker seg om. Så sier han:

– Ikke bare den intime kjærligheten i et parforhold, men også å bli satt pris på av andre mennesker, bli sett som det fantastiske eventyret du er. Å oppleve andres nærhet og berøring er viktig for lykkefølelsen. Vår plutselige tap av dette under koronaen har vært smertefullt.

Å oppleve ensomhet over tid er like helseskadelig som å røyke 11 sigaretter om dagen, viser forskning. Dette er ikke en oppfordring til å røyke, men forteller oss hvor utrolig viktig menneskelig kontakt er. Mennesker er menneskers beste medisin. Derfor må vi åpne våre hjerter for kjærligheten og lyset som finnes i de andre.