MINNEORD: Roland Lengauer var en orginal, antakelig genial, en elskelig galning, oppfarende, høylytt og ubehøvlet når han ikke valgte å være elegant. Og han var aldri, aldri kjedelig.

Stavanger har mistet en av sine fremste innbyggere. Skjønt Lengauer vokste opp i Tønsberg sammen med moren. Hun introduserte ham for kunsten.

— Mor la fra seg et stykke leire og gikk, sa Roland.

Han trykket på leireklumpen. Det ble utstillinger av det og senere et levebrød.

Men som tyskerunge slapp han ikke unna pøbelen. Lengauer var ikke ferdig med tenårene da han pengelens oppsøkte faren i en landsby nær München. To dager etterpå sluttet han å stamme.

Han slo seg til i Tyskland, tok kunstutdannelse og gikk i lære hos den internasjonale storheten Robert Jacobsen. Han tok flere slags jobber, men etablerte seg som kunstner.

Tilfeldigheter førte ham til Stavanger for over 30 år siden. Her var han intendant i Stavanger kunstforening i 16-17 år. Lengauer hevdet til det siste at han ble tvunget til å gå fordi han ville avdekke innavlede innkjøpsordninger, lokalmafia og kameraderi.

— Jeg har hatt en egen evne til å provosere. En må det for å få ting i gang.

Lengauer brydde seg ikke det minste om hva som var moderne innenfor kunsten. Han holdt på sitt. Både humor og alvor, det guddommelige og det jordnære fant sin naturlige plass. Og som lærer delte han kunnskapen med flere.

I Stavanger er han mest kjent for «Korsveien», som i årevis ble utstilt i Domkirken.

Hans forhold til kvinner var komplisert, men som katolikk regnet han seg som gift.

Lengauer var glad i unger og regnet minst fem som sine. Han kjempet de siste årene for å få tilbringe mest mulig tid med dem. Like vennlig innstilt var han ikke alltid overfor voksne.

Roland Lengauer kunne være nådeløs overfor motstandere og dem han så på som middelmådigheter. Han gikk ikke av veien for en strid, men var han først blitt din venn, var han usvikelig tro-fast, inntil døden. Han etterlater seg et tomrom i alle oss som var glade i ham.

Steinar Brandslet