- Spiser du ikke nå, så dør du

Å tulle med maten kan fort bli en lek med døden. Det vet Kristin Notland (26) alt om.

Sommeren 2011 er Kristin Notland så sliten og tynn etter flere år med spiseforstyrrelser at hun etter mas fra moren kommer seg til en lege. Blodprøvene avslører hvor dårlig hun er, og en måned senere er hun under behandlingen hos RASP (Regional avdeling for spiseforstyrrelser). Kristin er 49 kilo på det tynneste .Med en BMI på 16 er hun undervektig.

Hun husker det godt der hun sitter i en stol under innskrivingssamtalen med legen vis-à-vis. Han sier:

Om du ikke begynner å spise nå, så dør du…

— Det brydde jeg meg ikke om. Etter samtalen, tenkte jeg bare på om jeg skulle ta den korte eller lange løpeturen i Frognerparken.

Å forbrenne nye kalorier var viktigere for Kristin enn advarselen.

Mellomrom mellom bena

Kristin Notland har brukt mange år å komme ut av sitt anoreksihelvete. I 2006 går hun i 2. klasse på videregående i Trondheim. Er misfornøyd med kroppen sin og tenker stadig på å forandre den.

Men det blir med tanken. Helt til hun får en betennelse i bukspyttkjertelen som fører til at alt hun spiser og drikker, kommer opp igjen. Ufrivillig. Etter en stund har hun mistet ti kilo.

— Jeg var farlig fornøyd med kiloene som forsvant, og likte min nye kropp. Jeg hadde lenge hatt en forestilling om at den ville være fint med mellomrom mellom bena når jeg sto vanlig rett opp og ned. Ja, det var mellomrom mellom bena det gjaldt, sier hun til Aftenposten.

Kristin blir trigget, får blod på tann. Spiser stadig mindre og løper mer. Veier seg flere ganger daglig og har stålkontroll på kaloriene.

— Jeg trente morgen som kveld og hadde som mål å løpe av meg alle kaloriene jeg puttet inn. Min eneste tanke var at telleverket mitt skulle gå i null.

Livsfarlig

— Rundt 50.000 nordmenn lider av en spiseforstyrrelse, men det kan være flere. Av dem har 3000 anoreksi, sier Øyvind Rø, professor i psykiatri og forskningsleder ved RASP.

De fleste som rammes, er kvinner. Kun én av ti er menn, men mørketallene er høye.

Rø sier at det ikke foreligger norske data på om forekomsten av spiseforstyrrelser er økende eller ikke, men at flere studier peker på økt kroppsmisnøye uten at man kan dokumentere en sammenheng.

Lege Marianne Hatle, spesialist i psykiatri og leder for Spiseforstyrrelsesklinikken i Oslo, bekrefter at det er usikkerhet om hvorvidt stadig flere blir spisesyke.

— Men mange studier viser at det er stadig flere middelaldrende kvinner og barn som rammes. Kvinner over 50 år og jenter helt ned til 10 års alder, sier Hatle.

Det forskning slår fast, er at anoreksi er den psykiske lidelsen i Norge som har høyest dødelighet. Ifølge Statens helsetilsyn er risikoen for tidlig død fire til ti ganger høyere for anorektikere sammenlignet med normalbefolkningen (personer med samme kjønn og alder).

— Den høye dødeligheten og de store skadene som kan oppstå, er undervurdert og underkommunisert, sier både Rø og Hatle.

De alvorligste komplikasjonene ved sykdommen, sier de to, er hjertesvikt, benskjørhet, uønsket barnløshet og selvmord.

Mammamirakel

Kristin Notland har datteren Linnea på seks måneder trygt i sine armer. Stuen i Stjørdal utenfor Trondheim er lys og hjemmekoselig, og det er kaffe på kannen, rundstykker og druer på fat.

Før hun kom til RASP, gikk Notland til psykolog og var innstilt på å bli bedre, men det meste ble verre. Hun spiser en rugsprø-kjeks og litt melon, rundt 200 kalorier daglig. Så får hun prolaps i tarmen og må opereres. Kirurgene klarer ikke å lukke sårene, mangelen på næring over lang tid gjør at de ikke gror.

-Legen ville legge meg inn, men jeg hadde begynt på sosionomstudier i Oslo og ønsket veldig å kombinere studier og behandling. Så jeg fikk lov til å begynne i poliklinisk behandling to ganger i uken med samtaler, måltidsstøtte og kostplan.

Hun begynner å loggføre både hva hun spiser og hva hun tenker. Hjemme i stuen i ligger de hvite arkene sirlig i to ringpermer. Dokumentasjon på hvor syk Kristin var, hvor deprimert og svak hun var, men også sterk. Inne på baderommet står en vekt . Bare et tall har hun skrevet med tusj.

-Hadde jeg visst hvor tøft det skulle bli å gå i behandling, hadde jeg nektet. Jeg tenkte noen ganger at jeg ikke orket mer, og det betydde ingenting om jeg levde eller var død. Behandlingen var brutal. Jeg skulle spise 1/4 brødskive! Som anorektiker tror man at man har kontroll, men man er helt uten.

Men behandlingen og samtalene hjelper. Anoreksien slipper litt taket etter hvert, angsten og redselen også.

-Det tok to år på Ullevål. Jeg har mye å takke behandlerne mine for, tenk at de holdt ut med meg og trodde på meg. De sa jeg kom til å bli frisk, en dag…

Nå er Kristin gift med Einar.

-Han pusher og oppmuntrer meg som bare han kan, og på dager der jeg sliter med å få i meg mat, støtter han meg. Jeg spiser stort sett bra nå, og treningen er lystbetont, ikke tvangspreget. De anorektiske tankene mine er ikke borte, kanskje de aldri forsvinner. Men jeg har innsett at det å sulte seg ikke er løsningen uansett utfordringer.

I tillegg til å være mamma, jobber Kristin deltid, og hun holder foredrag om spiseforstyrrelsen sin.

-Mange unge, jenter, men også gutter, sliter med kroppsbildet sitt. Presset rundt sunnhet, trening og utseende er veldig stort. Mitt budskap er at spiseforstyrrelser er en sykdom som kommer snikende. Den er så lett å få, så vanskelig å bli kvitt.

Flere voksne blir syke

De fleste som får en spiseforstyrrelse, er i tenårene.

-Flertallet av dem som lider av spiseforstyrrelser, er i alderen 15— 44 år. Nå i senere tid viser internasjonale rapporter at sykdommen også er et økende problem for middelaldrende kvinner, de over 50 år. Dette er i hovedsak pasienter med tidligere problemer som får tilbakefall, eller har levd med sykdommen i noen år og blitt dårligere av ulike årsaker, sier Marianne Hatle.

Øyvind Rø mener økt forekomst etter 50 år skyldes at noen drar med seg spiseforstyrrelsen fra ungdom til voksen alder.

-Men jeg tror også at det er skjerpet fokus på mat, vekt og kropp hos voksne som i neste omgang medfører økt risiko for å bli syk.

De fleste fagfolk er enig i at årsaken til sykdommen er et ytre tegn på vanskelige følelser ofte knyttet til selvfølelsen. At matinntaket hos en person med spiseforstyrrelser ikke er styrt av sult eller metthetsfølelse alene, men et samspill mellom psykologiske og biologiske faktorer.

Sykdomsgissel

Som det var for Roger Sagmoen.

31-åringen går bortover sykehuskorridoren, inn en dør og står snart ved vekten. Som alltid er veiedagen vanskelig. Han merker uroen i kroppen.

-Jeg vet jeg må opp i vekt for å bli frisk, for det er farlig for kroppen min å spise så lite som jeg gjør. Samtidig er jeg redd for å gå opp i vekt, da mister jeg kontrollen. Jeg er et sykdomsgissel.

Ullevål sykehus i februar. Bygning nummer 37, RASP (Regional avdeling for spiseforstyrrelser) har sett bedre dager. På noen vegger flasser malingen av, korridorene er gulgrønne, og det er vinyl på gulvet. På en av dørene i femte etasje, døgnbehandlingsenheten for voksne, henger et hvitt A-3 ark. Roger står det skrevet med barnlige bokstaver. Fargene er oppmuntrende, og det er tegnet en blå himmel og hjerter i lilla og rødt.

Innenfor døren bor Sagmoen. Forsikringsanalytiker fra Elverum, nå bosatt på Ottestad utenfor Hamar. Han kom hit torsdag 6. november i fjor. Da veide han 45,5 kilo. Han er undervektig, underernært, innlagt med diagnosen anoreksi. RASP behandler bare dem som er aller sykest av en spiseforstyrrelse. Posten for voksne har 12 senger, det er opp til seks måneders ventelister for å komme hit.

Vil, men kan ikke spise

Roger Sagmoen vil ikke dø og sier han forstår hva han utsetter kroppen for.

-Jeg vil leve, men vil ikke legge på meg. Så hva vil jeg...? Det er som å spørre engelen og djevelen. To krefter som jobber mot hverandre inne i meg. To stemmer som gir ulike befalinger. Jeg er så sliten. Tankene surrer hele tiden. Om forrige måltid, neste måltid, ikke noe måltid.

Hans behandler, psykolog Ruth Lindefjeld, er også enhetsleder ved RASP. Hun sier det sånn:

-De fleste med anoreksi sliter med ambivalensen. De vil bli friske, men for å bli frisk må man også legge på seg, noe som er vanskelig for anorektikerne. Pasientene trenger mat og må spise, men opplever det som stressende og angstfylt. De vil og vil ikke, stritter imot fordi redselen for å miste kontrollen er så stor.

Vekten raser nedover

Anoreksi, sier Lindefjeld, handler mye om opplevelse av å ha kontroll. Å ta kontrollen fra noen skaper en motreaksjon. Prosjektet med å opprettholde undervekten gir en trygghetsfølelse.

Roger Sagmoen husker godt den dagen det hele starter: 23. november 2003. Han har vært hjemme hos foreldrene i Brumunddal for å feire morens bursdag. Økonomistudenten sitter på toget til Rena og føler seg dårlig. Han går til legen og får beskjed om at han har lavt stoffskifte. 20-åringen legger om kostholdet, som besto i mye kjapt laget mat, som pizza, pølser og ferdigretter. Men han blir ikke syk over natten. Sakte, men sikkert øker han treningsmengden og minsker matinntaket. Karbonaden i lunsjen blir salami, salami blir kokt skinke. Etter hvert bare salat.

«Jeg kunne dra på Kiwi for å kjøpe fiskeburgere, men hadde de ikke den sorten med minst kaloriinnhold, dro jeg videre til Rimi, Joker eller Meny ... Jeg veide all maten og visste alltid hvor mange kalorier jeg kunne unne meg».

Først da han julen 2013 ser en kvinne på TV som forteller om sin ortoreksi (overdrevet fokus på sunn mat og trening, red.anm.), forstår han at han selv er syk.

— I 2010 veide jeg 75 kilo. Sommeren tre år senere viste vekten rundt 45 kilo, og jeg innså at jeg trengte hjelp.

Han får hjelp på RASP, men skrives ut for tidlig, og vel hjemme går vekten igjen nedover. I november i fjor er han desperat.

-Når jeg trente, fikk jeg ikke puls, armene mine dunstet bort, som om følelsen i dem forsvant. Det gjorde meg redd.

Hjernen blir mindre

Roger Sagmoen hadde god grunn for sin engstelse. Lav puls, lav temperatur og lavt blodtrykk er symptomer på anoreksi. Og undervekt påvirker alle kroppens organer, vev og funksjoner. Også hjernens, viser ny forskning.

-Under- og feilernæring påvirker hjernens størrelse og sannsynligvis dens funksjon. Resultater av forskningsstudier viser litt ulike funn. Noen peker på at endringene består når man blir frisk, andre finner ingen forskjell i hjernens struktur etter at pasienten er blitt frisk, forklarer Øyvind Rø.

Det man er mer sikre på, er at pasientene ofte blir mer tvangsmessige i sin tenkning og adferd når hjernen påvirkes av alvorlig underernæring.

-Hun eller han blir mer opptatt av detaljer, har vanskeligheter med å kunne skifte mentalt fokus, blir mer nedstemt og angstpreget. Og mister dessuten vitaliteten. De fysiologiske konsekvensene av undervekt opprettholder spiseforstyrrelsestankegangen og kan samtidig være med å dempe andre ubehagelige følelser, sier Rø.

Han sier han ikke vet hvor mange som er blitt friske etter behandling på RASP.

-Generelt pleier vi å si at halvparten blir helt friske, 30 prosent betydelig bedre, mens 20 prosent utvikler langvarige spiseforstyrrelser. Det kan ta flere år å bli frisk, forteller Rø.

Slik det var for Heidi-Elèn Halvorsen (37).

Hun har akkurat skiftet fra jeans til treningstøy og er klar for en treningsøkt i Akropolis treningsstudio i Drammen. Det er gått 17 år siden hun var 20 år og bodde på Røa i Oslo. Da hun trakk fra gardinene i stuen og i smug jafset i seg loff, pizza og alt mulig annet. For så å finne frem tilitersbøtten hun kunne spy i.

Heidi legger ikke noe imellom da vi sitter og prater i stuen i hjemmet hennes i Øvre Eiker. Hun er ærlig, forteller om ting som er vanskelige å forstå for en som ikke selv har vært syk. Spiseforstyrrelser og anoreksi fremstilles ofte klinisk, rent og kontrollert. Men historiene om dem som overspiser, kaster opp og skader seg selv, er minst like relevante.

-Sykdommen var brutal og gjorde meg selvsentrert – og selvutslettende.

Heidi er oppvokst på Røa i Oslo og ser tilbake på barndommen som god og trygg, selv om foreldrene gikk fra hverandre da hun var åtte år.

-Jeg hadde et greit forhold til mat i ungdomsårene, men jeg ønsket å være en av de flinke, pene og tynne.

Men Heidi sliter med dysleksi, og selv om hun er skoleflink og får gode karakterer, er hun aldri flink nok. I egne øyne. Klasseromsundervisningen er en belastning for henne, hun er annerledes.

-Selvtilliten og selvfølelsen var lav, men jeg kom meg gjennom ungdomsskolen og fullførte også videregående greit. Jeg var sosial og hadde mange gode venner, men var alltid redd for om folk ikke likte meg. Det ble sånn at jeg skulle «please» alle.

Så skjer det noe etter russetiden. Heidi-Elèn drar til Asia på ferie, får salmonella og er såpass dårlig da hun kommer tilbake til Norge at hun bare kan spise flytende føde. Hun raser ned i vekt, og hun misliker det ikke.

-Jeg begynner å jobbe, mens vennene starter på studier. Jeg hadde også mange mål og drømmer, men det var som om angsten og spisingen tok grepet på meg, holdt meg fast og hindret meg i å komme videre. Jeg våget ikke si ja til det som ventet på meg, alt som lå foran meg. Så mens alle mine venner utviklet seg, stagnerte jeg.

Maten tar fullstendig kontrollen. Den spiser henne opp, sluker henne og blir et mareritt. Heidi våkner kl. 4 om natten, ligger og venter på at treningsstudioet skal åpne. Trener to timer, tar badstue i 45 minutter, spiser et eple og en pære, litt kaffe med melk i løpet av dagen. Og veksler hele tiden veksler mellom faste og overspising. En liten rosin kunne bli et stort problem.

-Andre ganger kunne jeg spise meg gjennom dagen for så å rense meg, enten ved å kaste opp, ta klyster, drikke lunkent saltvann... Spiseforstyrrelsen forsterket angsten, skammen ble større og jobb og det sosiale liv ble etter hvert umulig å håndtere.

Hun ender på legevakten med kutt i håndleddene.

-De synlige sårene var tross alt lettere å takle enn de usynlige.

Veien tilbake

Under 50 kilo og undervektig legges hun inn på Modum Bad. Før det har hun vært innom ulike psykiatere, psykologer og distriktspsykiatriske sentre.

Så kommer hun til Ullevål, der hun får såkalt mentaliseringsbasert gruppeterapi, der et av målene er å jobbe med den indre motivasjonen. Så er hun i kunstterapi på Gaustads spesialenhet for spiseforstyrrelser.

-Jeg har vært i behandling i rundt 14 år. Så det har tatt sin tid.

-Hvordan har du det nå?

-Bra. Jeg har en herlig sønn på tre år. Det å bli mamma har gitt meg en styrke jeg ikke visste jeg hadde. I dag ønsker jeg å bruke de vonde opplevelsene og erfaringene til noe positivt. Har tatt kurs og fag ved universitetet. Jeg ønsker å fortelle min historie og vise at det er håp og en vei ut.

-Er du frisk?

-Jeg har vært fri fra spiseforstyrrelser og selvskading i seks år. Spiser sunt og er opptatt av å være i aktivitet. Og i balanse. Jeg unner meg god og sunn mat, også snop av og til. Angsten har avtatt, og selv om jeg fortsatt har noen utfordringer, våger jeg å møte dem.

-Hva har hjulpet deg mest?

-At jeg har akseptert ulike behandlingsmetoder og fått støtte av venner og familie. Å møte og snakke med andre i samme situasjon og få bekreftet at jeg ikke er alene, har også vært viktig.

Et trist liv

Tilbake på Ullevål sykehus går Roger Sagmoen av vekten. Bort fra tallet den viser, ut av rommet.

-Snart inn i en ny, friskere hverdag?

-Jeg håper det. Jobben min betyr veldig mye for meg, og jeg vil så gjerne tilbake dit. Anoreksi er en unødvendig sykdom å ha, og det er så mye jeg savner å gjøre. Jeg vil ha tilbake livet mitt, men tør jeg?

-Er det den store kroppen som er redselen?

-Ja.

-Er det et trist liv du lever nå?

-Ja, for jeg vil jo gjerne stifte familie, og jeg vil så gjerne ha overskudd igjen, til å leke med min niese og nevø. Jeg forguder dem.

-Blir du frisk?

-Blir jeg ikke frisk her, blir jeg det aldri.

LES OGSÅ: Tiltak stoppet spiseforstyrrelser blant idrettstalenter: — Oppsiktsvekkende resultater