Selv verdenskjente forfattere vet at det er 45 biter i en twistpose

Det verste med å signere bøker er ikke å signere bøker. Det verste med å signere bøker er at man sitter der på utstilling og stort sett ikke signerer bøker.

Publisert: Publisert:

  • Arnt Olav Klippenberg
    Journalist
iconDenne artikkelen er over to år gammel

I noen år har jeg brukt desember til reise rundt i Rogaland og signere bøker. Det er til tider en tøff øvelse. Jeg har til gode å signere null bøker, men jeg har vært i Sandnes og signert én bok. Det var en egersunder som tilfeldigvis kom innom og som helt sikkert følte seg forpliktet til å kjøpe boka mi siden vi egersundere alltid støtter hverandre når vi er utenbys.

Forlagene burde holde kurs i boksignering. Hva gjør man når man ikke gjør noe? Det verste med boksignering er ikke å signere bøker, det er all tiden man bruker på å ikke signere bøker. Tjensvolls store dikterhøvding Rune Bjerga var nylig i Egersund for å signere sin selvbiografi «Tjensvoll og Jeg». Han signerte omtrent like mange bøker som det passerer egersundere gjennom Tjensvollskrysset 1. juledag for å kjøpe Hansen-pølser hos Gabbas. Så hva gjorde mannen, som vanligvis fyller idrettsareaner, når det gikk mer twist enn bøker i Egersund? Han drakk gløgg. Bjerga fortalte nylig at han hatet å være i militæret. Det eneste han så fram til var perm. Som forfatter har han det motsatt. Nå kan han glede seg over det som er mellom permene.

Jeg må innrømme at jeg kjenner meg igjen i Bjergas signeringserfaringer. Jeg har sittet på Amfi Madla og tenkt at jammen er interessen for det jeg holder på med liten. I fjor gikk Alexander Kristoff forbi. Han så på meg og jeg tenkte; der går en perfekt selfie. Kristoff og meg. Han med boka mi under armen. Men nei. Han var sikkert på jakt etter ny spile til sykkelen. To timer på et kjøpesenter er et langt smil. Det er viktig å smile. Ingen vil ha signaturen av en sur forfatter. Etter to timer har smilet klistret seg fast mellom ørene. Etterpå må man bruke makt for å tvinge ansiktsmusklene nedover i hverdagsleiet.

Trøsten er at alle opplever det samme. Jeg har sett kjente forfattere sitte og telle twist. Om igjen og om igjen. Det er 45 biter i en pose på 340 gram og 65 biter i pose på 490 gram. Det er sånt alle som signerer bøker lærer seg. Alle bokhandlere sette fram twist på bordet. De som spiser twist er aldri de samme som vil ha signerte bøker. Det er ingen sammenheng mellom twist og bøker, så hvorfor setter man ikke heller fram bokstavkjeks, så kan forfatterne gjøre det de er best til, lage ord.

Før jul var jeg innom Vagle bokhandel i Egersund. Der satt forfatter Cornelius Munkvik og signerte boka si om Norsk misjon. Til alt hell var en stavangermann i Egersund den helga for å spille tuba. Brynjar Meling kjøpte fire eksemplarer av boken «Madagaskar». Er den så bra, tenkte jeg og slo av en vits. «Jeg har sett filmen». Ingen lo. Meling hadde dratt den same vitsen før jeg kom. Alle i butikken hadde dratt den samme vitsen før Meling kom. Jeg kjøpte selvsagt «Madagaskar» og ba om signatur. Det var lurt. Dermed følte Munkvik seg forpliktet til å kjøpe min bok. Det samme gjorde Brynjar Meling, men min bok er så lettlest at han kjøpte bare ett eksemplar. Dermed følte jeg meg forpliktet til å kjøpe tubabilletter. Jeg var i butikken for å kjøpe en krimbok til kona, men kom hjem med en bok om Norsk misjon og to billetter til Melings tubakonsert.

Publisert:

Fra provinsen

  1. Det bygges i dag flere operahus enn pølsebuer. Derfor er den nye pølsebua på Klepp en sensasjon.

  2. Hvorfor bytter ikke Vegvesenet ut plaststikkene med bambus?

  3. De bokstavtro kristne må slutte å tolke hele tiden

  4. Hva er det med Bollestad og Jan Frodes bare overkropp?

  5. Det er på tide å gjøre det du aldri har gjort

  6. Det eneste jeg med sikkerhet kan si, er at de skråsikre tar feil

  1. Fra provinsen
  2. Litteratur
  3. Brynjar Meling
  4. Egersund
  5. Madagaskar