Historien om Siw: – Vi var siste skanse. Vi sto alene med Siw.

Miljøtjenesten gjorde så godt den kunne, men var ikke rustet til å beskytte Siw mot vold, mishandling og overgrep. – Det var fryktelig å se på. Men vi kunne ikke gjøre noe, sier Gunnar Steen, som var sjef for kommunens miljøarbeidere.

Publisert: Publisert:

Hjelpeapparatet bør lære av Siws historie, mener Gunnar Steen, tidligere avdelingsleder i Stavanger kommune. – Hvis ikke kommer det til å skje igjen. Folk kommer til å bli funnet døde. Foto: Jarle Aasland

  • Thomas Ergo
    Journalist
iconDenne artikkelen er over ett år gammel

– Siws skjebne er ikke unik. Hele landets rusomsorg har et kjempeproblem, sier Gunnar Steen etter å ha lest Aftenbladets åtte kapitler lange reportasje: «Gi meg litt lykke før jeg dør - historien om Siw».

I 20 år var Steen leder for miljøarbeiderne som fører tilsyn med rusmisbrukerne i Stavanger kommunes over 200 rehabiliteringsleiligheter. Noe av det siste han var med på, var å finne Siw død første arbeidsdag etter påsken 2015 .

– Siw var ei nydelig dame, sier Steen.

– Ofte skamslått

Han møtte henne første gang på 1990-tallet, i et falleferdig hus under Bybrua. Det skulle rives, og han måtte ha hjelp fra politiet til å kaste henne ut. På begynnelsen av 2000-tallet ble hun flyttet til en kommunal rehabiliteringsbolig ved Mosvatnet i Stavanger. Livet hennes var allerede da preget av tung rusing, prostitusjon, vold, mishandling og seksuelle overgrep. Miljøarbeidere skulle se til henne én gang i uka. I praksis så de henne langt sjeldnere, fordi Siw ikke åpnet, avviste dem eller var på farta.

– Hun var ofte skamslått. Hun var egenrådig og kunne irritere folk, og da fikk hun seg en på trynet. Av og til så hun ikke ut. Hun ble mishandlet mye. Hun var ei veldig fin jente, og dermed ble hun misbrukt på så mange måter. Det var fryktelig å se på. Men vi kunne ikke gjøre noe, sier Steen til Aftenbladet.

Han syns likevel det er viktig å få fram følgende:

Siw Foto: Anders Minge

– Siste skanse

– Etter forutsetningene gjør miljøarbeiderne en heltemodig innsats. Hvor mange rusmisbrukere har miljøarbeiderne som sin far eller mor? For noen er de deres eneste holdepunkt i livet. Jeg tror miljøarbeiderne har reddet mange liv, sier Steen.

Samtidig:

Siws livsførsel, harde rusing og psykoser gjorde henne alvorlig syk. Når miljøarbeiderne sa ifra, ble hun gjerne hentet av politiet, tvangsinnlagt på psykiatrisk, men kort tid etter skrevet ut til en fortsatt destruktiv hverdag.

– Miljøarbeiderne hadde ingen spesialutdannelse. Så når det var problemer med sånne som Siw, ba jeg dem kontakte ruskonsulenten på helse- og sosialkontoret, så de kunne få spesialister på plass. Men når Siw ikke møtte til avtaler, eller ikke ville være med, trakk de seg vekk. Da sto miljøarbeiderne igjen og så på dette forfallet.

Fordi miljøarbeidernes jobb var knyttet til rehabiliteringsboligen, var de den eneste etaten som ikke kunne slippe Siw.

– Vi var siste skanse. Vi sto alene med Siw. Og mange som henne. Men vi kunne ikke gi henne opp, sier Steen.

Tidligere avdelingsleder Gunnar Steen Foto: Jarle Aasland

– Vi var ikke rustet

Han er enig med Pål Holden, Siws primærkontakt de siste årene, som i reportasjen sa at miljøarbeiderne gjorde mer enn de var pålagt, men likevel altfor lite. Siws skepsis til å motta hjelp, var ett problem. Miljøarbeidernes rammer et annet.

– Vi var ikke rustet til å gjøre noe spesielt for henne. Vi gikk inn og sa hei. Målet var nærmest å passe på at hun holdt seg i live, å kontrollere at det sto til liv.

– Siw var en kvinne i en svært utsatt situasjon. Og det vi gjorde, var ikke godt nok. Det sa vi kontinuerlig ifra om til helse- og sosialkontoret. Men det var sjelden det ble gjort noe. Og når det ble gjort noe, fikk de det ikke til, sier Steen, og legger til:

– Da kunne vi ikke annet enn å gjøre vårt beste.

Foto: Privat / Mariken Steen-Forgaard

– Bare skadereduksjon

Sommeren 2009, midt i et sjeldent forsøk fra hjelpeapparatet på å gjøre noe for Siw, ble hun flyttet til et boligkompleks i Haugåsveien i Stavanger, og et miljø preget av rus, kriminalitet og vold.

– Det var ikke en god løsning, sier Karianne Borgen, tidligere leder av byens OBS-team, som var sentral i forsøket på å hjelpe Siw.

Hun sier OBS-teamet aldri er blitt invitert til møtene der kommunen tildeler boliger til de sykeste rusmisbrukerne. Når brukerne plutselig plasseres på hospitser eller andre hardt belastede miljøer, er det ikke enkelt å jobbe med å motivere folk til å ta i mot hjelp. Hun mener Siw ikke ville ha protestert om hun i stedet var blitt flyttet til et bemannet bofellesskap hvor hun hadde vært trygg og fått næringsrik mat.

LESE MER? Her er hele intervjuet med tidligere OBS-team leder Karianne Borgen.

Tidligere OBS-team-leder Karianne Borgen Foto: Anders Minge

– Men Siw ble flyttet til det som kalles en rehabiliteringsleilighet i 2009. Er det rehabilitering som foregår i disse boligene?

– Én ting er hva det heter på papiret. Hvordan det fungerer i praksis, er noe helt annet. For mange handler det ikke om rehabilitering, men skadereduksjon.

Hun mener navnet er misvisende, og at en burde kalle en spade for en spade.

– Boligene har tilsyn av miljøarbeidere. Men de har ikke mye tid til den enkelte eller til tett individuell oppfølging. De skal vel mer se til at folk har det tålelig greit og ellers utføre mange slags vaktmestertjenester, sier Borgen.

Kommunaldirektør: Ikke rehabilitering

Stavanger kommune har 200 rehabiliteringsleiligheter for mennesker med både rusproblemer og psykiske lidelser.

– Skal de som bor i disse leilighetene rehabiliteres?

– Nei, vedgår Stavangers kommunaldirektør Eli Karin Fosse.

Hun forklarer at rehabiliteringsleilighetene er for brukere som har så omfattende rusproblematikk at de står langt unna behandlingsapparatet.

– Men motivering til å endre livssituasjon er alltid et element i arbeidet vårt, også når vi jobber med de mest utsatte, og har fokus på skadereduksjon og verdighet, legger hun til.

Men hva er da årsaken til navnet?

Det er, svarer Fosse, at det er kommunens rehabiliteringsseksjon som leier ut leilighetene.

Kommunaldirektør Eli Karin Fosse Foto: Anders Minge

Hun sier kommunen etter hvert har lært at det ikke er bofellesskap og heldøgnstjenester som skal til for å hjelpe alvorlig syke rusmisbrukere som vegrer seg for å ta imot hjelp.

Og hun erkjenner at rehabiliteringsleiligheten Siw ble plassert i høres ut som et «lite hensiktsmessig sted».

– For en del mennesker kan slike tiltak gjøre situasjonen verre. Jeg tror mer på sterk ambulant oppfølging og forpliktelser fra brukere om å ta imot den hjelpen. Vi er i gang med et prosjekt der vi skal forsøke å finne løsninger på dette, sier Fosse.

– Du var levekårssjef i Stavanger kommune i 2015. Besøkte du noen gang Haugåsveien 28, der noen av byens tyngste rusmisbrukere ble plassert?

– Jeg har vært utenfor.

– Burde du sett denne virkeligheten som øverste ansvarlige?

– Det kan det godt hende at jeg burde.

LESE MER? Her er hele intervjuet med kommunaldirektør Eli Karin Fosse.

– Ville fått sjokk

– Som leder for miljøarbeiderne, spurte jeg meg ofte: Hvor mye vet kommuneledelsen om hva vi holder på med? sier Gunnar Steen, den tidligere lederen for miljøarbeiderne som jobbet med rusmisbrukerne i Norges fjerde største by.

– I flere år forsøkte jeg å si at ledelsen burde få innblikk i hvor stor problematikk dette er. Jeg tror ikke de vet hvordan disse folkene lever og bor. Jeg tror de hadde fått sjokk om de hadde besøkt en av leilighetene.

Steen mener Siw var feilplassert. Hun burde hatt døgnkontinuerlig oppfølging. Generelt mener han Rehabiliteringsseksjonen burde rustes opp til å kunne jobbe døgnet rundt. For beboerne er jo i fullt driv døgnet rundt. Miljøarbeiderne må ha egenskaper, interesse og kompetanse, men også mye mer tid til hver beboer enn i dag.

– Det kan ta flere år å komme under huden på en beboer, å oppnå tillit, og dermed i posisjon til å hjelpe, sier Steen.

Så bør man, mener Steen, slutte å samle rusmisbrukere i boligkomplekser, som i Haugåsveien 28.

LESTE DU REPORTASJEN som medvirket til at et bofellesskap i Stavanger ble lagt ned? Den uutholdelige stanken fra leilighet 403

– Alt dette koster selvsagt penger, sier han.

Et stort problem i oppfølgingen av folk i Siws situasjon, er at de ulike hjelpeinstansene samarbeider for dårlig, mener han. Der må noe gjøres. Tvangstiltak har han lite tro på.

– Men når de er i rusen, er det fortvilet å se hvordan de hele tida gjør gale valg. Da burde det vært mulig å holde dem litt, kontrollere dem eller følge dem tettere opp.

Gunnar Steen i Haugåsveien 28 hvor han for snart fire år siden var med å finne Siw død. Rehabiliteringsboligene ble siden revet. Foto: Jarle Aasland

Armbåndsuret

Det er tre år siden han pensjonerte seg. Han savner jobben, som egentlig var en livsstil. Det var action og ingen dager som var like. Det var interessante folk han sier «er som deg og meg, bare du blir kjent med dem».

Det mest dramatiske han opplevde, var at en beboer slo ham ned og knuste kjeven hans. Gunnar Steen trosset siden alle advarsler og besøkte ham i fengselet.

Så tok de hverandre i hånda.

Et annet minne:

En klient som var alkoholiker sluttet plutselig og drikke, og fikk seg et godt liv.

Steen spurte:

– Hvilken rolle spilte jeg oppi det her?

– Ikkje ein drid, skal klienten ha svart.

– Men da jeg sluttet fikk jeg denne av ham, sier Steen, og viser fram armbåndsuret han går med hver dag.

– Så jeg må ha betydd noe for ham.

AFTENBLAD-REPORTASJE: Ekteparet Hilde og Christer - rusmisbrukerne som lykkes mot alle odds

Minnet om Siw er vondt. Nå håper Gunnar Steen at kommuner og politikere benytter anledningen til å lære av hennes historie.

– Hvis ikke kommer det til å skje igjen, sier han.

– Folk kommer til å bli funnet døde.

Publisert:
  1. Hun jakter løsningen på ett av velferds-Norges største problemer

  2. Krever sannheten om rusboligene

  3. Jenny Rolandsen (36) hadde en briljant idé. Så skar alt seg

  4. Umulig å si om Bent Høies milliardsatsing har hjulpet landets rusmisbrukere

  5. – Og når det går galt, er det typisk at brukeren blir gjort ansvarlig for galskapen

  6. – Unge må få et skikkelig sted å bo, ikke et nedgrapset helvete

  1. Når alt rakner
  2. Rusomsorg
  3. Kommuner
  4. Rusbehandling
  5. Stavanger kommune