Fra revisor til romanforfatter

Else Skranefjell har aldri hatt skrivetrang, men da hun søkte etter hva morfaren gjorde i 20 år i Sør-Afrika , resulterte det i en trilogi.

Publisert: Publisert:

Et gammelt brev ga Else Skranefjell ideen til hva hun skulle skrive om. Her er hun hjemme på Eiganes. Foto: Aasland, Jarle

For fem år siden sa hun i avskjedstalen på jobb at hun som pensjonist skulle drive med to ting: slektsforskning og skrive en bok. Hun bare visste ikke hva boken skulle handle om.

– Jeg har aldri hatt noen trang til å skrive, og hadde da ikke skrevet annet enn noen dikt og taler. Jeg fikk barn tidlig, og jobben min var spennende.Mannen min levde til like før jeg gikk av med pensjon. Nå var det bare meg, så da var tiden inne, sier Else.

Startet med et brev

Hun er utdannet revisor, men de siste 15 årene i yrkeslivet jobbet hun med risikostyring i KPMG.

– Det er uansett langt fra det til å skrive romaner, sier hun.

Da siste arbeidsdag var over, hadde hun fortsatt ingen bokidé. Dermed bestemte hun seg for å starte med å lage en database av slektspapirene hun hadde liggende etter sin far og farfar.

– De kunne ikke ligge i løsbladform i nok en generasjon. Et gammelt brev fra min tante ga meg idéen til temaet i boken, sier hun.

Der stod det nemlig at morfaren, skipsfører Torkel Strømberg, i 1925 førte en båt fra Stavanger til Cape Town i Sør-Afrika. Der ble han i 20 år, til han ble alvorlig syk og returnerte til Stavanger, hvor han døde like etter.

– Ingen har visst eller villet snakke om hva han gjorde i de 20 årene, uvisst av hvilken grunn, sier Else.

Fiksjon og fakta

På jakt etter svaret har hun blant annet snakket med familiemedlemmer (som ikke visste noe), trålet Byarkivet, Aftenbladets historiske arkiv, kontaktet innenriksministeren i Sør-Afrika og søkt i omtrent hvert eneste sør-afrikanske historiske arkiv. Opplysningene hun fant, danner rammen for det som er blitt, ikke bare én bok, men en trilogi, om morfaren og hans families historie. Resten er fiksjon.

– Men ingen av de gjenlevende barnebarna hans har reagert på at det ikke kan ha vært som det står i bøkene, sier hun.

Skriver for egen glede

Hver formiddag i ett år, mellom klokken 8 og 11, har hun sittet i huset på Eiganes og skrevet. Ordene har kommet raskt, hun har aldri hatt skrivesperre. Egentlig skriver hun mest for sin egen glede, og synes helst det er en bonus om andre liker å lese familiehistorien hennes.

– Skrivingen har gitt livet mitt en ny dimensjon, jeg har det så kjekt! Økonomisk skal jeg ikke leve av dette, det er ikke det som har drevet meg, jeg har jo pensjonen min. Likevel er det flere som har sagt de synes historien er spennende, sier hun. Mange gir også uttrykk for at de koser seg når de leser bøkene mine.

Nå jobber Else med nye bokprosjekter, etter å ha fått «aldeles panikk» for hva hun skulle gjøre når det kjekke arbeidet med trilogien nærmet seg slutten.

Ønsker flere opplysninger

To av bindene i serien «Når tausheten taler» er allerede utgitt. Else har i den forbindelse blitt kontaktet av ukjente slektninger som har dratt kjensel på personer i bøkene.

– De kjente til mer enn det jeg hadde skrevet, og det var jo veldig morsomt å få snakke med dem, sier Else.

Hun håper at flere som kan ha visst noe om livet til familien Strømberg, tar kontakt. Personlig synes hun det er et tankekors at hun selv ville ha takket pent nei om noen en gang i fremtiden ville skrevet bok om hennes eget liv.

– Kanskje har man egentlig ikke rett til å kjenne sannheten til sine forfedres liv, men ellers vil gjerne etterkommerne uansett lage sin egen « sannhet» ut av tausheten. Jeg skulle gjerne hatt et «besøk» av min avdøde mor som kunne fortalt om det jeg har skrevet er riktig eller helt på jordet. Uansett synes jeg historien er blitt til heder for mor og de fem søsknene hennes, som hadde det vanskelig i mellomkrigstiden.

Og om hun fant ut hva morfaren faktisk gjorde alle årene i Sør-Afrika, vil ikke Else røpe før siste bok blir utgitt til høsten.

Publisert: