De døde vil ha meg med

Åtte menn fra Førresfjorden reiste ut. Bare én kom hjem. Kåre Svendsbø

  • Finn E. Våga
Publisert: Publisert:
iconDenne artikkelen er over 21 år gammel

Han står stille og ser ut gjennom stuevinduet. Ser på nabohusene nede i bakken. Ser noen barn som leker. Ser Bjørg Olsen sette seg inn i bilen. Da mannen Svein Ove omkom i Nordsjøen, ble hun alene med tre små barn.

Hver eneste dag de siste 20 årene har han sett på huset til Svein Ove og Bjørg. Han vil gjerne glemme, men kan ikke. Tiden leger ingen sår.

Jeg hadde kjent Svein Ove i ni år. Hvorfor fortalte han meg aldri at han ikke kunne svømme? Hadde jeg bare visstda kunne jeg ha sendt ham i livbåten. Men jeg lot ham gå.

De var åtte som reiste ut. Åtte ektemenn, de fleste fedre til små barn. Det var han Odd, han Einar, han Wilhelm, han Lars Johan, han Ivar, han Rolf, han Svein Ove og han Kåre.

Åtte menn. Bare han Kåre kom hjem.

Men han kom ikke alene. Han hadde de døde med seg.

De døde som ikke slipper taket. Hvor ofte har han ikke ønsket at han ble igjen der ute? For livet etterpå har vært et helvete. Kampen for å leve videre har vært mye hardere enn de dramatiske timene ute i Nordsjøen.

Kåre Svendsbø hadde seilt til sjøs som kokk og stuert. Han hadde jobbet på Haugesund Mekaniske Verksted som platearbeider og sveiser i flere år før han mønstret på som hvit neger i Nordsjøen. Selv om amerikanerne var knallharde ledere som sendte Svendsbø og kameratene ut på helikopterdekket i så sterk vind at de holdt på å fyke på sjøen, var dette den beste jobben han noen gang hadde hatt.

Han hadde alltid likt å stå på, og kameratskapet var godt.

Det er en vanlig arbeidsdag på plattformen Edda.

Vi skal bli der natten over, men så letter skodda litt og helikopteret flyr oss til Alexander L. Kielland.

Vi har spist og fem-seks av oss sitter sammen i lugaren. Plutselig hører vi et kraftig smell, så rister plattformen voldsomt. Jeg faller overende og seiler ut i gangen. Han velter, roper en mann. Vi får på oss redningsvestene, og klatrer ut for å gå i livbåtene. Nå må du komme, Kåre, roper de. Men noe holder meg tilbake: Går du i livbåten, da er du ferdig, tenker jeg. Bare gå dere, svarer jeg og klatrer opp til plattformens høyeste punkt.

40-50 mann er ute på det ene beinet. Når plattformen krenger ser jeg dem stupe ut i havet. En vaier ryker og slår flere arbeidere overende.

Jeg ser en mann bli kappet i to. Jeg klatrer videre.

Plattformen ligger nesten vannrett. Jeg ser en stor bølge komme mot meg, og skjønner at nå er det min tur. Jeg trekker pusten dypt, bølgen treffer meg, jeg går rundt, går under, vet ikke hvor jeg er, synker dypere, dypere. Så retter vesten meg opp, og jeg svømmer oppover. Det er helt svart rundt meg. Jeg holder pusten lenge, helt til jeg ser grønn sjø over meg. Nå klarer jeg ikke mer, og svelger en blanding av sjø og gulgrønn olje.

Så er jeg oppe.

I noen sekunder, kanskje minutter, ligger jeg og puster tungt. Men når plattformen går rundt, trekkes jeg ned igjen. Men jeg kommer til overflaten igjen.

Jeg svømmer blant vrakrester. Jeg ser mennesker som roper om hjelp, men jeg kan ikke gjøre noe for å redde dem. Jeg svømmer forbi en mann som har fått ansiktet knust. Jeg ser at blodet har farget sjøen rød.

Jeg svømmer og svømmer. Bølgene er kjempestore. Jeg ser ingen andre. Men jeg finner et redningsflåte. Jeg og en engelskmann klarer å snu den, men jeg har ikke krefter til å komme om bord.

Engelskmannen sliter og drar for å komme opp i flåten, mens jeg ligger i sjøen og dytter og presser han oppover. Så er engelskmannen inne. Noen minutter senere er jeg også om bord. Flere kommer svømmende. Vi drar åtte andre opp.

Flåten er halvfull av sjø. Jeg øser med den ene skoen. Vi er alle sjøsyke. Vi fryser. Vi vil sove.

Men jeg vet at dersom vi sovner, så er vi ferdige. Jeg passer på at de andre holder seg våkne. Etter flere timer, oppdager et redningshelikopter flåten og heiser oss opp.

Jeg er i seng rundt midnatt, fem timer etter at plattformen gikk rundt. Jeg klager på at det er så kaldt. Her er det 31 grader, får jeg beskjed om. Av alle ting, senere på natten blir vi overlevende samlet i kinosalen for å se en skrekkfilm med masse dreping. Tidlig neste morgen kommer jeg inn til Stavanger.

Han vet ikke hvem som lever, eller hvem som omkom. Han frykter det verste. Snart får han vite. Når han kommer hjem.

Førresfjorden, 1980: 10 minutters kjøring øst for Haugesund; en liten bygd i Tysvær der alle kjenner nesten alle, der de fleste er småbarnsfamilier med nye hus og høye lån.

27. mars mister 28 barn i bygda sine fedre.

Beate og Arvid er de eneste som får far hjem.

Alle mistet en venn, naboen eller slektning.

Førresfjorden, 2000: Han forteller stille om livet etter ulykken. Han bruker ikke store ord for å skildre de vonde årene. Han verken vil eller kan skjule smertene.

Han var en munter og iherdig kar som aldri sparte seg, enten det var på jobb eller hjemme. Han likte jakt og fiske, han likte å være sammen med folk. Han var en lykkelig familiemann.

Men det var før ulykken.

Etterpå ble alt annerledes: Han hadde mareritt hver eneste natt i mange, mange år. Han drømte at han falt i sjøen, at han holdt på å drukne. Han våknet gjennomvåt av svette.

Mange netter klarte han ikke å sove.

– Sengen var full av de som forsvant. De reiv og sleit i meg. Hver eneste natt.

Jeg var helt alene. Jeg utleverte meg selv i brev og skjema til forskere som ville vite hvordan vi overlevende klarte oss. Jeg ble brukt som forsøkskanin, men ingen kunne si hva jeg skulle gjøre for å komme ut av mitt personlige helvete.

Muskelfestene i ryggen var ødelagt. Jeg hadde store smerter i armer og bein. Jeg var på attføring og forsøkte å komme tilbake i jobb. Jeg ville ikke bli stuet bort, jeg ville være en arbeidskar. Men etter et par år måtte jeg gi opp, smertene var for store. Uføretrygd er eneste alternativ. Slik konkluderte legene. Og så jeg, jeg som aldri hadde skoftet en dag. 42 år – og uføretrygdet.

Han reddet livet, men ødela kroppen.

Han reddet livet, men livet blir aldri bra igjen.

Han får ikke sove, selv om han tar beroligende tabletter. Han slenger resepten på skrivebordet til legen og spør: – Hva i helvete skal denne hjelpe meg med? Til å sove, til å glemme?

Han vil gjerne huske, men i mange år er alt som skjedde dagen før visket ut av hukommelsen. Han parkerer bilen i Haugesund. Noen timer senere har han glemt hvor den står. Han kjører rundt på fjorden uten å vite hvor han skal. Han kan ikke huske hvor han satte garnet. Men ingen må få vite, da vil bare politiet ta sertifikatet fra han.

Han vil gjerne være den han alltid har vært. Han vil ha hjelp til å bli den samme. Men ingen kan hjelpe.

Han vil gjerne være en god ektemann, men klarer ikke. Ekteskapet ryker.

Han vil gjerne være den muntre, han Kåre som får andre til å le.

Jeg har vanskelig for å bli glad. Jeg bebreider meg for at jeg ikke gjorde nok for å hjelpe andre. Jeg var feig og simpel. Livet er ødelagt. Jeg ser normal ut, men ingen kan se sårene inni meg.

Jeg kjenner ingen glede eller lykke over livet, jeg bare henger med. Når jeg smiler og ler, er det alltid angst og savn som trykker meg ned.

Fremdeles skriker han noen netter i angst og smerte. Minnene kommer ofte tilbake i søvnen. Datteren Beate som ofte vekket ham opp fra marerittene og tørket tårene og svetten bort, mens hun holdt ham hardt inntil seg og trøstet, er også borte. Hun døde av kreft for snart to år siden, 29 år gammel.

Sønnen Arvid og barnebarnet Andreas er gode støttespillere. Det er også venninnen Berit Einarsen. Hun har sett hans mørke sider, men hun har også sett en mann med stor omsorg for sine medmennesker. Hun har sett litt av den mannen han var, når han kommer hjem fra rypejakt, når makrellene spreller over ripa, når han bøter ørretgarnet i stua, når han holder barnebarnet tett inntil seg.

Han var den eneste som kom hjem igjen. De andre omkom.

Jeg kan aldri glemme dem. De kommer alltid når jeg er alene, eller når jeg skal sove.

Ulykken gjorde meg ikke til et bedre mennesket, men jeg ble en annen. Livet ble mer verdifullt. Jeg bryr meg ikke om bagateller lenger. Jeg ser aldri noe vondt i andre mennesker. Mitt livsmotto er kanskje enkelt og banalt, men det har hjulpet meg gjennom vanskelige år: Vær god mot deg selv, så blir du god mot andre.

Bygda har vært god mot meg. Enkene etter kameratene mine har vært helt fantastiske. Jeg har aldri hørt et vondt ord.

Jeg følte at tilværelsen var rimelig bra, men så døde Beate. Hennes bortgang var nesten mer enn jeg kunne leve med. Jeg synes livet er urettferdig. Jeg har mistet så mye. Derfor er jeg alltid engstelig når andre er med meg ut i båten. Jeg er redd for å miste dem.

Jeg har vært så langt nede at livet nesten ikke har vært verd å leve. Døden har ikke vært noen trussel. Men jeg har alltid klamret meg til livet.

Likevel; noen ganger ønsker jeg at jeg hadde blitt igjen der ute.

Kanskje alt ville vært enklere da.

Folk sier at jeg må forsøke å glemme. De sier jeg var en helt som reddet andres liv den kvelden. Jeg, en helt? Jeg bare gjorde det som var naturlig for meg. Jeg ville gjort akkurat det samme i dag.

Men hvordan kan jeg glemme? Han står i vinduet og ser ned på nabohuset. Han er 20 år tilbake i tiden:

Han ser Svein Ove Olsen gå for å hente en overlevelsesdrakt. Han ser livbåten. Han kjenner vinden. Han hører skrikene. Han ser bølgen. Han føler at plattformen krenger. Han ser ryggen til kameraten.

– Hvorfor stoppet jeg han ikke? Hadde jeg bare visst, da hadde han vært her nå.

Når jeg våkner om natten, er sengen full av de som omkom. Han Odd, han Rolf, han Svein Ove

De vil ha meg med.

Aktuelle lenker Elsket og savnet

Publisert:

Mest lest akkurat nå

  1. – Det er selvfølgelig en risiko, men vi må ikke la frykten ta oss

  2. Nå starter den tunge jobben for pub-gjengen

  3. «Ap og AUF misbruker 22. juli»

  4. Disse korona­reglene gjelder nå

  5. Åpnet Maijazz med tusen tomme seter

  6. – Vi ønsket oss et hus med varme farger, runde former og praktiske løsninger. Det har vi fått.