Hodejegere ga slipp på Henrik

Alarmen gikk i slutten av august. Et av Stavangers mest berømtebysbarn hadde mistet hodet. Henrik Steffens, mannen som HenrikWergeland betegnet som «Norges bortblæste laurblad».

  • Stein Halvor Jupskås
    Stein Halvor Jupskås
    Journalist
Publisert: Publisert:
iconDenne artikkelen er over 17 år gammel

Det var ingenting på åstedet som tydet på at vinden hadde tatt Henrik Steffens denne gangen. Her var det brukt rå kraft for å brekke hodet løs fra sokkelen. — Jeg pleier å si god natt til Henrik når jeg har stengt Skjenkestuen for kvelden. Og god morgen når jeg kommer for å åpne. Denne morgenen var han rett og slett borte. Det er ikke første gangen det går hardt ut over ham, heller. Det er dessverre et vanlig syn at folk på vei hjem fra byen får denne vanvittige trangen til å vise hvor sterke de er, sier Odd Noreger. Henrik kommer tilbake Etter etterlysning i Aftenbladet gikk det et par uker. Så var plutselig hodet på rett plass igjen. - Det lå litt skjevt oppå sokkelen, men heldigvis var det uskadet. Ikke vet vi om noen har funnet hodet eller om det er gjerningsmennene som har angret seg. Nå har vi fått festet det skikkelig igjen, sier driftsleder Sigve Svensen i park og idrett. Syfilis Henrik ble født i Nedre Strandgate 19 den 2. mai 1773. Farsslekten kom fra Holstein, nær den tysk-danske grense, men faren var selv født på øya Rio Berbice i Sør-Amerika. Han kom til Stavanger som lege på radesykehuset, der folk ble behandlet for radesyken, en lei form for syfilis som herjet på den tiden, og som blant annet ga stygge, kroniske sår. Unge Henrik, som senere skulle bli både vitenskapsmann, dikter, naturfilosof og en av de drivende krefter i Nord-Europas åndsliv, konsentrerte seg lykkeligvis om naturens mer velvillige luner. I en artikkel i Aftenbladet i 1969 spekuleres det i om ikke unge Steffens kjærlighet til naturen ble vekket i «de hengende hager» ovenfor Nedre Strandgate, nettopp der bysten hans står i dag. - Det gis kun få mennesker som naturen har gitt så mange nytelser som meg Den var meg alt, himel og jord, skog, hav og berg, syntes fra min første barndom, så langt min hukommelse når tilbake, å være mitt indre hjem, skrev han i hvert fall selv sine erindringer, ti bind sterke «Was ich erlebte». Siddis i tre år Han hadde saktens stoff til en god del bind. Stavanger fikk bare beholde gutten til han var tre år. Siden gikk ferden til Trondheim, side til Helsingør, Roskilde og København. Ved en senere anledning var ha en periode i Bergen. Hans tidløse beskrivelse av borgerskapet der bør bidra til at Stavanger trykker ham enda tettere til seg. «Den som ikke kunne tale med om silde- og torskefiske, om diskonto og børs-etteretninger, var ikke bare ensom, men ble foraktet», skrev han. Siden førte hans akademiske karriere ham til Tyskland, der han knyttet vennskap til blant andre Goethe og Schiller. I 1801 skrev han det verk som dannet grunnlag for Steffens berømmelse i samtiden. Oversatt lyder tittelen: «Bidrag til jordens indre naturhistorie». Han forfekter i sitt forfatterskap en teologisk utviklingslære, der utviklingen tjener et høyere formål, og ikke er bestemt av forutgående årsaker. Dessuten understreker han at naturen viser en gjennomgående individualiserende tendens fra de laveste til de høyeste forer. Jo høyere utviklet en art er, jo mer individuell er den, jo mer bærer den uendelighetens preg. naturens historie når sitt høydepunkt i mennesket. Mot Napoleon Innimellom rakk han også å gjøre krigstjeneste på tysk side mot Napoleon, og deltok i flere slag som adjutant i den prøyssiske feltherre Blüchers hovedkvarter. Han fikk til og med jernkorset for innsatsen. Henrik Steffens ble betegnet som en spesiell type. Hans bitre fiende Heinrich Heine skal ha uttalt om ham, riktignok i lett, geografisk villrede: «....han er født i Stavanger ved Trondheim i Norge, og hans hovedidé er at han må være århundrets største mann.» Den danske kronprins Fredrik hadde en del lovord til overs i 1806 da han sa: «De er et godt hode. Vi skal nok kunne bruke Dem, men forelesninger får De ikke holde. De gjør mine undersåtter forrykte.» Det var da Steffens vinket Danmark farvel og gjorde tysker av seg. Skjønt, han var alltid nøye med å understreke at han var fra Norge, og snakket seg gjerne varm om de vidunderlige naturopplevelser landet mot nord kunne gi. Henrik Steffens varierte i humør fra det hissige og irritable til det overstrømmende elskverdige. Han fortalte at selv i rolige øyeblikk slo pulsen hans 120 slag i minuttet. Når han gikk på gaten i København, hadde han alltid lyst til å dulte folk i ryggen for å få dem til å gå fortere. Han levde intenst, var fylt av begeistring, men levde samtidig i angst for å dø uten å bli berømt. Han var også en notorisk hypokonder, en diagnose som sannsynligvis hadde blitt forverret om han hadde visst hva slags behandling han hadde i vente i Stavanger høsten 2003. Henrik Steffens har også en gate på Vestre Platå oppkalt etter seg. Og oppe i trappen, gjennom hagen opp til Lars Hertervigs gate, ligger det en minnestein, med Wergelands hyllest. Bysten ved hans fødested er gitt til byen av Arild Haaland. Den er utformet av Hugo Frank Wathne.

Publisert:

Mest lest akkurat nå

  1. Bevæpnet politi søker etter navngitt person

  2. Regje­ringen vil gi flere vaksiner til regioner med høyt smitte­trykk

  3. To mindreårige gutter siktet etter knivstikking på Revheim

  4. Ny nedtur i Vikings spillerjakt

  5. – En sterkere og mer eksplosiv reise enn sesong én

  6. Nytt suverent Johaug-gull: – Det beste løpet mitt