– I Stavanger pulveriseres ansvaret for sånne som Siw

– Stavanger kommune har et stort problem med svært oppstykkede tjenester innen rus og psykisk helse.

Publisert: Publisert:

Sverre Nesvåg, forskningsleder og medlem av regjeringens rusreformutvalg, mener Stavanger kommune nå har en gyllen anledning til å gjøre nødvendige endringer. Foto: Rune Vandvik

  1. Leserne mener
Denne artikkelen er over ett år gammel

Det sier Sverre Nesvåg, forskningsleder ved Regionalt kompetansesenter for rusmiddelforskning i Helse Vest. Han mener dokumentaren om Siw gir et godt innblikk i hvordan mennesker med svært alvorlig rusproblematikk og store psykiske problemer lever, og hva slags utfordringene hjelpeapparatet står overfor.

Han beskriver Siws situasjon som en gordisk knute, der man er nødt til å gå grundig til verks for å løse floken. For å hjelpe folk i Siws situasjon, er et forpliktende samarbeid mellom hjelpeinstanser avgjørende.

Les også

Revisjonsapporter i 2011 og 2018: Kritiserer Stavanger kommunes organisering av rusomsorgen

Pulverisering av ansvar

– Stavanger kommune er en av de mest fragmenterte tjenesteorganisasjonene jeg vet om, sier Nesvåg.

Han mener selve organiseringen bidrar til å pulverisere ansvar. Den gjør det svært vanskelig for både de som skal hjelpe og de som trenger hjelp.

Ifølge Nesvåg jobber Stavanger kommune i stor grad ut fra en bestiller-utførermodell.

– Det kan fungere for brukere med enkle hjelpebehov. Men det betyr at tjenester som Siw og andre i hennes situasjon har bruk for, må bestilles fra ulike steder spredt rundt omkring. Mulighetene for god koordinering er små.

Les også

LES OGSÅ: Gi meg litt lykke før jeg dør

Hvem bestemmer?

– Du har mottakstjenesten et sted, boligkontoret et sted, miljøtjenester et sted, en ruskonsulent et annet sted og så videre. Når noen virkelig har behov for samlet god oppfølging, får dette systemet store problemer, sier Nesvåg og spør:

– Når alle har ansvar for sin lille bit: Hvem har makten og myndigheten til å sørge for at de ulike tjenestene er skikkelig koordinerte og integrerte når vi skal hjelpe folk med så omfattende og sammensatte problemer som Siw hadde?

Opptatt av å avgrense

Sverre Nesvåg mener Stavangers organisering fører til at hver hjelpeinstans blir opptatt av å avgrense sitt ansvar. De tar bare ansvar for den tjenesten de selv skal levere.

Samme problemet oppstår mellom kommunen og spesialisthelsetjenesten, ifølge Nesvåg. Han viser til svaret fra psykiatrisk (SUS) om hvordan de fulgte opp Siw, der hun var innlagt 30 ganger.

– “Vi gjorde det vi skulle”, sa de. Vi kan tenke at det ikke er så klokt å svare på den måten, når det gikk som det gikk. Men de sier det som det er.

– Deres ansvar var å ta imot en en dame som oppfylte krav til tvangsinnleggelse. Det gjorde de. Så utfører de sin plikt ved å ha henne inne til hun kan gjøre rede for seg. Så skriver de henne ut. Javel, da gjorde de alt de skulle innenfor sitt avgrensende ansvarsområde. Problemet er når de gjør dette 30 ganger. Da blir det hele veldig feil.

Les også

Forsker mener Siws historie er skremmende, men avdekker systemfeil som er vanlige

Les også

Siw-saken – fokuset er på systemet, ikke på individet

Belønner ikke samarbeid

Nesvåg mener vi har bygget systemer som fremmer arbeidsdeling og ansvarsoppdeling.

– Ta samhandlingsreformen: Her er det fullt av økonomiske insentiver for at folk skal gjøre det de har ansvar for, men ingen for å fremme samarbeid. Siw, og mange andre i hennes situasjon, har behov for reelt koordinerte tjenester fra mange instanser som er villige til å bruke av sine penger, sier Nesvåg.

– Vil ikke en individuell plan, ansvarsgrupper og oppsøkende behandlingsteam, som er satt sammen av ulike faggrupper, kunne bøte på dette?

– Vi prøver å bruke individuelle planer til å forplikte, og ansvarsgrupper for å samhandle. Men forpliktelsen og samhandlingen går ikke lenger enn den enkeltes ansvar. Alle tenker på hvordan de skal avgrense sine forpliktelser.

Nesvåg viser til at OBS-teamet deltok i et mislykket forsøk på å hjelpe Siw.

– OBS-teamet har ikke mer myndighet enn en hvilken som helst annen instans. De må trygle og be for å få enhetene til å levere sine tjenester i totalen.

– Har muligheten nå

Etter Aftenbladets serie «Når alt rakner», satte politikerne i Stavanger av 10 millioner kroner for å bedre forholdene for de som er vanskeligst å hjelpe. Nå mener Nesvåg fortellingen om Siw er en gyllen anledning for kommunen til gjennomføre en test.

– Stavanger bør kutte alle organisatoriske barrierer, og lage løsninger rundt enkeltbrukere som har store behov for mange og sammenvevde tjenester. Så må de gi én instans myndighet over alle tjenestene.

– Nå har de muligheten til å gjennomføre dette, sier han.

Flere mindre kommuner, med få ansatte, har allerede har samlet denne type tjenester. Nesvåg viser til at også Sandnes kommune, med nær 80.000 innbyggere, har samlet tjenestetilbudet for de som har både rusproblemer og psykiske sykdommer under én ledelse, i den såkalte Mestringsenheten.

– Til sammen har dette blitt et stort og kraftig fagmiljø som ikke skyver ansvar fra seg, men tar det innover seg.

Les også

Når alt rakner

Nødvendig med tvang

Nesvåg mener reportasjen om Siw s liv aktualiserer bruken av tvang.

– Det nytter ikke å tro at du skal finne ut hva problemene til Siw bunner i, uten å sette henne i en situasjon der hun blir rusfri, og der hun får den nødvendige beskyttelsen fra sine destruktive omgivelser. Hun har ikke blitt slik over natten. Dette er en dame som har blitt påført alle mulige skader, også i det destruktive livet hun har levd. Rus er bare en liten bit av totalen, sier Nesvåg.

Han mener hjelpeapparatet er nødt til å benytte muligheten i helse og omsorgstjenesteloven §10-2. Stavanger universitetssjukehus begynner å få erfaring med slik tvangsbruk, og ser ifølge Nesvåg at det har noe for seg.

– Når personen har fått mat, søvn, og har vært rusfri i en periode på inntil tre måneder, da begynner de å se mennesket og de bakenforliggende problemene det må jobbes med

Problemer i arv

Nesvåg mener også at samfunnet generelt må begynne å gripe inn tidligere, for å hindre at de får store problemer som Siw.

– Når folk kommer til behandling, får vi gjerne vite at de begynte med rus allerede i 10-årsalderen. Villigheten og evnen til å gripe inn i destruktive mønstre, ofte overført fra generasjon til generasjon, er begrenset. Vi er veldig i tvil om når samfunnet skal bryte inn. Barnevern og andre blir kraftig kritisert for å gripe inn i foreldres rettigheter, samtidig som de kritiseres for ikke å ivareta barnas rettigheter. Vi kommer i en skvis. Det er forferdelig å innrømme at vi kommer for sent, men vi må stå på for å «komme for sent så tidlig så mulig», sier Nesvåg.

Makt og myndighet

– Hva kan regjeringen gjøre av konkrete tiltak for å hjelpe alvorlig syke rusmisbrukere som ikke er interessert i hjelp?

Nesvåg viser at myndighetene de senere årene har satset på fleksible, aktive og oppsøkende behandlingsteam (FAC-team), som OBS-teamet i Stavanger er en variant av.

Men det er én hake ved disse teamene. Og da er han tilbake ved problemet med pulverisering av ansvar.

– Mange steder vil de komme til å møte utfordringer når de skal sy sammen tjenestene og tilbudspakken personene trenger. De vil møte tjenester som har som oppgave å avgrense sitt eget ansvar. Dermed vil de miste mange muligheter.

Nesvåg mener regjeringen må sørge for en lovendring: FAC-teamene bør få myndighet til å hente inn de tjenestene som trengs fra ulike tjenester, både i kommunen og i spesialisthelsetjenesten.

Les også

Frykter folk blir kastet på gaten

Pinlige organisasjonskart

– Når vi strever med å få tjenestene til å fungere, blir det ofte bevilget penger til nye tiltak som skal få det til å fungere bedre. Disse legges oppå de eksisterende tiltakene. Det kan være tillitspersoner, koordinatorer og lignende. Men alt dette er bare ubrukelig kakepynt. Kaken smaker like vondt for det.

Han mener rikdommen vår har bidratt til at vi har kamuflert den dårlige organiseringen.

– Vi skammer oss når vi skal møte nordiske kolleger og vise organisasjonskartet i Norge. Det er så mange bokser og piler at det er ikke grenser.

– Nå må vi ta tak og gjøre noe med det grunnleggende problemet, sier Sverre Nesvåg.

Publisert: