Maksimal utsikt over Hjelmeland

Da Aslaug og Bjarte ikke fant drømmehuset, bestemte de seg for å bygge det selv.

Denne artikkelen er over seks år gammel

Etter noen år på Tau med pendling til Stavanger, fant Aslaug Kleiberg Sørensen og Bjarte Sørensen ut at det måtte bli enten eller. Han er fra Hjelmeland, mens hun er fra byen. Nå var spørsmålet om de skulle flytte over fjorden eller tilbake til Bjartes hjemtrakter.

— Det var vel egentlig ikke helt avgjort da vi begynte å kikke på hus. I utgangspunktet var vi på utkikk etter hus på Nord-Jæren, forteller Aslaug.

Et svakt øyeblikk

— Egentlig hadde vi ikke planer om å bygge nytt, men vi fant liksom aldri helt det vi ville ha. Da vi begynte å snakke om å bygge selv, sa jeg at hvis jeg får jeg bo med utsikt sentralt på Hjelmeland, så kan vi bygge her. Jeg hadde visst et svakt øyeblikk, ler hun.

Fem minutter senere hadde de kjøpt tomt i en skråning bak Hjelmeland sentrum, og Aslaug har ikke angret.

— Det er klart at jeg innimellom savner byen og vennene mine der. Du velger jo vekk noe når du bor her. Men du velger vekk noe når du bosetter deg i byen også, og vi trives utrolig godt her. Man kan ikke få alt, smiler hun.

To runder

Prosessen fra første skisse til første spadetak ble lengre enn paret hadde tenkt seg. Til å begynne med kjørte de mye rundt og tittet på andre hus. Deretter fulgte to runder med to forskjellige arkitektfirmaer. Huset de endte opp med å bygge, er tegnet av Erlend Bruvik i Ramp arkitekter.

— Til å begynne med engasjerte vi et annet firma. Men når alt egentlig var klart, føltes det ikke helt riktig. Da valgte vi å starte på nytt, og det var da vi kontaktet Ramp, forklarer Bjarte.

Paret anslår at de tapte et år ved å starte fra scratch. Likevel er det en erfaring de ikke ville vært foruten.

— Jeg tror at vi hadde godt av to runder. Vi hadde aldri bygd hus før, og vi hadde godt av å modnes litt og bli litt mer realistiske, mener Aslaug.

Den lange prosessen tillot dem å tenke nøye gjennom ønsker og behov.

— I runde nummer to fikk vi litt mer motstand av arkitekten. Bruvik kom med nyttige innspill, samtidig som han forstod hva det var vi ville ha. Han utfordret oss i forhold til materialvalg, og det var et veldig bra samarbeid. Vi har ingen rom som står ubrukte, og det viser jo at vi har lykkes med å bygge etter behov, sier de.

Panorama og betong

Huset er bygd delvis bygget inn i terrenget, men samtidig tilpasset tomtens premisser. Store vinduer strekker seg fra vegg til vegg langs husets fasade, og utsikten er i en klasse for seg.

Boligen er fordelt på to etasjer, med kjøkken og stue i åpen løsning høyest opp. Her har parets tre barn også hvert sitt soverom, og lengst inn bak soverommene har familien et tv-rom.— Den nederste etasjen er foreløpig vår sone. Her har vi soverom, bad, vaskerom, garderober og kjellerstue.

I denne etasjen droppet paret gipsplater til fordel for rå betong. De store vinduene gjør at rommene føles luftige på tross av de grove veggene. Skribleriene på betongen fra byggeprosessen har de ikke gjort noe med.

— Noen av håndverkerne visste ikke at betongen skulle brukes som vegg, ler Aslaug.

— Men vi har ikke tatt oss bryderiet med å fjerne det. Det er noe med det å se det fine i det som ikke er perfekt. Unøyaktigheter gjør ting litt mer interessante.

Huset er minimalistisk innredet, men rene linjer i tankene. I nesten alle rom fanger fargerike og uttrykksfulle bilder og malerier oppmerksomheten.

Signaturpeis

Det mest iøynefallende er likevel peisen som skiller spiseplass og stue. Den er dekorert av Atle Østrem.

— Bilder og kunst er nok mest min greie. Maleriet av Reidar Berge som henger ved trappen, kjøpte jeg allerede da jeg var tenåring. Da jeg gikk på videregående og vi skulle skrive oppgave om graffiti, skrev jeg om Atle Østrem. Jeg har fulgt litt med på ham som kunstner de siste årene. Da vi stod der med peisen og lurte på hvilke farge vi skulle male den, fant vi ut at vi kunne ta kontakt og spørre om han kunne tenke seg å gjøre noe med den.

Østrem fikk frie tøyler med peisen, som det for øvrig er Bjarte som har tegnet.

— Ingen av oss er kjempeinteresserte i interiør, men vi synes det er kjekt og prøver å følge litt med. Vi har ganske lik smak, og det gjør jo at det er lettere å innrede sammen, sier de.Peisen blir fort samtaleemne når familien har besøk. Når ungene har med venner hjem fra skolen, er det peisen og ikke rommet sitt som de gleder seg mest til å vise frem.

— Noen synes den er direkte stygg. Andre synes den er kjempekul. Den skaper diskusjoner, og da har vi oppnådd det vi skal, som Atle så fint sa det, forteller Aslaug.

— Vi er kjempefornøyde med den. Den har blitt vår signatur, noe som skiller vårt hjem fra andre hjem. For meg er det blitt sånn at når jeg ser peisen, tenker jeg: Åh, nå er jeg hjemme.