Ulrikke Torgersen reagerer på uttalelser fra SUS: – Ansvars­fra­skrivelse

Ulrikke Torgersen opplever at Stavanger universitetssjukehus ikke tar kritikken hun kommer med på alvor, og mener de fraskriver seg ansvar. – Her er det tydelig at vi ikke har lykkes med kommunikasjonen, sier sykehuset.

Ulrikke Torgersen var 18 år gammel da hun oppsøkte helsevesenet for behandling av spiseforstyrrelsen første gang. Det skulle gå mange år før hun fikk riktig hjelp.
Publisert: Publisert:

– De mener at de gjorde det de kunne. Men hvis pasienten ikke blir bedre, og blir overlatt til seg selv og familien, er ikke behandlingen god nok. Det har ikke noe med pasientens motivasjon å gjøre, sier Ulrikke Torgersen.

Samtidig som 25-åringen ble en markert MDG-politiker, kjempet hun en intens kamp mot en alvorlig sykdom: En spiseforstyrrelse som ble en kraftig påkjenning både for henne og familien hennes.

I Aftenbladets podkast Preg forteller hun om kampen hun kjempet: Både mot sykdommen og systemet. Torgersen retter nokså kraftig kritikk mot Stavanger universitetssjukehus (SUS), deres behandlingstilbud og lang ventetid.

Hør podkasten her:

– De var skuffet

I to perioder var Torgersen innlagt på DPS på Sola (distriktspsykiatrisk senter). Der opplevde hun ansatte uten kompetanse på spiseforstyrrelser.

– Jeg fikk høre av behandlerne at de var skuffet over at jeg ikke var motivert nok i behandlingen. Jeg og familien min levde i en krise og trengte hjelp. Vi trengte ikke å høre at de var skuffet.

Personer med en spiseforstyrrelse har ofte en sterk ambivalens. Det kjenner Torgersen seg igjen i. Hun opplevde å bli dratt mellom motivasjonen til å bli frisk, og motivasjonen til å opprettholde spiseforstyrrelsen.

– Å møte helsepersonell med kunnskap om denne ambivalensen var helt avgjørende for meg.

Forsvarlig, men ikke optimalt

Torgersen har fritatt sykehuset for taushetsplikten – derfor kan de uttale seg om Torgersens erfaringer mer spesifikt.

I podkasten svarer SUS på kritikken gjennom Bent Horpestad, som inntil nylig var sykehusets klinikksjef for psykisk helsevern for voksne.

Horpestad sier at ventetiden Torgersen og familien opplevde tilbake i 2016, var uheldig. Han synes også det er dumt at Torgersen og familien opplevde at behandlingen ikke hjalp. Han mener at behandlingstilbudet var forsvarlig, men ikke optimalt.

– At sykehus kan mene at noen har fått «god nok» hjelp uten at de har blitt bedre, mener jeg er et av de største og mest grelle problemene med psykiatrien. Og sammenligner man det med somatikken, vil man raskt se at dette aldri hadde blitt akseptert, sier Torgersen.

Ble ikke frisk

Pasienter med spiseforstyrrelse som har en stabil somatisk tilstand og mindre alvorlig undervekt, bør behandles poliklinisk, ifølge Helsedirektoratets veileder. Hvis det ikke har effekt kan døgnbehandling vurderes – hvis døgnenheten har kompetanse.

Torgersen fikk tilbud om behandling i poliklinikk, som innebærer at pasienten bor hjemme, men møter til behandling 1–2 ganger i uken.

Hun skulle ønske hun fikk tilbud om behandling på spesialisert døgnenhet på et tidligere tidspunkt.

Samtidig som Ulrikke Torgersen markerte seg som MDG- politiker, kjempet hun en intens kamp mot en alvorlig sykdom.

– Jeg kritiserer DPS i Stavanger og Sola for å ikke henvise til spesialisthelsetjenesten på døgnenhet tidligere, når de så at verken DPS eller poliklinikk i Stavanger gjorde meg noe bedre.

– Men Enhet for spiseforstyrrelser på Sola DPS, hvor du fikk behandling, er en spesialisert poliklinikk. Hvorfor var ikke det godt nok?

– Enkeltmennesker på poliklinikken hjalp meg, men tilbudet som helhet var ikke godt nok. Selv om de sto igjen med en pasient som ikke var frisk, mente de at jobben deres var gjort.

– Ikke lykkes med kommunikasjon

Spørsmålet Torgersen stiller seg selv i ettertid er: Når kan et sykehus mene at en pasient fått tilstrekkelig hjelp?

– Ut ifra min fysiske og psykiske tilstand, vil jeg si med sikkerhet at jeg som pasient ikke hadde fått tilstrekkelig hjelp, fordi jeg nettopp ikke var bedre. Dette er et gjennomgående og grunnleggende problem i behandlingen for spiseforstyrrelser.

Bent Horpestad, som nå er psykologspesialist på SUS, sier til Aftenbladet at Stavanger universitetssjukehus er opptatt av å lytte og å lære av tilbakemeldinger, slik at de kan bli bedre i møte med pasienter og pårørende.

– Her er det tydelig at vi ikke har lykkes med kommunikasjonen, verken under behandling eller i ettertid, sier Horpestad. Han forklarer at psykiske lidelser, og spiseforstyrrelser spesielt, er sammensatte og kompliserte lidelser.

Bent Horpestad er psykologspesialist ved Stavanger universitetssjukehus (SUS) og har mange års erfaring med behandling av spiseforstyrrelser. Han var inntil nylig klinikksjef for klinikk psykisk helsevern på SUS.

Ikke mulig å forutsi

Sykehuset har ikke én type behandling som hjelper alle. Derfor må de ofte prøve seg frem.

– Det er ikke mulig å forutsi hvilken behandling som «treffer» den enkelte pasient. Derfor starter vi med den behandlingen som gir best effekt hos flest pasienter.

Horpestad mener poliklinisk oppfølging er riktig for de fleste, og derfor begynner de oftest med det. Døgnbehandling i DPS er neste nivå. Dersom heller ikke det er tilstrekkelig, har de mulighet til å henvise til det regionale tilbudet på Haukeland universitetssjukehus i Bergen.

– Ulrikke Torgersen fikk mye og god behandling ved SUS, men dette var ikke tilstrekkelig eller godt nok så lenge hun ikke ble frisk. Derfor ble hun henvist til Haukeland. Dessverre er det slik at det både i somatisk og psykisk helsetjeneste er pasienter som ikke oppnår bedring av behandling. Det må noen ganger gjøres flere behandlingsforsøk for å oppnå ønsket resultat.

Helse Stavanger har ingen sengepost eller spesialisert døgnbehandling for pasienter med spiseforstyrrelser.

Gjør flere forsøk

Hvis behandling ikke har fungert tilbys ofte pasientene andre behandlingstilnærminger, eller nye forsøk på tidligere behandling etter at det har gått litt tid, ifølge Horpestad.

– Våre medarbeidere strekker seg langt for å finne tiltak som er mest nyttige for hver enkelt pasient. Men vi vet også, særlig innen psykisk helsevern, at faktorer utenfor behandling noen ganger bidrar mer til bedring enn selve behandlingen.

Horpestad påpeker at tilbudet til pasienter med spiseforstyrrelser i Helse Vest de siste årene har blitt forbedret gjennom styrking av responsteamet ved Regional avdeling for spiseforstyrrelser på Haukeland. Responsteamet gir veiledning til lokale poliklinikker eller døgnavdelinger.

Det mener Ulrikke Torgersen vi trenger mer av.

– Ikke en diett eller fiks idé

Hun ønsker at kompetansen de sitter på blant annet på Haukeland i Bergen og ved Oslo universitetssykehus bør deles med mindre sykehus, og at lavterskeltilbudene styrkes.

– Har sykdommen gått så langt at du trenger behandling i spesialisthelsetjenesten skal ikke vekten din eller hvor du bor avgjøre hvilken hjelp du får. Vi trenger også et ettervern som følger opp pasienter etter behandling, sier Torgersen.

– Du har vært opptatt av å dele din historie uten å dele for mange detaljer. Blant annet vekt, hva du spiste eller hvor mye du trente. Hvorfor har det vært viktig for deg?

– Jeg vil ikke gi andre ideer for hvordan de kan få eller opprettholde sykdommen. Vi vet at å høre om andres regimer kan trigge. Hva jeg gjorde eller ikke er helt irrelevant. Poenget er at uansett hvordan spiseforstyrrelsen kommer til uttrykk eller ikke, så er man syk nok, sier Torgersen og legger til:

– Vi må snakke om spiseforstyrrelser som en sykdom som handler om mer enn kalorier, trening og det å være tynn. Det handler om å kompensere med å gjøre ulike handlinger for å håndtere vanskelige følelser man føler inni seg. Dette er en kompleks lidelse med mange årsaker, både biologiske, sosiale og psykologiske. Det er ikke en diett eller fiks idé.

– En spiseforstyrrelse er en sykdom. Og det er viktig at vi snakker om den som nettopp det, sier Torgersen.
Publisert: